torsdag 28. juni 2012

Forvandlingen 5: USA svekkes


Latin-Amerika var lenge omtalt som USAs bakgård. Slik er det ikke lenger. USA har på 2000-tallet vært mer opptatt av kriger i Irak og Afghanistan, sin egen økonomiske krise og Kinas voldsomme vekst. Storebror i nord har i dag verken evne eller vilje til å dominere Latin-Amerika som før. Det har åpnet et rom som Brasil har kunnet fylle.

Dette er siste del i en serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

President Obama ble varmt mottatt av president Dilma Rouseff da han besøkte Brasil i 2011. Forholdet mellom de to landene er godt selv om Brasil ønsker seg mer innflytelse i Latin-Amerika.

Latin-Amerika som USAs bakgård
På begynnelsen av 1800-tallet løsrev de aller fleste av dagens latinamerikanske land seg fra kolonimaktene Spania og Portugal. Med Monroe-doktrinen fra 1823 definerte USA hele Amerika som sin interessesfære. Ingen europeiske land skulle lenger intervenere på det amerikanske kontinentet, dette var USAs business. Dette er noe av det første barn i USA lærer i historietimene på skolen.

Det er også noe mange generasjoner av barn i Latin-Amerika har vokst opp med. Storebror i nord var den som egentlig bestemte. Lista over direkte involvering i form av militærinvasjoner og støtte til militærkupp er lang og trist: Bolivia (1971), Uruguay og Chile (1973), Peru (1975) og Argentina (1976) er noen eksempler fra den kalde krigen. Men samtidig har USA vært den viktigste utenlandske investoren og handelspartneren for flertallet av landene på kontinentet. Og kulturelt er Latin-Amerika like inspirert (eller dominert, som noen vil hevde) av USA som vi i Norge.

Forholdet Brasil-USA
Forholdet mellom Brasil og USA har stort sett vært godt. USA var det første landet som åpnet et konsulat i Brasil etter at den portugisiske kongen og hele hoffet, rundt 15.000 mennesker til sammen, flyktet fra Napoleonskrigene og etablerte seg i Rio i 1808. Da Brasil erklærte seg uavhengig fra Portugal i 1822, var USA igjen det første landet til å anerkjenne Brasils selvstendighet. Dette fulgte et mønster fra frigjøringskrigene i det spanske Amerika noen år tidligere, og var en klar strategi fra USA for å svekke europeisk innflytelse i Amerika og øke sin egen.

Etter at republikken ble innført i Brasil i 1889, var de utenrikspolitiske målene til Brasil å konsolidere territoriet og ”knytte tettere bånd til det framvoksende USA”. Det er lett å glemme det, men USA var jo framvoksende for hundre år siden, på samme måte som Kina, India og Brasil gjerne kalles framvoksende i dag. Datidens supermakt var Storbritannia. (Les mer her: Kina og BRICS)

 Presidentene Lula og Bush på G8-møte i ST. Petersburg i 2008.

Etter en litt kjøligere periode etter andre verdenskrig, ble forholdet USA-Brasil tett under den kalde krigen. Det var også den perioden Brasil var et militærdiktatur (1964-1985). Juracy Magalhães er blitt historisk da en sa det så tydelig under sin innsettingstale som ambassadør i USA i 1964: ”Det som er bra for USA, er bra for Brasil”.

Hvor direkte USA var involvert i kuppet i Brasil er omdiskutert. Ifølge Wikipedia sendte landet både våpen og rådgivere til Brasil før kuppet fant sted, og en marinestyrke fra USA var ankret opp ved kysten litt nord for Rio. Det er et ubestridelig faktum at USA anerkjente kuppmakerne umiddelbart. Det var avgjørende for det nye regimets legitimitet.

Muren faller og interessen for Latin-Amerika forsvinner
USAs interesse for Latin-Amerika begynte å endre seg med murens fall i 1989. Da Sovjetunionen kollapset og den kalde krigen opphørte noen år senere, mistet Latin-Amerika gradvis betydning for USA. Kommunismen var ikke lenger en trussel. Selv ikke radikale eksperimenter som Cuba og Nicaragua var særlig relevante i det store geopolitiske spillet.

Samtidig ble USA mindre økonomiske viktig for latinamerikanske land. På 1990-tallet ble EU den viktigste handelspartneren for Latin-Amerika. Ikke minst Spania, som i årene rundt 1992 brukte 500-årsfeiringen for Colombus´ såkalte ”oppdagelse” av Amerika til å bygge opp sin posisjon. 1990-tallets nyliberale reformer førte til at mange statsbedrifter ble solgt. Samtidig ble tele- og energisektorene i mange land ble åpnet opp for private aktører. Europeiske bedrifter benyttet seg av dette for å etablere seg i Latin-Amerika.

USA på 2000-tallet: krig og krise
På 2000-tallet har USA vært i en kontinuerlig økonomisk krise. Den er delvis skapt av to kostbare kriger i Irak og Afghanistan. Krigene ble igjen satt i gang som ledd i president Bush sin såkalte ”war on terror” etter angrepene på tvillingtårnene 11. september 2001. For USA er Midtøsten også strategisk for å sikre langsiktige oljeforsyninger.

På det økonomiske planet er det Asia, særlig Kina, som bekymrer USA mest. Kinas voldsomme vekst de siste tiårene truer USAs økonomiske dominans, og på det sikkerhetspolitiske området ser vi en stadig tettere koordinering mellom Kina, Russland og andre land i den såkalte Shanghai-gruppen. Den ble etablert i 2001 for å opprettholde regional sikkerhet og stabilitet. Samarbeidet skal også styrke den regionale integreringen og bremse USAs innflytelse i Asia.

Ett resultat av disse trendene er et USA med mindre evne og vilje til å dominere Latin-Amerika.

Et nytt politisk rom
USAs svekkelse globalt, og gradvis mindre tilstedeværelse i Latin-Amerika, har skapt et politisk rom som Brasil har kunnet fylle. Når det ikke lenger er USA som trekker i trådene, hvem skal man da se til som initiativtaker, megler eller leder? Brasil vil mer enn gjerne ta på seg den oppgaven, men også andre har ønsket seg samme posisjon.

Prosessen rundt latinamerikansk integrering er en god illustrasjon. På 2000-tallet har Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasur) vokst fram med Brasil som initiativtaker. Parallelt til dette har Venezuela ledet et annet integrasjonsprosjekt, opprinnelig kalt Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA). Prosessene rundt Unasur og ALBA viser hvordan både Brasil og Venezuela ønsker en lederrolle i Latin-Amerika. Andre store land som Mexico og Argentina utfordrer også Brasils ønske om å være regionens stormakt.

I 2010 så en tredje institusjon dagens lys: Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC). Her er alle de selvstendige statene i Amerika med, bortsett fra USA og Canada. Alle disse integreringsprosessene oppfattes med rette som opposisjon til USA, og viser hvordan Latin-Amerika i større grad enn før vil være herre i eget hus. Venstrebølgen som har skylt over kontinentet på 2000-tallet har lettet denne utviklingen (Les mer her: Venstrebølgen i Latin-Amerika)

Venstrebølgen har lettet samarbeid og integrasjon mellom landene i Sør-Amerika. Både Unasur, ALBA og CELAC er initiativer for å redusere USAs innflytelse. Her er Lugo, Morales, Lula, Correa og Chavez på Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009.

USA: Heller Brasil enn Venezuela
Selv om USA har mistet noe av sin innflytelse i Latin-Amerika, er landet fortsatt en nøkkelspiller. Og USA lever komfortabelt med landets rolle endres. Det er heller ikke slik at Brasil på noen måte utgjør en utfordring eller trussel mot USA. Tvert i mot, USA ser med blide øyne på at den ledende nasjonen i Sør-Amerika er moderate Brasil og ikke rabiate Venezuela. Et Brasil under Cardoso og Lula har langt vært å foretrekke framfor et Venezuela ledet av Hugo Chavez.

