Lovende bøker om Norge, Brasil og Latin-Amerika

I dag vil jeg slå et slag for biblioteket! Min største respekt går til landets bibliotekarer, min største beundring til landets biblioteker og det smarte samfunnet som har bygd dem opp. Her er resultatet av siste besøk: Seks lovende bøker om Norge, Brasil og Latin-Amerika.

Biblioteket er et fantastisk sted. Her kan du gå og låne bøker og tegneserier, lese aviser og magasiner, surfe på nettet og gjøre lekser. Helt gratis! Og servicen, i hvert fall på min lokale Deichmann på Grünerløkka, er ypperlig. Så deilig å få god service av noen som ikke gjør det for å loppe deg for mest mulig penger!

Så til bøkene. Gleder meg til å sette i gang. Øverst fra venstre og med klokka:

Brasiliens historia av Dag Retsö (2011). Svensk historiebok. Har bare bladd gjennom de første sidene, og har allerede rukket å irritere meg over at han grovt underestimerer antallet indianere da portugiserne kom. 1-3 millioner, oppgir han. 3-5 millioner er et mer vanlig anslag, noen anslår så mange som 8 millioner. Bare noen få sider om Brasil på 2000-tallet.

A History of Modern Latin America av Teresa A. Meade (2010). Om hele Latin-Amerika fra 1800 til i dag, som i følge baksideteksten har mer fokus på folk flest enn de fleste historiebøker. Befirende med en bok skrevet av en kvinne, alt annet man får tak i er jo skrevet av middelaldrende, engelskspråklige, hvite menn…

River of Darkness av Buddy Levy (2011). Om spanske Fransisco Orellanas legendariske reise gjennom Amazonas i 1541-42. Fra Quito i dagens Ecuador ned sideelvene til Amazonas og helt til Atlanterhavet. Det var den reisen som ga Amazonas navnet Amazonas.

Norge i Brasil av Dan Børge Akerø, Per Erik Borge, Helge Hveem og Dag Poleszynski (1979). Dette er en klassiker. Med undertittel ”Militærdiktatur, folkemord og norsk aluminium” undersøker boka hvordan to halvstatlige selskaper, Norsk Hydro og Årdal og Sunndal verk, opererer langt inne i Amazonas, delvis langt forbi lover, regler, normer og moral. Lars Løvold var med å skrive boka, men kunne ikke ha navnet på coveret.

America´s Backyard av Grace Livingstone (2009). Om USA og Latin-Amerika fra Monroe-doktrinen til krigen mot terror. Der er det mye å ta av. Gleder meg til den. Forholdet mellom USA og Brasil blir sannsynligvis viet et eget kapittel i min egen bok.

Bolívars uekte sønner av Vegard Bye (2010). Denne har jeg delvis lest fra før. Boka er et blikk på det Sør-Amerika som er oppstått etter venstrebølgen på 2000-tallet. Bye analyserer endringene gjennom portretter av fem sentrale venstre-presidenter: Hugo Chávez i Venezuela, Lula i Brasil, Evo Morales i Bolivia, Rafael Correa i Ecuador og Fernando Lugo i Paraguay. I dag har Lula gitt fra seg makten til Dilma Rouseff, Lugo er ute etter et konstitusjonelt kupp, og Chávez var for syk til å tas i ed som president i forrige uke. Uansett: Latin-Amerika er endret.

Ta en kikk her hvis du er interessert i flere bøker om Brasil og Amazonas.

Forvandlingen 5: USA svekkes

Latin-Amerika var lenge omtalt som USAs bakgård. Slik er det ikke lenger. USA har på 2000-tallet vært mer opptatt av kriger i Irak og Afghanistan, sin egen økonomiske krise og Kinas voldsomme vekst. Storebror i nord har i dag verken evne eller vilje til å dominere Latin-Amerika som før. Det har åpnet et rom som Brasil har kunnet fylle.

Dette er siste del i en serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

President Obama ble varmt mottatt av president Dilma Rouseff da han besøkte Brasil i 2011. Forholdet mellom de to landene er godt selv om Brasil ønsker seg mer innflytelse i Latin-Amerika.

