tirsdag 24. april 2012

Latinamerikanske løsninger

Forrige uke ble boka Latinamerikanske løsninger lansert. Dette er den eneste oppdaterte publikasjonen om Latin-Amerika på norsk. Jeg har skrevet kapitlet om Brasil, det får du se litt av lenger ned.


Latinamerikanske løsninger gis ut av Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG). Det er den åttende i rekken siden 1998. Boka er todelt. Del én fokuserer på latinamerikanske bidrag til å løse internasjonale utfordringer som klima- og finanskrise. Del to består av landartikler, altså oppdaterte tekster om hvert enkelt land. Les mer om Latinamerikanske løsninger her.

Mitt bidrag er altså landartikkelen om Brasil. Her kommer innledningen som en liten lokkebit.

Brasil

Ny kvinnelig president, stabil økonomisk vekst og historisk lav avskoging i Amazonas. Titalls millioner mennesker ut av fattigdom, homofilt partnerskap tillatt, enorme oljefunn offshore. Er framtida endelig kommet for Brasil?

Det siste tiåret har det gått så bra med Brasil at mange snakker om at den gamle forbannelsen er brutt. Før het det: «Brasil er framtidas land - og vil alltid være det». Underforstått: Brasil hadde alle forutsetninger for å lykkes: Store dyrkbare arealer, enorme naturressurser, ung og arbeidsfør befolkning. Likevel klarte man å rote det til for seg selv med dårlig styresett og elendig økonomisk politikk. Nå hevder stadig flere at et nytt og bedre Brasil er vokst fram, karakterisert av mer stabilitet, mer vekst, mer fordeling.

Men er alt like rosenrødt? Selvfølgelig ikke. Det gamle Brasil eksisterer fortsatt, side om side med det nye, eller kanskje litt mer under overflaten enn før. Brasil er fortsatt et av landene i verden med størst forkjell mellom fattig og rik. På noen områder ser vi nå bekymringsfulle tegn på at det gamle Brasil slår tilbake. Eller for å si det med Star Wars: «the empire strikes back».

Kjøp boka her. Anbefales!

lørdag 21. april 2012

Samurai!

Jeg har fått jobb som samurai! På Operaen i Oslo!

Jeg er en av ti egyptiske elitesoldater i operaen Aida av guiseppe Verdi. Premiere i dag, lørdag 21. april. Vi har hatt en måneds intens prøveperiode. Det er grunnen til få innlegg på BrasiLeira i det siste.

Og hva er linken til Brasil? Capoeira. Jeg har drevet med capoeira i over 20 år, og undervist siden 1993. Da var jeg med å grunnlegge Norges første capoeiraklubb Grupo União na Capoeira. Capoeiraen har tatt meg videre til moderne sirkus, dans og fysisk teater. I Aida får jeg bruk for alt.


Aida er dramatisk. Her fra offerscenen, hvor ti krigere ofres til gudene for at vår hærfører, Radames, skal få ekstra styrke i kampene mot den etiopiske hæren. Les mer om forestillingen her.


Og det er fysisk krevende for oss danserne. Her med Gerd Kajsa fra prøvene.

Uavhenta billetter på tlf. 21 42 21 21. Siste forestilling 16. juni.

torsdag 12. april 2012

Dilma + Obama = Sant?

Denne uka har Brasils president Dilma Rouseff vært på offisielt besøk i USA. Dilma kom "med gode kort på hånden" ifølge en kommentar i America´s Quarterly.


Obama mottas med kyss i Brasil i mars 2011. Denne uka var Dilma i USA. 

Forholdet mellom USA og Brasil er godt, men i rask endring. Brasil, sammen med resten av Latin-Amerika, var lenge ansett som "USAs bakgård". USAs innflytelse har vært meget sterk og direkte, ikke minst i tiårene med militærdiktatur i Latin-Amerika. Slik er det ikke lenger.

Den ene hovedårsaken handler om brasiliansk politikk. På 2000-tallet har en venstrevind feid over Latin-Amerika. Brasil er intet unntak, og med Lulas valgseier i 2002 ble Brasils utenrikspolitikk endret. Sør-Amerika spesielt, og land i Sør generelt, ble prioritert opp. USA og resten av Vesten ble prioritert ned. President Dilma har videreført denne linjen, men er nok mer pragmatisk positiv i forhold til USA enn det Lula var.

Den andre hovedårsaken handler om USAs geopolitiske tilbaketrekning fra Latin-Amerika. Siden 11. september og "War on Terror" har USAs sikkerhetspolitiske hovedfokus vært rettet mot Midtøsten. To parallelle kriger i Irak og Aghanistan i har svekket USAs evne og vilje(?) til å dominere resten av Amerika som før.

Den tredje hovedårsaken handler om økonomi. Brasil har hatt sterk økonomisk vekst på 2000-tallet. USA sliter hardt. Kina ble i 2009 Brasils viktigste handelspartner, en rolle USA har hatt i generasjoner. Brasils investeringer i USA øker raskt, og Brasils historiske handelsunderskudd i forhold til USA minker. USA er altså betydelig mindre viktig for brasiliansk økonomi enn før, og det gir Brasil større spillerom.