Dagens politiske og økonomiske realiteter peker i samme retning. Venezuelas økonomi svekkes av fallende oljepriser og Hugo Chavez er kreftsyk. Selv om han skulle vinne presidentvalget i høst - og overleve kreften - er det lite sannsynlig at han vil kunne heve den bolivarianske fanen like høyt som før. Brasil har med Dilma Rouseff som president distansert seg mer fra Iran og unngått noen av Lulas emosjonelle, folkelige og ideologiske angrep på USA. Videre lover de store oljefunnene offshore for at landet blir en stor oljeeksportør i løpet av det neste tiåret. (Les mer her: Gigantiske oljefunn)

En akutt utfordring: Paraguay
22. juni ble Paraguays president Fernando Lugo avsatt av landets nasjonalforsamling i det han selv kaller et ”parlamentarisk kupp”. Les mer her: Kupp i Paraguay?

Dette stiller Brasil og Unasur overfor vanskelige utfordringer. Hvordan skal Brasil, som selvoppnevnt leder i Latin-Amerika og Paraguays suverent største naboland, reagere på en maktovertakelse som tilsynelatende har fulgt Paraguays lover, men brutt demokratiets spilleregler? Og hvordan skal det nyopprettede Unasur behandle illegitim maktovertakelse i et av sine medlemsland? (Les mer i Benedicte Bulls gode blogginnlegg Paraguay – et elite-kupp i Brasils bakgård)
I skrivende stund har Brasils president Dilma Rouseff fordømt maktovertakelsen og kalt hjem sin ambassadør. Unasur har suspendert Paraguay. Den sterkeste reaksjonen har kommet fra Venezuela og den søramerikanske handelsblokken Mercosur. Venezuela har opphevet diplomatiske forbindelser og stoppet oljeleveransene til Paraguay. Mercosur har suspendert Paraguay og nektet landet å delta i forhandlinger i Argentina denne uken. Paraguays nyinnsatte president Federico Franco er ikke invitert til å delta på toppmøtet i Mercosur fredag 29. juni, der har derimot den avsatte presidenten Fernando Lugo sagt han vil delta.

Dette blir en politisk og diplomatisk suppe. Brasils lederrolle i Latin-Amerika, landets diplomatiske evner og Unasurs legitimitet står på spill. Jeg vil tro USA er bare glad til for å slippe å involvere seg. Eller er det slik som noen radikale kommentatorer i Latin-Amerika hevder, at USA i det skjulte har støttet kuppmakerne i Paraguay? Hittil har verken USA – eller Norge – sagt noe som helst med substans.


Dette var siste del i en serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Disse tekstene er analyser og skrivetrening til bokprosjektet Det nye Brasil. Les de andre innleggene her:

tirsdag 26. juni 2012

Forvandlingen 4: Kina og BRICS


Kinas voldsomme vekst har ført til stabil økonomisk vekst også i Brasil. Samtidig har Brasil blitt med i BRICS, en gruppe land (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) med stadig større global innflytelse. Til sammen har dette ført til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.

Dette er del fem av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Brasils president Dilma Rouseff og Kinas president Hu Jintao i Beijing i mars 2001, et av Dilmas første utenlandsbesøk.

Kinas vekst og Latin-Amerika
Kinas økonomiske vekst har endret verden i vårt årtusen. Landets økonomi er nå verdens nest største (bare USA er større), og det har snudd opp ned på mange globale handels- og investeringsstrømmer. For Latin-Amerika har dette vært svært positivt. De fleste latinamerikanske økonomiene er avhengige av eksport av råvarer, og Kinas etterspørsel etter olje, mineraler og matvarer har ført til høye priser internasjonalt.

Kina er også blitt en stor oppkjøper. Handelen mellom Latin-Amerika og Kina ble 12-doblet fra 2000 til 2010. Ulempen er at mange latinamerikanske industribedrifter blir utkonkurrert. Råvarene kommer tilbake som billige produkter, og mye av fortjenesten blir igjen i Kina.

Handelen Brasil-Kina har eksplodert
Brasil er et godt eksempel på hvordan dette fungerer. Kina støvsuger verdensmarkedene for råvarer som Brasil eksporterer, som jernmalm, soya og råolje. Det fører til høye priser, det sikrer Brasil store eksportinntekter og bidrar til landets økonomisk vekst. Samtidig importerer Brasil, akkurat som Norge, billige industrivarer fra Kina. Det betyr lave priser på forbruksvarer, noe som igjen gir lavere inflasjon. Alt dette er bra for Brasil.

Handelen mellom Brasil og Kina 2001-2010. Både Brasils eksport (i blått) og Brasils import (i gult) har økt kraftig på 2000-tallet. Den røde linjen markerer overskudd eller underskudd i handelsbalansen.

Handelen mellom Brasil og Kina ble mer enn 20-doblet fra 2000 til 2010, og i 2009 ble Kina Brasils viktigste handelspartner. Også det er bra for Brasil, men om ser vi på sammensetningen av handelen trer et mer bekymringsfullt bilde fram: 84% av Brasils eksport til Kina er råvarer, mens hele 98 prosent av importen er industrivarer.

Den brasilianske industrien klager over konkurransen fra kinesiske bedrifter. De hevder også at myndighetene setter landets framtid på spill ved å prioritere råvareeksport framfor satsing på innovasjon og egen industri. Ifølge Brasils industriorganisasjon CNI opplever Brasil i dag såkalt deindustrialisering. Les mer her: Industridød i Brasil?

Bildet er nok ikke så dystert, og mange andre hevder at Brasils økonomi er sterkere og mer balansert enn noensinne. Likevel er tendensen bekymringsfull. Brasil blir stadig mer avhengig av råvareeksport. Det meste av økonomiske teori og utviklingsteori sier at  en godt utviklet industri er en forutsetning for stabil, langsiktig vekst. Brasil går i dag motsatt vei.

Kina gjør Brasil mindre avhengig
2011 ble et nytt rekordår for handelen mellom Kina og Brasil. Totalt ble det handlet for 77 milliarder dollar mellom de to landene, og Brasil har et pent handelsoverskudd på  11 milliarder dollar. Kina er med dette blitt Brasils klart viktigste handelspartner. Den posisjonen hadde USA tidligere, og dette er viktig. Kinas framvekst gir Brasil flere bein å stå på, og det gjør Brasil mindre avhengig av USA og EU.

Bildet blir tydeligere hvis vi sammenlikner med 1990-tallet. Da var det nyliberal politikk som gjaldt, og USA presset på for å opprette handelsblokken ALCA. Noen land, blant dem Brasil, strittet i mot, og Kinas oppsving gjorde USAs økonomiske dominans mindre. Dermed var det lettere for Brasil å trenere forhandlingene om ALCA, da landet hadde mindre å tape på å gå mot USA. Da Lula kom til makta i 2003 ble planene om ALCA i praksis lagt døde.

Brasil er B-en i BRIC
I 2001 lanserte Jim O´Neill i investeringsbanken Goldman Sachs for første gang forkortelsen BRIC. Bak forkortelsen skjulte landene Brasil, Russland, India og Kina seg. O´Neills prognose var at disse landene ville dominere verdensøkonomien i framtida. Det har så langt vært en riktig analyse.

I en ny rapport i 2003 spådde Goldman Sachs at Brasils økonomi ville vokse seg større enn Italias i 2025, og større enn Storbritannias i 2036. I dag vet vi fasiten. Brasils passerte Italia i 2010 og Storbritannia i 2011. Denne raske tyngdeforflyttingen skyldes at Brasils økonomi har vokst, men selvfølgelig også den økonomiske krisen i Europa.


Lederne i BRICS-landene møttes til samtaler i forbindelse med G20-møtet i Mexico i juni 2012.

BRIC(S) – analyseenheten som ble en global maktfaktor
BRIC startet som en analyseenhet for å lage prognoser for verdensøkonomien. Begrepet ble populært, og noen år senere startet BRIC-landene å holde egne møter for å diskutere globale politiske og økonomiske spørsmål. I 2011 ble Sør-Afrika offisielt innlemmet i gruppen, og BRICS oppsto.