Latin-Amerika som USAs bakgård

På begynnelsen av 1800-tallet løsrev de aller fleste av dagens latinamerikanske land seg fra kolonimaktene Spania og Portugal. Med Monroe-doktrinen fra 1823 definerte USA hele Amerika som sin interessesfære. Ingen europeiske land skulle lenger intervenere på det amerikanske kontinentet, dette var USAs business. Dette er noe av det første barn i USA lærer i historietimene på skolen.

Det er også noe mange generasjoner av barn i Latin-Amerika har vokst opp med. Storebror i nord var den som egentlig bestemte. Lista over direkte involvering i form av militærinvasjoner og støtte til militærkupp er lang og trist: Bolivia (1971), Uruguay og Chile (1973), Peru (1975) og Argentina (1976) er noen eksempler fra den kalde krigen. Men samtidig har USA vært den viktigste utenlandske investoren og handelspartneren for flertallet av landene på kontinentet. Og kulturelt er Latin-Amerika like inspirert (eller dominert, som noen vil hevde) av USA som vi i Norge.

Forholdet Brasil-USA

Forholdet mellom Brasil og USA har stort sett vært godt. USA var det første landet som åpnet et konsulat i Brasil etter at den portugisiske kongen og hele hoffet, rundt 15.000 mennesker til sammen, flyktet fra Napoleonskrigene og etablerte seg i Rio i 1808. Da Brasil erklærte seg uavhengig fra Portugal i 1822, var USA igjen det første landet til å anerkjenne Brasils selvstendighet. Dette fulgte et mønster fra frigjøringskrigene i det spanske Amerika noen år tidligere, og var en klar strategi fra USA for å svekke europeisk innflytelse i Amerika og øke sin egen.

Etter at republikken ble innført i Brasil i 1889, var de utenrikspolitiske målene til Brasil å konsolidere territoriet og ”knytte tettere bånd til det framvoksende USA”. Det er lett å glemme det, men USA var jo framvoksende for hundre år siden, på samme måte som Kina, India og Brasil gjerne kalles framvoksende i dag. Datidens supermakt var Storbritannia. (Les mer her: Kina og BRICS)

 Presidentene Lula og Bush på G8-møte i ST. Petersburg i 2008.

Etter en litt kjøligere periode etter andre verdenskrig, ble forholdet USA-Brasil tett under den kalde krigen. Det var også den perioden Brasil var et militærdiktatur (1964-1985). Juracy Magalhães er blitt historisk da en sa det så tydelig under sin innsettingstale som ambassadør i USA i 1964: ”Det som er bra for USA, er bra for Brasil”.

Hvor direkte USA var involvert i kuppet i Brasil er omdiskutert. Ifølge Wikipedia sendte landet både våpen og rådgivere til Brasil før kuppet fant sted, og en marinestyrke fra USA var ankret opp ved kysten litt nord for Rio. Det er et ubestridelig faktum at USA anerkjente kuppmakerne umiddelbart. Det var avgjørende for det nye regimets legitimitet.

Muren faller og interessen for Latin-Amerika forsvinner

USAs interesse for Latin-Amerika begynte å endre seg med murens fall i 1989. Da Sovjetunionen kollapset og den kalde krigen opphørte noen år senere, mistet Latin-Amerika gradvis betydning for USA. Kommunismen var ikke lenger en trussel. Selv ikke radikale eksperimenter som Cuba og Nicaragua var særlig relevante i det store geopolitiske spillet.

Samtidig ble USA mindre økonomiske viktig for latinamerikanske land. På 1990-tallet ble EU den viktigste handelspartneren for Latin-Amerika. Ikke minst Spania, som i årene rundt 1992 brukte 500-årsfeiringen for Colombus´ såkalte ”oppdagelse” av Amerika til å bygge opp sin posisjon. 1990-tallets nyliberale reformer førte til at mange statsbedrifter ble solgt. Samtidig ble tele- og energisektorene i mange land ble åpnet opp for private aktører. Europeiske bedrifter benyttet seg av dette for å etablere seg i Latin-Amerika.

USA på 2000-tallet: krig og krise

På 2000-tallet har USA vært i en kontinuerlig økonomisk krise. Den er delvis skapt av to kostbare kriger i Irak og Afghanistan. Krigene ble igjen satt i gang som ledd i president Bush sin såkalte ”war on terror” etter angrepene på tvillingtårnene 11. september 2001. For USA er Midtøsten også strategisk for å sikre langsiktige oljeforsyninger.