Disse tre faktorene er grunnleggende for å forstå den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Det er altså et mer selvsikkert Brasil som har møtt et mindre selvsikkert USA denne uka. Selv om det forsatt er et hav av forskjell mellom de to (global innflytelse, miltitær makt, økonomi, forskning og utdanning, innovasjon, infrastruktur, you name it) er et mer likeverdig forhold bra for begge land. Og jeg tror de to liker hverandre. Dilma + Obama = Sant.

Les mer om besøket fra et USA-ståsted i America´s Quarterly eller med et britisk perspektiv i The Economist.

mandag 9. april 2012

Hva er Rio+20?


Om to måneder går FN-konferansen Rio+20 av stabelen i Rio de Janeiro. Her kan du lese om hva som skal foregå og om noen utfordringer knyttet til konferansen og dens vertsland – Brasil.


Rio+20 er en stor FN-konferanse som arrangeres i slutten av juni. Det overordnede temaet som skal diskuteres er bærekraftig utvikling. I tilknytting til den offisielle konferansen 20.-22. juni, arrangeres hundrevis av møter og seminarer ukene i forkant. Titusenvis av delegater, deltakere og skuelystne fra hele verden drar til Rio med forhåpninger om å bidra til en bedre verden.

Fra Rio-konferansen til Rio+20
Rio+20 arrangeres 20 år etter det første FN-ledede miljøtoppmøtet i verden, den såkalte Rio-konferansen (kjent som ECO 92 i Brasil). Rio-konferansen i 1992 var et vannskille for den internasjonale miljøkampen. To uhyre viktige avtaler ble undertegnet: a) Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD), som fremmer beskyttelse og bærekraftig bruk av jordas biologiske mangfold, og b) Rammeverket for Konvensjonen om klimaendringer (UNFCCC) som la grunnlaget for Kyoto-protokollen og som har vært fundamentet for kampen mot klimaendringer i 20 år.

To hovedtemaer
 På agendaen i Rio i juni står følgende to hovedtemaer:
  • Grønn økonomi i lys av bærekraftig utvikling og fattigdomsbekjempelse
  • Institusjonelt rammeverk for bærekraftig utvikling
Grønn økonomi er for folk flest et ullent begrep, men FNs miljøprogram UNEP har en god og progressiv definisjon: ”Green Economy can be defined as an economy that results in improved human well-being and reduced inequalities over the long term, while not exposing future generations to significant environmental risks and ecological scarcities.” Altså en økonomi som setter mennesker og miljø i sentrum, over institusjoner og profitt.

Dette er likevel ikke langt fra Brundtland-rapportens kjernebegrep ”bærekraftig utvikling” fra 1987, og her er vi inne på en hovedkritikk mot temaet Grønn økonomi: Bringer denne debatten oss videre? Har vi ikke snakket om bærekraftig utvikling i 25 år nå? Jeg er helt enig i denne kritikken, men samtidig tror jeg at nettopp erkjennelsen av at vi ikke har kommet langt nok i retning av bærekraftig utvikling kan gi oss et ekstra push videre.

Debatten rundt det andre hovedtemaet, institusjonelt rammeverk, går i retning av å danne et nytt FN-organ for å jobbe med bærekraftig utvikling. I dag er ansvaret delt mellom flere, blant andre det nevnte miljøprogrammet UNEP og programmet for utvikling UNDP.


Hva kan vi vente av Rio+20?
Miljøbevegelsens forventninger til Rio+20 er beskjedne. Konferansen har ikke noe egentlig mandat, ut over å diskutere og gi råd til verdens land og ledere. I tillegg har det slått inn en såkalt toppmøte-fatigue – man er lei av store toppmøter. Det begynte med den store nedturen etter klimakonferansen i København i 2009.

Likevel tror jeg det er nyttig for verden å møtes i Rio, på et tidspunkt i verdenshistorien der klimakrise og finanskrise gjør det skjebnesvangert å finne nye globale utviklingsveier. Jeg håper konferansen vil sette reell bærekraftig utvikling tilbake på agendaen. I dag snakker alle om det, men få gjør det i praksis. I den klassiske konflikten vekst vs. vern er det nesten bestandig vekst som prioriteres. Bare tenk på oljeutvinning i sårbare områder i Norge. Hvilken vei går det? Og hvem har mest makt av olje- og energiminister Ola Borten Moe og miljøvernminister Vegard Solhjell? I Brasil er bildet nøyaktig det samme.

Den offisielle delen av Rio+20 tror jeg ikke det kommer mye ut av. Men i de parallelle delene, der miljøbevegelse, rettighetsorganisasjoner, næringsliv, politikere og folk flest kan møtes, der tror jeg det kan skje interessante ting.

Brasils utfordringer på hjemmebane
For Brasil er det på mange måter positivt å være vertskap for Rio+20. For myndighetene er det et flott utstillingsvindu overfor verden. De kommer til å skryte uhemmet av nedgangen i avskoging i Amazonas. Det har de all grunn til, og de fortjener verdens støtte.