BRICS er en gruppe land med svært ulike interesser. BRICS har for eksempel ikke hatt felles holdning til den arabiske våren. Landene har det til felles at de er politisk og økonomisk ledende i sine regioner, de har store befolkninger, store arealer (ikke Sør-Afrika) og er rike på naturressurser. Men den sikkerhetspolitiske tyngden til Russland og Kina er i en helt annen liga enn Sør-Afrika og Brasil. De demokratiske tradisjonene er mildt sagt svært forskjellige i de fem landene. Og mens Brasil eksporterer mye råvarer og mat, er Kina verdens største importør.

Likevel: Verden er i endring, og BRICS er en manifestasjon av de endrede maktforholdene. Vestens dominans utfordres fra Sør og Øst.

Fra G7 til G20
Forhandlinger om verdensøkonomien er en god illustrasjon på det nye verdensbildet. I Goldman Sachcs rapport fra 2001 foreslo O´Neill at ”world policymaking forums should be re-organised and in particular, the G7 should be adjusted to incorprorate BRIC representatives.”

G7 består av de sju største økonomiene i verden rundt årtusenskiftet: USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada. I 2001 var G7 det ubestridt ledende økonomiske forumet i verden. I dag har G20, hvor alle BRIC-landene er med, overtatt rollen denne rollen.

Å spise kirsebær med de store
Å havne i samme kategori som stormaktene Russland og Kina var en drøm for Brasil. Det resonnerte godt med landets selvbilde som stormakt, og fra 2005-2006 begynte verden å få opp øynene for det nye Brasil. BRICS var vesentlig. Å bli med i BRICS var å spise kirsebær med de store, og det har bidratt til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.


Dette er del fem av seks i serien om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Analysen er sentral i arbeidet med boka Det nye Brasil.

De tidligere innleggene finner du her:
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Kommer:
Forvandlingen 5: USA svekkes

mandag 25. juni 2012

Kupp i Paraguay?

Fredag 22. juni ble Paraguays venstreorienterte president Fernando Lugo kastet etter en lynrask riksrettsak i den høyreorienterte nasjonalforsamlingen. Paraguays naboland og de regionale organisasjonene Mercosur og Unasur fordømmer prosessen. Er vi vitne til et nytt kupp i Latin-Amerika? Og hva skjer nå?

 Fernando Lugo, avsatt president i Paraguay.

Den avsatte presidenten selv kaller det et ”parlamentarisk kupp” og sier han vil arbeide for å komme tilbake. På søndag satte han opp en parallell regjering og sa han ville representere Paraguay i et møte i handelsblokken Mercosur denne uken.

Mercosur på sin side tok en resolutt avgjørelse søndag: De suspenderte Paraguay umiddelbart, noe som aldri har skjedd før i Mercosurs 21-årige historie. Både de faste medlemmene Argentina, Brasil og Uruguay, samt de assosierte medlemmene Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador, Peru, Uruguay and Venezuela sto bak avgjørelsen. Paraguay er videre nektet å delta i forhandlinger som starter i Argentina i dag. Det er på toppmøtedelen av disse forhandlingene Lugo håper å kunne delta seinere denne uka. Mercosur har kjøpt tid ved å si at organisasjonens neste skritt vil bli publisert etter at presidentene møtes på fredag.

Unasur fordømmer
Den nye Unionen av søramerikanske stater, Unasur, sendte flere av sine utenriksministre til Paraguay på torsdag, direkte fra Rio+20. Også Unasur fordømmer avsettelsen av Lugo og vil ikke anerkjenne den nyinnsatte presidenten, tidligere visepresident Federico Franco. Perus president Humala har invitert til et krisemøte i Lima førstkommende torsdag. Ifølge brasilianske tjenestemenn vil Paraguay bli suspendert også fra Unasur.

 Tidligere visepresident Federico Franco utnevnte nye regjeringsmedlemmer mandag.

Hvorfor riksrett?
President Lugo ble trukket for riksrett etter en tragisk konflikt mellom politi og jordløse bønder som endte med 17 døde - 11 bønder og 6 politifolk. Både politisjefen og innenriksministeren ble avsatt. Samme dag, torsdag 21. juni, stemte underhuset i Kongressen 76-1 i favør av riksrettsak. Dagen etter, fredag, fikk Lugos forsvarere to timer til å forsvare presidenten mot vage anklager om inkompetanse og dårlig lederskap i forbindelse med dødsfallene, og i etterkant ble han avsatt med stemmetallet 39-4 i senatet.

Bakgrunn: jordkonflikt og politisk spill
Paraguay er landet i Latin-Amerika med skjevest fordeling av jord. 80 prosent av jorda eies av 1-2 prosent av befolkningen. Jordeierklassen er også den politiske eliten, og Fernando Lugo klarte å bryte partiet Colorados 60 år lange ubrutte styre på et program for fattigdomsbekjempelse og fordeling. Han vant valget i 2008 i et samarbeid med det liberale partiet, som da fikk visepresidenten, men på grunn av Colorados kontroll i Kongressen har det vært vanskelig for presidenten å få gjennomslag for sitt program.

De 17 dødsfallene skjedde etter en aksjon for å kaste ut småbønder som okkuperte en Colorado-politikers eiendom ikke langt fra grensen til Brasil. Den avsatte innenriksministeren var fra det liberale partiet, og Lugo utnevnte en ny minister fra et annet parti. Det fikk de liberale til å trekke sin støtte til Lugos koalisjon, og samme dag åpnet Kongressen riksrettsaken.

Vi er altså vitne til at den høyrestyrte Kongressen bruker dødsfallene i jordkonflikten som påskudd for å kaste en president fra venstresiden. Colorado og jordeierklassen er minst av alle interessert i en jordreform som gir land til fattige bønder. Vi er vitne til et trist historisk paradoks: Fernando Lugo, kalt de fattiges biskop, blir kastet av høyresiden etter en jordkonflikt som den samme høyresiden har skapt grunnlaget for.

Hva skjer i Paraguay?
Lugos støttespillere har protesetrt i gaten mot det de kaller er kuppmakerne. Demonstrasjonene har imidlertid ikke vært store, men det skyldes også at presidenten ble kastet på under 24 timer. Det statlige TV-kanalens program "åpen mikrofon" har fungert som talerør for Lugos tilhengere, men nå meldes det at sjefen for TV-kanalen er avsatt. Ingenting er avgjort.

Mye tyder på at Lugo ble avsatt i henhold til grunnloven, slike har de nye makthaverne sitt på det tørre. Internasjonale protester har hatt sitt grunnlag i det urimelig korte tiden Lugo fikk til å forberede sitt forsvar, og på at demokratiets spilleregler ble tilsidesatt.

Hva som skjer framover vil avhenge av tre ting: For det første styrken og omfanget til de folkelige protestene for å gjeninnsette Lugo. For det andre i hvilken grad disse protestene får støtte i media, i næringsliv og i den politiske eliten.

Den tredje faktoren er styrken på det internasjonale presset, spesielt fra de store naboene Brasil og Argentina, samt fra Mercusur og Unasur. Spania har allerede uttalt at det er disse regionale institusjonene som har legitimitet til å finne en løsning, og at de stiller seg bak Unasur. Og timing er viktig. Noe må skje denne uka. Erfaringene fra Honduras, der president Zelaya ble kuppet på en liknende måte i 2009, er ikke spesielt gode. Til tross for protester og fordømmelser fra Unasur og verdenssamfunnet, kom han ikke tilbake. 

I Paraguay skulle det etter planen være ordinære presidentvalg i Paraguay tidlig i 2013. Colorado og høyresiden ligger an til å vinne. Min ryggmarg sier at forhandlinger om Lugos gjeninnsettelse ikke vil føre fram, og at det blir avholdt valg som høyresiden vinner. Jeg håper jeg tar feil.