På det økonomiske planet er det Asia, særlig Kina, som bekymrer USA mest. Kinas voldsomme vekst de siste tiårene truer USAs økonomiske dominans, og på det sikkerhetspolitiske området ser vi en stadig tettere koordinering mellom Kina, Russland og andre land i den såkalte Shanghai-gruppen. Den ble etablert i 2001 for å opprettholde regional sikkerhet og stabilitet. Samarbeidet skal også styrke den regionale integreringen og bremse USAs innflytelse i Asia.

Ett resultat av disse trendene er et USA med mindre evne og vilje til å dominere Latin-Amerika.

Et nytt politisk rom

USAs svekkelse globalt, og gradvis mindre tilstedeværelse i Latin-Amerika, har skapt et politisk rom som Brasil har kunnet fylle. Når det ikke lenger er USA som trekker i trådene, hvem skal man da se til som initiativtaker, megler eller leder? Brasil vil mer enn gjerne ta på seg den oppgaven, men også andre har ønsket seg samme posisjon.

Prosessen rundt latinamerikansk integrering er en god illustrasjon. På 2000-tallet har Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasur) vokst fram med Brasil som initiativtaker. Parallelt til dette har Venezuela ledet et annet integrasjonsprosjekt, opprinnelig kalt Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA). Prosessene rundt Unasur og ALBA viser hvordan både Brasil og Venezuela ønsker en lederrolle i Latin-Amerika. Andre store land som Mexico og Argentina utfordrer også Brasils ønske om å være regionens stormakt.

I 2010 så en tredje institusjon dagens lys: Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC). Her er alle de selvstendige statene i Amerika med, bortsett fra USA og Canada. Alle disse integreringsprosessene oppfattes med rette som opposisjon til USA, og viser hvordan Latin-Amerika i større grad enn før vil være herre i eget hus. Venstrebølgen som har skylt over kontinentet på 2000-tallet har lettet denne utviklingen (Les mer her: Venstrebølgen i Latin-Amerika)

Venstrebølgen har lettet samarbeid og integrasjon mellom landene i Sør-Amerika. Både Unasur, ALBA og CELAC er initiativer for å redusere USAs innflytelse. Her er Lugo, Morales, Lula, Correa og Chavez på Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009.

USA: Heller Brasil enn Venezuela

Selv om USA har mistet noe av sin innflytelse i Latin-Amerika, er landet fortsatt en nøkkelspiller. Og USA lever komfortabelt med landets rolle endres. Det er heller ikke slik at Brasil på noen måte utgjør en utfordring eller trussel mot USA. Tvert i mot, USA ser med blide øyne på at den ledende nasjonen i Sør-Amerika er moderate Brasil og ikke rabiate Venezuela. Et Brasil under Cardoso og Lula har langt vært å foretrekke framfor et Venezuela ledet av Hugo Chavez.

Dagens politiske og økonomiske realiteter peker i samme retning. Venezuelas økonomi svekkes av fallende oljepriser og Hugo Chavez er kreftsyk. Selv om han skulle vinne presidentvalget i høst - og overleve kreften - er det lite sannsynlig at han vil kunne heve den bolivarianske fanen like høyt som før. Brasil har med Dilma Rouseff som president distansert seg mer fra Iran og unngått noen av Lulas emosjonelle, folkelige og ideologiske angrep på USA. Videre lover de store oljefunnene offshore for at landet blir en stor oljeeksportør i løpet av det neste tiåret. (Les mer her: Gigantiske oljefunn)

En akutt utfordring: Paraguay

22. juni ble Paraguays president Fernando Lugo avsatt av landets nasjonalforsamling i det han selv kaller et ”parlamentarisk kupp”. Les mer her: Kupp i Paraguay?