Samtidig kommer Brasils miljøbevegelse til å kritisere sine myndigheter knallhardt, og også de fortjener vår støtte. I mars lanserte Brasils miljø- og rettighetsorganisasjoner en evaluering av president Dilma Rouseffs første år ved makten. Jeg var på lanseringen, les mer her. Konklusjonen var at Dilmas regjeringstid så langt er ”det største tilbakeslaget for miljø- og rettighetsagendaen siden slutten av militærdiktaturet". 

Organisasjonene kritiserer Dilmas regjering for ikke å ha tatt initiativ til et eneste nytt verneområde eller urfolksterritorium, den overkjører urfolk ved vannkraftutbygging i Amazonas, den undergraver Brasils egen miljølovgivning og den har latt jordreformprosessen stoppe helt opp. Du kan laste ned hele evalueringen på portugisisk eller engelsk her (se linker nederst).

Scenarioer for Brasil
Brasils miljø- og urfolksbevegelse vil bruke Rio+20 for alt den er verdt for å presse president Dilma og hennes regjering i en mer bærekraftig retning. Min spådom: Dilma vil anerkjenne noen nye verneområder i ukene før Rio+20, og hun vil klare å utsette avstemningen om den omstridte skogloven til etter konferansen. Slik vil hun forsøke å unngå for mye kritikk. Om det skal skje noe mer, om Brasil skal ta noen større skritt i retning reell bærekraftig utvikling, må de gode kreftene i Brasil føle sterk støtte fra oss. Brasils myndigheter er vare for landets internasjonale image.

mandag 2. april 2012

Norge-Brasil? Det er olje, det!


De siste fire årene har det skjedd en revolusjon forholdet Norge-Brasil. Handelen mellom de to landene har skutt i været, norske investeringer er mangedoblet og over 150 norske selskaper er nå etablert i Brasil.
Hva har skjedd? Svaret er olje.

Brasil er det nye Klondyke
Brasil har de siste årene funnet enorme mengder olje utenfor kysten, langt mer enn det alle Norges felter i Nordsjøen inneholder til sammen. Norges oljeindustri, som har teknologi for å bore på dypt vann, ser derfor på Brasil som det nye Klondyke. På grunn av disse funnene er Norges eksport til Brasil for første gang i historien ikke totalt dominert av klippfisk. I 2010 gikk utstyr og deler til oljeleting forbi bacalhau i eksportverdi.

Før saltet – pré-sal
De nye brasilianske feltene kalles pré-sal – før saltet – fordi de ligger under et opptil to tusen meter tykt saltlag. Over saltet ligger tusen meter berg, og over der igjen rundt to tusen meter vann. Det er altså ikke enkelt å få opp oljen! Men funnene er så store at hele verdens offshore-næringer summer rundt honningkrukka pré-sal.

De nye oljefunnene har ført til at Brasil er det landet Norge investerer mest i, etter USA og EU. Vi investerer mye mer i Brasil enn i de andre BRIKS-landene Russland, India, Kina og Sør-Afrika.

Statoil og Hydro
Statoil og Hydro er de to selskapene som leder an i norske investeringer i Brasil. Statoil hadde i 2011 investert omtrent 30 milliarder kroner i oljeleting i Brasil. Selskapet er nummer to på lista over de oljeselskapene som produserer mest i Brasil. På topp, langt, langt foran de andre troner selvfølgelig Petrobras. Gamle Norsk Hydro drev også leteboring i Brasil før sammenslåingen med Statoil. Peregrino-feltet, som kronprins Haakon åpnet i fjor, var opprinnelig Norsk Hydros leteområde.
Dagens Hydro, som nå utelukkende driver med aluminium, brukte i 2010/2011 omtrent 30 milliarder kroner på å kjøpe aluminiumsdelen til det brasilianske gruveselskapet Vale. Det er norgeshistoriens største utenlandsoppkjøp noen sinne.

Det norske klimaparadokset
Norge har lovet inntil seks milliarder kroner fram i støtte til Brasil for å redusere landets utslipp av klimagasser. Pengene går inn i det brasilianske Amazonasfondet og brukes på ulike prosjekter for å beskytte regnskogen. Det er ypperlig! Seks milliarder kan høres mye ut, men det blir bare småpenger i forhold til det AS Norge investerer i noen av de mest forurensende næringene Brasil: olje og aluminium. Statoil og Hydro alene bruker ti ganger så mye.

Det er et paradoks som norske myndigheter ser ut til å leve ganske komfortabelt med. I mitt hode henger det ikke på greip. Både Statoil og Hydro er jo statsdominerte selskaper? Min utfordring blir derfor: Øk norske investeringer i miljøvennlige næringer til samme nivå som investeringene i de forurensende næringene. Først da kan vi begynne å snakke om at vi VIRKELIG gjør en forskjell i Brasil.

(Klimaparadokset har jeg skrevet om tidligere. Her kan du lese videre.)