Her kan du lese mer om venstrebølgen i Latin-Amerika.

torsdag 21. juni 2012

Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika


Noe historisk skjedde i Latin-Amerika rundt årtusenskiftet. På noen få år ble 14 av 19 land overtatt av venstreorienterte presidenter med støtte fra folkelige bevegelser. Brasil, kontinentets klart største nasjon, har både tjent på og tjent som eksempel for denne utviklingen. Men landet sliter med å bli den regionale lederen det drømmer om å være.

Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.


Et godt bilde på venstrebølgen: Paraguays Lugo, Bolivias Morales, Brasils Lula, Ecuadors Correa og Venezuelas Chavez under Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009.

Det startet i 1998 med Hugo Chavez i Venezuela. Da ble den tidligere offiseren, som i 1992 hadde vært med på et mislykket kuppforsøk mot styresmaktene, valgt til president for første gang. Han satte i gang sin såkalte bolivarianske revolusjon, og irriterte raskt på seg landets høyreorienterte elite. I 2002 ble han selv forsøkt styrtet i et kupp, men kom tilbake.

Samme år, i 2002, vant venstresiden presidentvalgene i Brasil og Ecuador. I Chile hadde det skjedd i år 2000. Argentina fulgte etter i 2003, Uruguay i 2004 og Bolivia i 2005. De neste årene skyllet venstrebølgen over land som Honduras, Nicaragua og Paraguay. Til sammen har 14 av 19 land, med to tredjedeler av Latin-Amerikas befolkning, vært styrt av venstre- eller sentrum-venstrekoalisjoner det meste av 2000-tallet. Det har aldri skjedd tidligere.

I tillegg blir følgende viktige poeng blir ofte oversett: Venstrebølgen er også merkbar i andre land, selv om de der ikke vant presidentvalg: Både i Mexico, Colombia og  Costa Rica gikk venstresiden kraftig fram ved valg. I Peru vant venstresiden endelig valget i 2011.

Hvorfor venstrebølge?
Det er tre hovedårsaker til denne politiske dreiningen i Latin-Amerika. Den første henger sammen med en av de lange linjene på kontinentet: konsolidering av demokratiet. Etter tiår med militærdiktaturer på 1970- og 1980-tallet, der venstreopposisjon, fagbevegelser og folkelig organisering var forbudt, tok det lang tid før venstresida klarte å komme tilbake. Ofte tok det årevis, gjerne tiår, før de hadde nok erfaring og tillitt i befolkningen til å stille til valg med realistiske alternativer.

Det startet i det små. Venstresida kom først til makta ved lokalvalg og delstatsvalg, siden på nasjonalt nivå. Brasil er et godt eksempel. Lulas parti PT vant sine første valg i byene Porto Alegre og São Paulo i 1988. I Porto Alegre satt partiet sammenhengende med makta i 16 år. Med dette fikk PT gradvis mer erfaring med styring, statsforvaltning og offentlige budsjettering. Samtidig leverte de gode resultater. Folks og næringslivets tillitt vokste.


Stiftelsesmøtet til Arbeidernes Parti (PT) i São Paulo i februar 1980. Lula nummer to fra høyre. Foto: Arkivet til Unicamp.

En annen, mer konjunkturavhengig årsak, var de ekstreme sosiale og økonomiske forskjellene. I 2001 levde 44% av befolkningen i fattigdom, og Latin-Amerika var med det kontinentet med de største sosiale og økonomiske forskjellene i verden.
Fattigdom i seg selv skaper like gjerne støtte til høyresida som til venstresida. Men i Latin-Amerika hadde nyliberalistisk høyrepolitikk skapt mer fattigdom og større forskjeller på 1990-tallet, og velgerne var klare for noe nytt. Noen høyreorienterte analytikere mener derfor at venstrebølgen kan avskrives som protestvalg, men jeg er uenig. Venstrebølgen er et resultat av grunnleggende endringer i samfunnet og omfattende politisk mobilisering. Også her er Brasil et godt eksempel: Tidlig på 2000-tallet kulminerte den globaliseringskritiske bevegelsen i Verdens Sosiale Forum. Ikke tilfeldig ble både det første, andre og tredje Verdens Sosiale Forum arrangert nettopp i Porto Alegre i årene 2001-2003.

Den tredje årsaken til venstrebølgen i Latin-Amerika handler om internasjonale forhold. Muren falt i 1989 og Sovjetunionen kollapset i 1991. Den kalde krigen var over. De første årene var venstrepolitikk, og spesielt sosialistisk utgaver, var sterkt diskreditert. (Det var ”the end of history”, ifølge noen analytikere.) Men ut over 1990-tallet ble det igjen mulig for venstresida i Latin-Amerika å presentere radikale politiske plattformer uten å bli beskyldt for å ville innføre kommunismen. De kunne til og med vinne frie valg uten å bli kuppet, i motsetning til det som skjedde i mange land på 1960- og 1970-tallet.

Radikalt skifte i politikk, men langt fra sosialisme
Venstrebølgen fikk nye koster inn i presidentpalassene over hele kontinentet. Det har imidlertid skjedd før, uten at selve politikken har endret seg nevneverdig. Latin-Amerika er full av eksempler på presidenter som ble valgt på progressive programmer, men som førte høyrepolitikk da de kom til makta. På 2000-tallet forandret også politikken seg i retning tradisjonelle venstresaker som mer stat, mer regulering og mer omfordeling. Som Levitsky og Roberts (2011) sier det: The ”left turn” therefore, changed not only who governed in Latin America, but also how they governed.”


Anbefales! Levitsky og Roberts (red) Du får den på Amazon.

Selv om retningen er den samme, varierer politikken sterkt fra land til land. Ofte blir Chavez´ Venezuela og Lulas Brasil sett på som motpoler, der Chavez framstilles som den radikale, nasjonalistiske populisten som splitter landet og Lula som den moderate, konsensussøkende statsmannen som samler nasjonen. Her er det ikke plass til en diskusjon om dette, men det som samler venstresida i Latin-Amerika er ambisjonene om likhet, sosiale rettferdighet og folkelig deltakelse i åpne utviklingsprosjekter. Ingen av landene i Latin-Amerika i dag, muligens med unntak av Cuba, er sosialistiske i tradisjonell forstand. Den private eiendomsretten står like sterkt som før, det holdes frie valg, den økonomiske politikken er markedsbasert. Men landene satser alle på en mer aktiv stat for mer fordeling, mer regulering av markedskreftene og mer fokus på rettigheter og deltakelse.

Brasil tjener på venstrebølgen i Latin-Amerika
Brasil har tidligere ikke interessert seg spesielt for resten av kontinentet, men heller orientert seg mot USA og Europa. Dette begynte å endre seg på 1990-tallet. Og for Brasil har venstrebølgen vært kjærkommen. Politisk, ideologisk og personlig affinitet har lettet samarbeidet med nabolandene, gitt større muligheter for politisk innflytelse og åpnet veien for brasilianske investeringer, varer og tjenester. Brasil bruker også Sør-Amerika, og i stadig større grad Latin-Amerika, som motvekt til USA.

Den siste, intense fasen i integreringen i Sør-Amerika startet i år 2000. Da inviterte daværende president i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, til det første søramerikanske toppmøtet. Det ble holdt i Brasilia, og ut av det kom to avgjørende prosesser. Den som har hatt raskest framgang er det såkalte Initiativet for integrasjon av regional infrastruktur i Sør-Amerika (IIRSA). Det er en paraply for hundrevis av infrastrukturprosjekter på hele kontinentet, med den brasilianske utviklingsbanken BNDES som hovedfinansieringskilde. Gjennom IIRSA-prosjektene bygger brasilianske bedrifter seg opp i nabolandene.


Noen av de prioriterte veiprosjektene under IIRSA-paraplyen.