Dette stiller Brasil og Unasur overfor vanskelige utfordringer. Hvordan skal Brasil, som selvoppnevnt leder i Latin-Amerika og Paraguays suverent største naboland, reagere på en maktovertakelse som tilsynelatende har fulgt Paraguays lover, men brutt demokratiets spilleregler? Og hvordan skal det nyopprettede Unasur behandle illegitim maktovertakelse i et av sine medlemsland? (Les mer i Benedicte Bulls gode blogginnlegg Paraguay – et elite-kupp i Brasils bakgård)

I skrivende stund har Brasils president Dilma Rouseff fordømt maktovertakelsen og kalt hjem sin ambassadør. Unasur har suspendert Paraguay. Den sterkeste reaksjonen har kommet fra Venezuela og den søramerikanske handelsblokken Mercosur. Venezuela har opphevet diplomatiske forbindelser og stoppet oljeleveransene til Paraguay. Mercosur har suspendert Paraguay og nektet landet å delta i forhandlinger i Argentina denne uken. Paraguays nyinnsatte president Federico Franco er ikke invitert til å delta på toppmøtet i Mercosur fredag 29. juni, der har derimot den avsatte presidenten Fernando Lugo sagt han vil delta.

Dette blir en politisk og diplomatisk suppe. Brasils lederrolle i Latin-Amerika, landets diplomatiske evner og Unasurs legitimitet står på spill. Jeg vil tro USA er bare glad til for å slippe å involvere seg. Eller er det slik som noen radikale kommentatorer i Latin-Amerika hevder, at USA i det skjulte har støttet kuppmakerne i Paraguay? Hittil har verken USA – eller Norge – sagt noe som helst med substans.

Dette var siste del i en serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Disse tekstene er analyser og skrivetrening til bokprosjektet Det nye Brasil. Les de andre innleggene her:

Intro: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika
Forvandlingen 4: Kina og BRICS

Forvandlingen 4: Kina og BRICS

Kinas voldsomme vekst har ført til stabil økonomisk vekst også i Brasil. Samtidig har Brasil blitt med i BRICS, en gruppe land (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) med stadig større global innflytelse. Til sammen har dette ført til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.

Dette er del fem av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Brasils president Dilma Rouseff og Kinas president Hu Jintao i Beijing i mars 2001, et av Dilmas første utenlandsbesøk.

Kinas vekst og Latin-Amerika

Kinas økonomiske vekst har endret verden i vårt årtusen. Landets økonomi er nå verdens nest største (bare USA er større), og det har snudd opp ned på mange globale handels- og investeringsstrømmer. For Latin-Amerika har dette vært svært positivt. De fleste latinamerikanske økonomiene er avhengige av eksport av råvarer, og Kinas etterspørsel etter olje, mineraler og matvarer har ført til høye priser internasjonalt.

Kina er også blitt en stor oppkjøper. Handelen mellom Latin-Amerika og Kina ble 12-doblet fra 2000 til 2010. Ulempen er at mange latinamerikanske industribedrifter blir utkonkurrert. Råvarene kommer tilbake som billige produkter, og mye av fortjenesten blir igjen i Kina.

Handelen Brasil-Kina har eksplodert

Brasil er et godt eksempel på hvordan dette fungerer. Kina støvsuger verdensmarkedene for råvarer som Brasil eksporterer, som jernmalm, soya og råolje. Det fører til høye priser, det sikrer Brasil store eksportinntekter og bidrar til landets økonomisk vekst. Samtidig importerer Brasil, akkurat som Norge, billige industrivarer fra Kina. Det betyr lave priser på forbruksvarer, noe som igjen gir lavere inflasjon. Alt dette er bra for Brasil.

Handelen mellom Brasil og Kina 2001-2010. Både Brasils eksport (i blått) og Brasils import (i gult) har økt kraftig på 2000-tallet. Den røde linjen markerer overskudd eller underskudd i handelsbalansen.

Handelen mellom Brasil og Kina ble mer enn 20-doblet fra 2000 til 2010, og i 2009 ble Kina Brasils viktigste handelspartner. Også det er bra for Brasil, men om ser vi på sammensetningen av handelen trer et mer bekymringsfullt bilde fram: 84% av Brasils eksport til Kina er råvarer, mens hele 98 prosent av importen er industrivarer.

Den brasilianske industrien klager over konkurransen fra kinesiske bedrifter. De hevder også at myndighetene setter landets framtid på spill ved å prioritere råvareeksport framfor satsing på innovasjon og egen industri. Ifølge Brasils industriorganisasjon CNI opplever Brasil i dag såkalt deindustrialisering. Les mer her: Industridød i Brasil?