Det andre prosessen ledet fram til etableringen av Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasul). Traktaten om Unasul ble underskrevet på det tredje søramerikanske toppmøtet som igjen ble holdt i Brasilia i 2008. Unasuls målsetning er å bli et slags EU, og 12 av 13 land i Sør-Amerika er med. (Fransk Guyana, som fransk ”oversjøisk departement”, eller koloni som noen vil hevde, er ikke med). Unasul og IIRSA er altså Brasils hovedspor i søramerikansk integrering.

Parallelt til dette har Venezuela ledet et annet integrasjonsprosjekt, opprinnelig kalt Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA). Medlemsmassen utgjøres av de mest venstreorienterte regjeringene i Sør-Amerika: Bolivia, Ecuador, Nicaragua, Cuba og noen andre øystater i Karibia, i tillegg til Venezuela selv. De delvis parallelle initiativene Unasur og Alba kan ses på som utslag av en rivalisering mellom Brasil og Venezuela om en lederrolle for kontinentet. Begge integreringsprosessene er alternativer til det USA-drevne initiativet ALCA/FTAA, og uttrykker slik opposisjon til USA, et ønske om selv å styre utviklingen i Latin-Amerika.

Brasil som regional leder?
Venstrebølgen i Latin-Amerika har hjulpet Brasil til å fremme sine interesser på kontinentet. Likevel er ikke landet anerkjent som regionens leder. Til det er rivalene for mange, og fordelene for små.

Både Mexico og Argentina, og til en viss grad Venezuela og Colombia, trakter etter å være Latin-Amerikas ledende nasjon. Selv om Brasil er større enn dem alle, både i folketall, areal og BNP, har de ingen interesse av å gi Brasil den statusen det er å kunne kalle seg regional leder. Andre, mindre land har kanskje mindre prestisje å tape, og mer å vinne ved å forholde seg til Brasil som en stormakt. ”Peru ga etter for brasiliansk press og innførervisumplikt for haitianere” stod det i en brasiliansk avis for noen uker siden. Å kunne presse andre land til å ta ”riktige” beslutninger er et kjennetegn for stormakter.



Lederne fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika på BRICS-møte i forkant av G20-møtet i Mexico tidligere denne uka. Foto: AFP.

Det Brasil har å tilby er mindre enn det man tradisjonelt har sett regionale stormakter gjøre. Selv med verdens tiende største militærbudsjett, har Brasil verken pondus eller tradisjon til å gi sikkerhetspolitiske garantier til andre land. Og selv med den sjette største økonomien i verden, ønsker ikke landet å gi store økonomiske fordeler til sine naboer.

Likevel har Brasil på 2000-tallet tatt et kvantesprang oppover i internasjonal anerkjennelse. Men det har først og fremst skjedd på globalt nivå. Landet har tatt en lederrolle i mange internasjonale forhandlinger (WTO, G20, klima, etc.), og det har ledet FNs fredsbevarende styrker på Haiti. Det ble også invitert inn i varmen som medlem av  BRIC (Brasil, Russland, India, Kina) som senere tok inn Sør-Afrika og ble til BRICS. Det er blitt en gruppe som blir stadig viktigere i globale politiske og økonomiske spørsmål (mer om dette i neste tekst om Kina og BRICS).

Til tross for dette sliter Brasil fortsatt med å bli oppfattet som en regional leder i Latin-Amerika. Men kanskje er det ikke så viktig likevel? Kanskje global anerkjennelse enda gjevere? Mange observatører mener vi i dag kan se tegn til mindre fokus på Latin-Amerika i brasiliansk utenrikspolitikk, og muligens er global anerkjennelse en årsak til dette.


Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Les mer her:

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 4: Kina og BRICS

Kommer:
Forvandlingen 5: USA svekkes



tirsdag 19. juni 2012

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn


Brasil har funnet enorme oljeforekomster på dypt vann de siste fem årene, nesten like mye som i resten av verden til sammen. Dette har ført til massive investeringer i landets oljeindustri. Brasil vil kunne bli en av verdens største oljeeksportører i løpet av de neste tiårene, og dette har store ringvirkninger i landet allerede i dag. For Norges oljenæring er Brasil det nye El Dorado.

Dette er del tre av seks i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Statoils plattform på Peregrino-feltet i Brasil.

Historien om olje i Brasil er eldre enn i Norge. Allerede på slutten av 1800-tallet begynte  man å bore etter olje i São Paulo, men det var først i 1939 man oppdaget olje, da i Bahia i nordøst. Produksjonen har imidlertid vært liten, langt lavere enn Brasils eget forbruk, og oljeimport har både vært en kilde til avhengighet og en hovedårsak til Brasils skyhøye utenlandsgjeld. Derfor har drømmen om selvforsyning av energi vært et nasjonalt mantra i over femti år.

I 1974 fant Brasil nye olje utenfor kysten av delstatene og Espirito Santo og Rio. Produksjonen økte gradvis, slik at landet nærmet seg selvforsyning på 2000-tallet. Omtrent samtidig, i 2006/2007, ble de nye, gigantiske pré-sal-feltene funnet, og det ble starten på det vi kan kalle Brasils oljerevolusjon. Daværende president Lula sparte ikke på superlativene da han åpnet testproduksjonen 1. mai 2009:

- Måtte det fra i dag fortelles en ny og bedre historie om vårt land. I dag er Brasils andre frigjøringsdag!

Pre-sal: Olje før salt
De nye funnene har fått navnet pré-sal - før saltet - fordi oljen ligger i berglag som dannet tidligere enn tykke saltlag. Funnene er gigantiske, men oljen er vanskelig å få opp. For det første er det havdybden. Dette er såkalt ultradype havområder, havdyp på 1000 til 2000 meter. Så kommer mellom 1000 og 3000 meter stein, så opptil 2000 meter salt, før man kommer til de oljeholdige berglagene, selve reservoarene. Avstanden mellom havoverflaten og reservoarene kan altså være så mye som 7 kilometer. Trykket på slike dybder enormt, og utsetter utstyret for ekstreme påkjenninger. Og der oljeplattformene i Nordsjøen befinner seg 30-80 km fra land, altså en liten helikoptertur, ligger Brasils pré-sal 250-300 km fra kysten. Tur-retur blir altså den samme avstanden som Trondheim-Oslo. Dagens transporthelikoptre klarer ikke disse avstandene.

Illustrasjon av geologien i pré-sal-felten. Reservoarene ligger så mye som sju km med vann, berg og salt.

Dybden, trykket og avstanden fra land er likevel ikke den største utfordringen. Det mest kompliserte er saltet. Salt er mindre stabilt enn stein, og bare en liten forskyvning i saltmassene vil kunne skade boreutstyret. Neste all teknologi fram til nå har vært skreddersydd for boring i fast fjell, man vet fortsatt lite om hvordan saltlag av denne tykkelsen og på slike dyp vil reagere på varme- og trykkforskjeller som boringen fører med seg. Samtidig er saltet ”en venn”, som letesjef  Breno Wolf i Petrobras formulerte det: ”Saltet er det perfekte segl, det er som en osteklokke av salt, to kilometer tykt og fullstendig ugjennomtrengelig for olje. All oljen er der nede, ingenting har klart å unnslippe.”

- Vårt pass til framtida
Tidligere president Lula henviste ofte til Gud og Historien med stor H når han snakket om de nye funnene. Lula var ingen mann av små ord, men når det gjeldt pré-sal kan han muligens ha ordene i behold. Betydningen av dette oljefunnet er svært stor for Brasil, og kan kun forstås opp mot et bakteppe av stor energi-usikkerhet, dyr oljeimport og ikke minst at Brasil fortsatt har en stor, fattig befolkning. Lula sa det slik:

- Pré-sal er et vårt pass til framtida. Ressursene skal gå til utdanning og fattigdoms-bekjempelse. Og vi skal satse på vitenskap og teknologi. Vi skal investere i det mest lovende vi har: våre barn, våre barnebarn, vår framtid.

Hvor mye olje ligger i pré-sal?
Ifølge Brasils oljedirektorat ANPs statistikk for 2010 er Brasils påviste reserver 14,2 milliarder fat oljeekvivalenter, opp fra 8,5 i 2001. Pré-sal-feltene står for omtrent halvparten av dagens reserver, men brasilianske myndigheter mener det kan være så mye som 70-80 milliarder fat der ute. Til sammenlikning er Norges reserver i samme oversikt estimert til 6,7 milliarder oljeekvivalenter, ned fra 11,6 i 2001. Det viser at vi nærmer oss slutten på vårt oljeeventyr, mens Brasil er i starten av sitt.

For sammenlikningens skyld: Selv om Brasil vil kunne bli en av verdens største oljeeksportører, vil landet i beste fall bare havne på andreplass blant Latin-Amerikas oljenasjoner. Venezuela troner ensomt på toppen av statistikken, langt der oppe, med 211 milliarder fat. Det er på en og samme tid Venezuelas frelse og tragedie, landets økonomi og politikk er svært, svært avhengig av oljeprisen. Saudi-Arabia topper listen over verdens største reserver med 265 milliarder fat, ifølge ANP.

Det brasilianske oljeselskapet Petrobras gjennomførte i 2010 verdens største aksjeutvidelse for å stille bedre rustet til alle investeringene i pré-sal-utbyggingen.

Royalty-debatten
Det ligger utvilsomt store penger i Brasils nye pré-sal-funn. Men hvor skal pengene gå? Hvem skal forvalte inntektene fra Brasils voksende oljeindustri? De nye oljefunnene har satt i gang en het debatt om skattelegging, den såkalte royalty-debatten.

Dette er en av de aller viktigste heteste debattene i dagens Brasil. Under det tidligere regimet gikk det meste av inntektene til den kommunen og den delstaten hvor oljebrønnene lå. Etter funnene av pré-sal la regjeringen fram et forslag om å endre fordelingsnøkkelen så mer av inntektene skulle opp til nasjonalstaten. Dette har ikke uventet skapt furore i de områdene som vil miste inntekter. I Rio har det vært store demonstrasjoner med guvernøren i delstaten, opprørt til tårer, i fremste rekke. Saken har gått fram og tilbake i Kongressen og ennå er ingenting avgjort. Derfor er nye anbudsrunder og tildelinger av letekonsesjoner i pré-sal-feltet er innstilt inntil den nye loven er på plass.

Vil pré-sal bli det samme for Brasil som Nordsjøen er for Norge?
Det første drivverdige oljefunnet i Nordsjøen ble, betimelig nok, gjort juleaften 1969. Da fant riggen Ocean Viking, i boring nummer 38 på norsk sokkel, det som skulle bli Ekofiskfeltet. For oss har oljeindustrien betydd at Norge har blitt et av verdens rikeste land og at vi på 15 år har klart å bygge opp verdens største pensjonsfond, Oljefondet. (Les mer om Oljefondets investeringer i Brasil her: Oljefondet investerer i 11 av 12 klimaverstinger i Brasil)

Hvordan vil det gå i Brasil? Det er ingen selvfølge at rike naturressurser kommer befolkningen til gode. Tvert i mot, de fleste av landene med store oljeforekomster i verden er udemokratiske regimer og diktaturer med utbredt fattigdom. Men i Brasil ligger mye til rette for at det skal gå bra. Landet fant de store oljeressursene etter at demokratiet var på plass, det har en sterk stat og et, i latinamerikansk sammenheng, velfungerende statsapparat. Landets oljedirektorat ANP fungerer godt og nyter respekt også i utlandet.  Det statsdominerte oljeselskapet Petrobras er blitt blant verdens største og er samtidig verdensledende på dypvannsteknologi.

Selv om pré-sal-funnene kan være betydelig større enn totale reserver på norsk sokkel, vil det bety mindre for landet enn det Nordsjøen har gjort for oss. Brasil er allerede verdens sjette største økonomi, med et BNP som er nesten ti ganger større enn Norges. Oljens andel av den totale økonomien vil derfor bli mye mindre enn hos oss.

Likevel: Pré-sal er utvilsomt en lykke for Brasils økonomi, og vil forhåpentligvis bli det for landets befolkning. Investeringene i oljeindustrien har ringvirkninger i store deler av økonomien. Etterspørselen i byggebransjen, skipsverftene og de maritime næringene er så høy at det er et skrikende behov for fagfolk. Men om 1. mai 2009 er en ny frigjøringsdag? Neppe, men det er et godt retorisk poeng…

Forsiden til regjeringens Brasil-strategi fra 2011.

En honningkrukke for norsk oljeindustri
De nye oljefunnene har fullstendig forandret forholdet mellom Brasil og Norge. På få år er over 100 norske bedrifter knyttet til oljenæringen etablert i Brasil. I 2010 var norsk eksport til Norge for første gang på 150 år IKKE dominert av klippfisk. Nå er det utstyr til oljeindustrien som gjelder. Statoil begynte sin produksjon på Peregrino-feltet i 2011, og er allerede blant de aller største produsentene av olje i Brasil etter Petrobrás. En egen Brasil-strategi ble lansert av regjeringen i 2011, og ikke tilfeldig tronet en oljeplattform øverst på forsiden.
Samtidig er Brasil et vanskelig land å operere i. Det kommer langt ned på lista over næringsvennlige land. Mye byråkrati, komplekst skattesystem, høye krav til lokalt innhold og mangel på kvalifisert arbeidskraft er blant gjengangerne på lista over kompliserende faktorer for norske selskaper. Brasil har også en ganske annen business-kultur enn Norge, noen mange erfarer. Gaute Jørpeland i K. Lund Offshore oppsummerte sine egne opplevelser fra Brasil slik på et olje-seminar i Stavanger i vår.

- Hadde jeg lært meg mer av brasiliansk kulturforståelse og litt mer av språket på forhånd kunne jeg kanskje ha spart et år eller to med arbeid i oppstartsfasen.

Mange norske selskaper har gjort liknende erfaringer. Og for å avslutte med å rette blikket innover: Norge trenger mer kunnskap om Brasil. Prosjektet Det nye Brasil er et bidrag til dette.


Dette er del tre av seks i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Les mer her:

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 4: Kina og BRICS
 
Kommer:
Forvandlingen 5: USA svekkes

torsdag 14. juni 2012

Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane


Den viktigste årsaken til den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet er banebrytende politiske og økonomiske grep på hjemmebane. Godt hjulpet av fordelaktige internasjonale forhold har dette skapt stabil økonomisk vekst, historisk fordeling av rikdom og rekordlav avskoging i Amazonas. Brasil har på denne måten funnet noen av svarene på de store utfordringene verden står overfor i dag: finanskrise, klimakrise og fattigdomskrise.

Dette er del to i en serie av seks innlegg i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.


Forutsetninger: Demokrati og stabilitet
Endringene startet selvfølgelig ikke ved årtusenskiftet. Gjeninnføringen av demokratiet på 1980-tallet, etter to tiår med militærdiktatur (1964-1985), og stabilisering av økonomien på 1990-tallet er nødvendige forutsetninger for politikken vi ser i dag.

Vi skal heller ikke glemme at 2000-tallet, til tross for globale finanskriser de siste årene, har vært gode tider for et land som Brasil. Verdensøkonomien har, særlig på grunn av Kinas vekst, vært vennlig overfor råvareeksporterende Brasil. Videre har omveltningene i globale maktforhold har gjort det mulig for landet å ta steget opp til å bli en internasjonale storspiller. Dette kommer jeg tilbake til i innleggene om Kina og USA.

De viktigste grepene er likevel blitt tatt i Brasil. Hva er så det landet har gjort? Kan resten av verden lære noe? La oss se nærmere på de tre områdene vekst, fordeling og avskoging.


De viktigste grepene for stabil økonomisk vekst
Langt inn på 1990-tallet var Brasil et økonomisk kaos. Utenlandsgjelda var skyhøy, prisstigningen var ute av kontroll. Mellom 1986 og 1994 hadde landet intet mindre enn fem valutaer og elleve finansministre! Med Plano Real fra 1994 klarte Brasil å stabilisere økonomien. Arkitekten var daværende finansminister Fernando Henrique Cardoso (FHC), og planens suksess sikret ham seier i presidentvalget senere samme år.