Bildet er nok ikke så dystert, og mange andre hevder at Brasils økonomi er sterkere og mer balansert enn noensinne. Likevel er tendensen bekymringsfull. Brasil blir stadig mer avhengig av råvareeksport. Det meste av økonomiske teori og utviklingsteori sier at  en godt utviklet industri er en forutsetning for stabil, langsiktig vekst. Brasil går i dag motsatt vei.

Kina gjør Brasil mindre avhengig

2011 ble et nytt rekordår for handelen mellom Kina og Brasil. Totalt ble det handlet for 77 milliarder dollar mellom de to landene, og Brasil har et pent handelsoverskudd på  11 milliarder dollar. Kina er med dette blitt Brasils klart viktigste handelspartner. Den posisjonen hadde USA tidligere, og dette er viktig. Kinas framvekst gir Brasil flere bein å stå på, og det gjør Brasil mindre avhengig av USA og EU.

Bildet blir tydeligere hvis vi sammenlikner med 1990-tallet. Da var det nyliberal politikk som gjaldt, og USA presset på for å opprette handelsblokken ALCA. Noen land, blant dem Brasil, strittet i mot, og Kinas oppsving gjorde USAs økonomiske dominans mindre. Dermed var det lettere for Brasil å trenere forhandlingene om ALCA, da landet hadde mindre å tape på å gå mot USA. Da Lula kom til makta i 2003 ble planene om ALCA i praksis lagt døde.

Brasil er B-en i BRIC

I 2001 lanserte Jim O´Neill i investeringsbanken Goldman Sachs for første gang forkortelsen BRIC. Bak forkortelsen skjulte landene Brasil, Russland, India og Kina seg. O´Neills prognose var at disse landene ville dominere verdensøkonomien i framtida. Det har så langt vært en riktig analyse.

I en ny rapport i 2003 spådde Goldman Sachs at Brasils økonomi ville vokse seg større enn Italias i 2025, og større enn Storbritannias i 2036. I dag vet vi fasiten. Brasils passerte Italia i 2010 og Storbritannia i 2011. Denne raske tyngdeforflyttingen skyldes at Brasils økonomi har vokst, men selvfølgelig også den økonomiske krisen i Europa.

Lederne i BRICS-landene møttes til samtaler i forbindelse med G20-møtet i Mexico i juni 2012.

BRIC(S) – analyseenheten som ble en global maktfaktor

BRIC startet som en analyseenhet for å lage prognoser for verdensøkonomien. Begrepet ble populært, og noen år senere startet BRIC-landene å holde egne møter for å diskutere globale politiske og økonomiske spørsmål. I 2011 ble Sør-Afrika offisielt innlemmet i gruppen, og BRICS oppsto.

BRICS er en gruppe land med svært ulike interesser. BRICS har for eksempel ikke hatt felles holdning til den arabiske våren. Landene har det til felles at de er politisk og økonomisk ledende i sine regioner, de har store befolkninger, store arealer (ikke Sør-Afrika) og er rike på naturressurser. Men den sikkerhetspolitiske tyngden til Russland og Kina er i en helt annen liga enn Sør-Afrika og Brasil. De demokratiske tradisjonene er mildt sagt svært forskjellige i de fem landene. Og mens Brasil eksporterer mye råvarer og mat, er Kina verdens største importør.

Likevel: Verden er i endring, og BRICS er en manifestasjon av de endrede maktforholdene. Vestens dominans utfordres fra Sør og Øst.

Fra G7 til G20

Forhandlinger om verdensøkonomien er en god illustrasjon på det nye verdensbildet. I Goldman Sachcs rapport fra 2001 foreslo O´Neill at ”world policymaking forums should be re-organised and in particular, the G7 should be adjusted to incorprorate BRIC representatives.”

G7 består av de sju største økonomiene i verden rundt årtusenskiftet: USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada. I 2001 var G7 det ubestridt ledende økonomiske forumet i verden. I dag har G20, hvor alle BRIC-landene er med, overtatt rollen denne rollen.