 Fernando Henrique Cardoso, president i Brasil 1995-2002.

Cardosos politikk var preget av den nyliberale ideologien som dominerte verden på 1990-tallet. Det betydde kutt i statens utgifter, privatisering av statsbedrifter og deregulering av markedene. Den nyliberale politikken var omstridt, men i Brasil virket det, i hvert fall i begynnelsen og på noen områder. Inflasjonen sank fra et gjennomsnitt på over tusen prosent årlig i perioden 1989-1994 til relativt beskjedne 23 prosent i 1995. Siden den gang har gjennomsnittlig prisstigning vært på seks-sju prosent i året. Telesektoren og energisektoren ble åpnet opp for konkurranse, og tjenestene til folk på disse områdene ble mye bedre.

Men Cardosos nyliberale politikk hadde sine baksider. Arbeidsledigheten ble nesten doblet, fra fem til ni prosent, mellom 1994 og 1998. Reallønningene til folk sto på stedet hvil. Statens kapasitet ble bygd ned. Veksten i økonomien var lav. Da Lula vant valget i 2002, var det delvis på grunn av folks protest mot konsekvensene av den nyliberale økonomiske politikken.

Likevel: Et av de viktigste grepene president Lula gjorde da han kom til makta i 2003 var IKKE å gjøre noe med den makroøkonomiske politikken. Han videreførte Cardosos modell, kjent som  tripé econômico, og hans etterfølger Dilma Rouseff har beholdt store deler av den til i dag.  Hva består denne modellen av? Tripé econômico er en økonomisk modell med tre hovedelementer. Veldig kort forklart: Tenk deg en trekant. I midten, i sentrum for modellen, står lav og stabil inflasjon. Det er hovedmålet. I hvert hjørne finner vi de viktigste virkemidlene: aktiv valutapolitikk (i begynnelsen fast vekslingskurs mot USD), høyt rentenivå og lave offentlige utgifter.

Lula, president i Brasil 2003-2010.

Lula og Dilma har altså beholdt den makroøkonomiske politikken, men til forskjell fra Cardoso har de gradvis bygget opp statens involvering i økonomien. Det viktigste instrumentet har vært utviklingsbanken BNDES. Banken brukes til alt fra å finansiere gigantiske infrastruktur-prosjekter som vannkraftverket Belo Monte i Amazonas, via motkonjunkturpolitikk for å stimulere økonomien under finanskrisa, til å til å være vertskap for Amazonasfondet som Norge støtter. BNDES har siden 2003 femdoblet sine utlån og er i dag en av verdens største finansinstitusjoner, større enn verdensbanken. Videre reguleres markedene mer, privatiseringen har i praksis stoppet opp og det offentlige ansetter flere folk.

Det største skillet i økonomisk politikk på 2000-tallet har likevel vært PT-regjeringenes fokus på fordeling. Det har for første gang blitt en av statens hovedprioriteringer, og innsatsen har vært så suksessrik at den fortjener et eget avsnitt.


De viktigste grepene for historisk fordeling
Ifølge Brasils myndigheter har omtrent 30 millioner brasilianere blitt ”løftet ut av fattigdom” siden Lula kom til makta i 2003. Det er et formidabelt antall personer på så kort tid. Samtidig er statens prioriteringer snudd på hodet i forhold til tidligere. Det intet mindre enn en liten politisk revolusjon.

”Kaka må vokse før den kan deles” var slagordet til finansminister Delfim Neto under militærdiktaturet (1964-1985). Med andre ord: La oss først sørge for vekst og velstandsøkning for noen få, så kan vi etterpå begynne å tenke på fordeling. På 2000-tallet har holdningen vært en annen. Omfordeling av rikdom (ikke ulikt det vi kjenner fra Norge via skattesystemer og trygdeordninger) er blitt sett på som et middel til vekst.

Sosialprogrammet Bolsa Familia (familiestipend) er det viktigste enkelttiltaket for de fattigste. Der mottar fattige familier økonomisk støtte mot at barn må gå på skole, gå til helsekontroll og følge offentlige vaksinasjonsprogrammer, samt at gravide og ammende må følge offentlige mor-barn programmer. Det startet i 2003, og bygde på flere programmer som startet under Cardosos regjeringstid. Men omfanget har økt dramatisk. Programmet når i dag over 13 millioner familier, og er slik et godt eksempel på satsingen på universelle rettigheter og programmer (et kjennetegn på de nordiske velferdsstatene). Bolsa Familia har gitt fabelaktige resultater. Færre fattige, bedre fordeling av rikdom, flere barn på skole. Og nokså overraskende for mange: flere voksne i jobb. Kostandene er ikke skremmende, de har ligget nokså stabilt på 0,3-0,4% av BNP.

Dilma Rouseff, president i Brasil siden januar 2011.

Bolsa familia er det mest kjente, men langt fra det eneste tiltaket for fordeling i Brasil på 2000-tallet. For mange har økt minimumslønn og flere ansettelser i den formelle økonomien vært viktigere. For den lavere middelklassen har enklere tilgang til lån vært viktigst. Nå kan de endelig investere i for eksempel hus og bil. På landsbygda har gamle fått rett til minstepensjon, selv om de ikke har vært i formelt, lønnet arbeid tidligere, og flere statlige programmer for familiejordbruket, som Pronaf og Programa Crescer, har blitt tilført mer ressurser. De siste årene har boligprogrammet Minha Casa, Minha Vida (mitt hus, mitt liv) tilbudt billige hus til hundretusenvis av familier. Til sammen har dette redusert antallet fattige i Brasil med flere titalls millioner. Samtidig har det skapt et større hjemmemarked, noe som har bidratt til å redde Brasil gjennom den internasjonale finanskrisa.

Det avgjørende spørsmålet i dag er om denne utviklingen er bærekraftig. Kritikerne hevder at innsatsen for fordeling i for stor grad hviler på pengeoverføringer fra staten, og i for liten grad har skapt strukturelle endringer i økonomien.


De viktigste grepene for rekordlav avskoging i Amazonas
De siste offisielle tallene for avskoging i brasiliansk Amazonas ble publisert 5. juni. De gjaldt ”skogåret” 2011, dvs. perioden august 2010 – juli 2011, og viste den laveste avskogingstakten i Brasil siden målingene startet i 1988. Det er strålende! Og enda bedre: Det skyldes ikke bare markedsutviklingen (i praksis internasjonale priser på storfekjøtt og soya) men minst like mye bevisst politikk og systematisk innsats fra Brasils myndigheter.


Avskoging i Amazonas har vært en ønsket utvikling. Under diktaturet på 1970-tallet ble det bygget tusenvis av kilometer vei gjennom regnskogen, og store offentlige bosettingsprosjekter stimulerte fattige familier til å dra inn i Amazonas for å prøve seg som småbønder. Det ble gitt saftige subsidier til landbruket, og reglene sa at avskoging var et bevis på bruk og en forutsetning for å få skjøte på eiendommer. Skogloven som krevde at 50% av opprinnelig vegetasjon skulle stå igjen ble ignorert. Ingen ble straffet for å bryte loven. Resultatet var skyhøy avskoging. Les mer her: ABC om avskoging i Amazonas

Fra slutten av 1980-tallet har landets miljømyndigheter nokså forgjeves forsøkt å redusere avskogingen. Men da Lula tok over i 2003 skjedde det noe. Med nyinnsatt miljøvernminister Marina Silva i spissen ble redusert avskoging et prioritert område for hele regjeringen, ikke bare for miljøverndepartementet. Det var tre hovedelementer i planen mot avskoging: 1) Mange nye og store beskytta områder – både urfolksterritorier og naturvernområder. 2) Mer inspeksjon i felt  og mer resolutt håndheving av miljølovgivningen. 3) Lovbryterne mistet adgang til markedene, de mistet retten til å ta opp lån og motta statlige subsidier. Dette kan virke elementært. Det ER elementært, men det var først politisk mulig å gjennomføre med Lula i presidentstolen.