Å spise kirsebær med de store

Å havne i samme kategori som stormaktene Russland og Kina var en drøm for Brasil. Det resonnerte godt med landets selvbilde som stormakt, og fra 2005-2006 begynte verden å få opp øynene for det nye Brasil. BRICS var vesentlig. Å bli med i BRICS var å spise kirsebær med de store, og det har bidratt til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.

Dette er del fem av seks i serien om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Analysen er sentral i arbeidet med boka Det nye Brasil.

De tidligere innleggene finner du her:

Intro: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn

Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika

Kommer:

Forvandlingen 5: USA svekkes

Ny serie: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet

Omfattende endringer har skjedd raskt, og Brasil på 2000-tallet er en stormakt i emning. Hvordan har de klart det? Dette er del én av en serie om hvordan og hvorfor Brasil har forandret seg siden årtusenskiftet.

Teksten i Brasils flagg lyder: Orden og framskritt. 

Det er en stadig bedre beskrivelse av landet.

Økonomisk vekst og mindre fattigdom i globale krisetider. Ny kvinnelig president med historisk høy popularitet. Rekordlav avskoging i Amazonas. Homofilt partnerskap tillatt. Gigantiske oljefunn offshore. Mindre vold. Og endelig er en sannhetskommisjon opprettet for å etterforske overgrep under militærdiktaturet.

Dette er bare noen av de positive endringene i Brasil i vårt årtusen. Men alt er selvfølgelig ikke rosenrødt. Landet sliter fortsatt med enorme forskjeller mellom fattig og rik, høyt voldsnivå, dårlig utdanningssystem, utilstrekkelig helsevesen og elendig infrastruktur. Myndighetene får hard kritikk for manglende respekt for miljø og menneskerettigheter. Likevel: Brasil har gjort store framskritt på bare et lite tiår.

Ny serie på seks deler

I denne introduksjonen vil jeg kort skissere de fem hovedårsakene til det jeg kaller den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Her finner du de neste delene av serien:
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika
Forvandlingen 4: Kina og BRICS
Forvandlingen 5: USA svekkes

(Jeg har skrevet kort om disse fem punktene før, så for deg som er en trofast leser av BrasiLeira er resten av dette innlegget delvis en repetisjon)

De fem hovedårsakene til den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet

1. Grunnleggende grep på hjemmebane

Det aller viktigste er store politiske og økonomiske grep i Brasil. Med inflasjonen under kontroll, og godt hjulpet av fordelaktige internasjonale forhold, har dette skapt høy økonomisk vekst, mindre fattigdom og mindre ulikhet. Sosialprogrammet Bolsa Familia (familiestipend) er det viktigste enkelttiltaket for de fattigste, men langt fra det eneste. For middelklassen har enklere tilgang til lån vært viktigst. Til sammen har dette skapt et større hjemmemarked, noe som reddet Brasil gjennom den internasjonale finanskrisa.

Statens mer aktive rolle i økonomien etter at Lula ble president i 2003 er en nøkkel for å forstå denne utviklingen. Statens nye rolle, og mange av de andre positive endringene i Brasil på 2000-tallet, kan forstås bedre ved å analysere den brasilianske etter-diktaturgenerasjonen som først kom til makta med Fernando Henrique Cardoso i 1995. Les mer her: Etter-diktaturgenerasjonen som endrer Brasil

2. Gigantiske oljefunn

Brasil har funnet enorme oljeforekomster på dypt vann de siste fem årene, nesten like mye som resten av verdens funn til sammen. Dette har ført til massive investeringer i landets oljeindustri, noe som også smitter over på byggebransjen, industrien, de maritime næringene og servicesektoren. Brasil vil kunne bli en av verdens største oljeeksportører i løpet av de neste tiårene. For Norges oljenæring er Brasil det nye El Dorado.

3. Venstrebølgen i Latin-Amerika

Latin-Amerika har vært dominert av sentrum-venstreregjeringer det siste tiåret. Det har lagt grunnlaget for mer samarbeid og integrasjon, og kontinentet har opptrådd stadig mer samlet. Dette har også åpnet veien for store brasilianske investeringer i nabolandene, noe som ville ha vært mer problematisk om den politiske og ideologiske avstanden mellom land og ledere hadde vært større. Brasil bruker, på godt og vondt, sine økonomiske muskler til å få en lederrolle i regionen. Denne rollen ønsker Brasil å bruke som et springbrett for å få mer innflytelse globalt.

4. Kina og BRICS

Kina støvsuger verdensmarkedene for råvarer som Brasil eksporterer, som jernmalm, råolje og soya. Det sikrer Brasil store eksportinntekter og bidrar til økonomisk vekst, samtidig som det gjør Brasil mindre avhengig av USA og EU. Kina ble i 2009 Brasils viktigste handelspartner, en posisjon USA hadde tidligere.

Brasil er B-en i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), en gruppe framvoksende økonomier som har fått betydelig mer innflytelse på 2000-tallet. BRICS er en manifestasjon av de endrede maktforholdene, politisk og økonomisk, i verden. Å bli med i BRICS er å spise kirsebær med de store, og det har bidratt til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.

5. USA svekkes

Latin-Amerika var lenge omtalt som USAs bakgård. Slik er det ikke lenger. USA har på 2000-tallet vært mer opptatt av kriger i Irak og Afghanistan, Kinas voldsomme vekst og sin egen økonomiske krise. Med de viktigste strategiske interessene andre steder, har ikke USA hatt like stor evne og vilje til å dominere Latin-Amerika som før. Det har åpnet et politisk rom som Brasil har kunnet fylle.

Enig eller uenig?

De neste ukene kommer altså blogginnlegg om hvert av disse fem punktene. Du er hjertelig velkommen til å kommentere nedenfor, eller sende meg en e-post med dine synspunkter. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, de er med på å skjerpe analysen til bokprosjektet Det nye Brasil.

Her finner du de neste delene av serien:
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika
Forvandlingen 4: Kina og BRICS
Forvandlingen 5: USA svekkes

Dilma + Obama = Sant?

Denne uka har Brasils president Dilma Rouseff vært på offisielt besøk i USA. Dilma kom "med gode kort på hånden" ifølge en kommentar i America´s Quarterly.

Obama mottas med kyss i Brasil i mars 2011. Denne uka var Dilma i USA. 

Forholdet mellom USA og Brasil er godt, men i rask endring. Brasil, sammen med resten av Latin-Amerika, var lenge ansett som "USAs bakgård". USAs innflytelse har vært meget sterk og direkte, ikke minst i tiårene med militærdiktatur i Latin-Amerika. Slik er det ikke lenger.

Den ene hovedårsaken handler om brasiliansk politikk. På 2000-tallet har en venstrevind feid over Latin-Amerika. Brasil er intet unntak, og med Lulas valgseier i 2002 ble Brasils utenrikspolitikk endret. Sør-Amerika spesielt, og land i Sør generelt, ble prioritert opp. USA og resten av Vesten ble prioritert ned. President Dilma har videreført denne linjen, men er nok mer pragmatisk positiv i forhold til USA enn det Lula var.

Den andre hovedårsaken handler om USAs geopolitiske tilbaketrekning fra Latin-Amerika. Siden 11. september og "War on Terror" har USAs sikkerhetspolitiske hovedfokus vært rettet mot Midtøsten. To parallelle kriger i Irak og Aghanistan i har svekket USAs evne og vilje(?) til å dominere resten av Amerika som før.

Den tredje hovedårsaken handler om økonomi. Brasil har hatt sterk økonomisk vekst på 2000-tallet. USA sliter hardt. Kina ble i 2009 Brasils viktigste handelspartner, en rolle USA har hatt i generasjoner. Brasils investeringer i USA øker raskt, og Brasils historiske handelsunderskudd i forhold til USA minker. USA er altså betydelig mindre viktig for brasiliansk økonomi enn før, og det gir Brasil større spillerom.

Disse tre faktorene er grunnleggende for å forstå den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Det er altså et mer selvsikkert Brasil som har møtt et mindre selvsikkert USA denne uka. Selv om det forsatt er et hav av forskjell mellom de to (global innflytelse, miltitær makt, økonomi, forskning og utdanning, innovasjon, infrastruktur, you name it) er et mer likeverdig forhold bra for begge land. Og jeg tror de to liker hverandre. Dilma + Obama = Sant.

Les mer om besøket fra et USA-ståsted i America´s Quarterly eller med et britisk perspektiv i The Economist.