I tillegg til statens tydelige grep var miljøbevegelsens press viktig. Det førte blant annet til stor støtte for vernesaken i opinionen, og til at både soya- og kjøttbransjen så seg nødt til å inngå frivillige avtaler for en grønnere praksis. Finanskrisen fra 2008 reduserte prisene på storfekjøtt og soya, og det bidro til å minske presset for skograsering og nydyrking.

Resultat: Siden toppåret 2004 er avskogingen redusert med 75%. Avskogingen for 2011 lå på 6400 kvadratkilometer, noe som bare er en tredjedel i forhold til det historiske gjennomsnittet. Det er veldig bra!

Men medaljen har også her en bakside. De siste årene har eksportjordbruks- og jordeierinteressene mobilisert kraftig mot miljølovgivningen som ligger til grunn for den suksessrike nedgangen i avskoging. En enkel analyse: Landbruksnæringen føler seg truet. Når myndighetene presser på for å få dem til å respektere miljølovene, da endrer de heller lovene! Det er akkurat det som ligger bak den årelange diskusjonen om skogloven – codigo florestal – som havnet på president Dilmas bord for noen uker siden. En tidligere god skoglov blir nå mye dårligere for miljøet, og mye bedre for Brasils storbønder. Det finnes en lang rekke andre eksempler.


Konklusjon 1: Mer stat
Denne korte analysen av Brasils viktigste grep for stabil vekst, mer fordeling og mindre avskoging viser at et gjennomgående trekk er en mer aktiv stat. Er det noe verden kan lære av Brasil i dag, stilt ovenfor finanskrise, fattigdomskrise og klimakrise, er det at det er nødvendig med en stat som regulerer markedene og driver selvstendig utviklings- og fordelingspolitikk. Det er nesten det motsatte av hva vi ser i Sør-Europa i dag. Les mer her: Hva kan Europa lære av Brasil?

En bakenforliggende årsak: Etter-diktaturgenerasjonen
Mange av de viktigste endringene i Brasil de siste 15 åra kan spores tilbake til én enkelt faktor: Etter-diktaturgenerasjonen har kommet til makta. Les mer her: Etter-diktaturgenerasjonen som endrer Brasil


Dette innlegget er nummer to i en ny serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.  De neste innleggene vil handle om olje, venstrebølgen i Latin-Amerika, Kina og BRIKS og til slutt om USAs svekkede posisjon. Kom gjerne med dine synspunkter!

onsdag 13. juni 2012

Ny serie: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet


Omfattende endringer har skjedd raskt, og Brasil på 2000-tallet er en stormakt i emning. Hvordan har de klart det? Dette er del én av en serie om hvordan og hvorfor Brasil har forandret seg siden årtusenskiftet.


Teksten i Brasils flagg lyder: Orden og framskritt
Det er en stadig bedre beskrivelse av landet.

Økonomisk vekst og mindre fattigdom i globale krisetider. Ny kvinnelig president med historisk høy popularitet. Rekordlav avskoging i Amazonas. Homofilt partnerskap tillatt. Gigantiske oljefunn offshore. Mindre vold. Og endelig er en sannhetskommisjon opprettet for å etterforske overgrep under militærdiktaturet.

Dette er bare noen av de positive endringene i Brasil i vårt årtusen. Men alt er selvfølgelig ikke rosenrødt. Landet sliter fortsatt med enorme forskjeller mellom fattig og rik, høyt voldsnivå, dårlig utdanningssystem, utilstrekkelig helsevesen og elendig infrastruktur. Myndighetene får hard kritikk for manglende respekt for miljø og menneskerettigheter. Likevel: Brasil har gjort store framskritt på bare et lite tiår.

Ny serie på seks deler
I denne introduksjonen vil jeg kort skissere de fem hovedårsakene til det jeg kaller den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Her finner du de neste delene av serien:
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika
Forvandlingen 4: Kina og BRICS
Forvandlingen 5: USA svekkes

(Jeg har skrevet kort om disse fem punktene før, så for deg som er en trofast leser av BrasiLeira er resten av dette innlegget delvis en repetisjon)

De fem hovedårsakene til den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet

1. Grunnleggende grep på hjemmebane
Det aller viktigste er store politiske og økonomiske grep i Brasil. Med inflasjonen under kontroll, og godt hjulpet av fordelaktige internasjonale forhold, har dette skapt høy økonomisk vekst, mindre fattigdom og mindre ulikhet. Sosialprogrammet Bolsa Familia (familiestipend) er det viktigste enkelttiltaket for de fattigste, men langt fra det eneste. For middelklassen har enklere tilgang til lån vært viktigst. Til sammen har dette skapt et større hjemmemarked, noe som reddet Brasil gjennom den internasjonale finanskrisa.

Statens mer aktive rolle i økonomien etter at Lula ble president i 2003 er en nøkkel for å forstå denne utviklingen. Statens nye rolle, og mange av de andre positive endringene i Brasil på 2000-tallet, kan forstås bedre ved å analysere den brasilianske etter-diktaturgenerasjonen som først kom til makta med Fernando Henrique Cardoso i 1995. Les mer her: Etter-diktaturgenerasjonen som endrer Brasil

2. Gigantiske oljefunn
Brasil har funnet enorme oljeforekomster på dypt vann de siste fem årene, nesten like mye som resten av verdens funn til sammen. Dette har ført til massive investeringer i landets oljeindustri, noe som også smitter over på byggebransjen, industrien, de maritime næringene og servicesektoren. Brasil vil kunne bli en av verdens største oljeeksportører i løpet av de neste tiårene. For Norges oljenæring er Brasil det nye El Dorado.

3. Venstrebølgen i Latin-Amerika
Latin-Amerika har vært dominert av sentrum-venstreregjeringer det siste tiåret. Det har lagt grunnlaget for mer samarbeid og integrasjon, og kontinentet har opptrådd stadig mer samlet. Dette har også åpnet veien for store brasilianske investeringer i nabolandene, noe som ville ha vært mer problematisk om den politiske og ideologiske avstanden mellom land og ledere hadde vært større. Brasil bruker, på godt og vondt, sine økonomiske muskler til å få en lederrolle i regionen. Denne rollen ønsker Brasil å bruke som et springbrett for å få mer innflytelse globalt.

4. Kina og BRICS
Kina støvsuger verdensmarkedene for råvarer som Brasil eksporterer, som jernmalm, råolje og soya. Det sikrer Brasil store eksportinntekter og bidrar til økonomisk vekst, samtidig som det gjør Brasil mindre avhengig av USA og EU. Kina ble i 2009 Brasils viktigste handelspartner, en posisjon USA hadde tidligere.

Brasil er B-en i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), en gruppe framvoksende økonomier som har fått betydelig mer innflytelse på 2000-tallet. BRICS er en manifestasjon av de endrede maktforholdene, politisk og økonomisk, i verden. Å bli med i BRICS er å spise kirsebær med de store, og det har bidratt til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.

5. USA svekkes
Latin-Amerika var lenge omtalt som USAs bakgård. Slik er det ikke lenger. USA har på 2000-tallet vært mer opptatt av kriger i Irak og Afghanistan, Kinas voldsomme vekst og sin egen økonomiske krise. Med de viktigste strategiske interessene andre steder, har ikke USA hatt like stor evne og vilje til å dominere Latin-Amerika som før. Det har åpnet et politisk rom som Brasil har kunnet fylle.


Enig eller uenig?
De neste ukene kommer altså blogginnlegg om hvert av disse fem punktene. Du er hjertelig velkommen til å kommentere nedenfor, eller sende meg en e-post med dine synspunkter. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, de er med på å skjerpe analysen til bokprosjektet Det nye Brasil.

Her finner du de neste delene av serien:
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika
Forvandlingen 4: Kina og BRICS
Forvandlingen 5: USA svekkes