lørdag 19. februar 2011

Om bilylykker, brasilnøtter og verdens villeste veiprosjekt

Søndag dro vi endelig inn til yanomamiene. Fabelaktig tur, følte nesten at jeg var på en ekspedisjon med National Geographic. Det var bare helikopteret som mangla… Men samtidig er jeg opprørt og oppriktig forbanna over historien til indianerne i dette området. Måten det brasilianske militærregimet behandlet yanomamiene på var en komplett tragedie.
Her begynner riksveien Perimetral Norte inn til Yanomamiene.

Et av militærdiktaturets villeste megaprosjekter het Perimetral Norte – den nordlige grensen. Dette skulle bli en riksvei gjennom øst-vest gjennom hele Amazonas, 3-4000 km fra Atlanterhavet til Colombia. Det var hovedsaklig militære interesser som lå bak, med en tilgjort defensiv diskurs: Integrar para não entregar (integrere for ikke å gi bort). Underforstått: Amazonas var ikke koblet til resten av Brasil med veier, derfor var det enkelt for nabolandene å okkupere.

Siste kartsjekk på biltaket. Gutta på tur: Rodrigo og Leonardo fra statsadvokats- / ombudsmannskontoret MPF, Davi Yanomami, Vicente, Moreno og Helder fra ISA.

I realiteten utgjorde ikke nabolandene i nord noen reell trussel, kanskje var det heller omvendt? Men dette var et militærregime under den kalde krigen som gjorde som det ville. Resultat: Enorme menneskelige lidelser (indianerne døde av sykdommer, sult, fordriving), gigantiske lån i utenlandske banker (som ga stor utenlandsgjeld og gjeldskrise på 80-tallet) massiv avskoging og en vei som heldigvis ikke ble bygd ferdig.
Davi Yanomami og Torkjell Leira ved grensa til yanomami-territoriet

I området vi besøkte var det 35 landsbyer før veien kom. Men mange ble syke og døde, mange ble fordrevet, mange endte i avhengighetsforhold, prostitusjon og fattigdom, jorda ble solgt uten at de ble spurt. Det ble total sosial kollaps. I dag, 40 år seinere, er det sju landsbyer tilbake, og mange av indianerne er spredd rundt i fattige nabolag i byen Boa Vista eller på ulike jordreformprosjekter. Landsbyene har problemer med alkohol, yanomami-identiteten er svak, og det er fortsatt bønder ulovlig inne på området.
Men heldigvis går det riktig vei. Brasil er blitt et demokrati. Urfolks rettigheter blir mer respektert. Bøndene er på vei ut etter årevis med press og anmeldelser fra yanomamiene. Det er blant annet derfor statsadvokaten er med. Men det jeg vil fortelle om her er et helt nytt og lovende prosjekt om paranøtter.

Paranøttrær kan bli 40 meter høye. Dette er kanskje 25. Jada, jeg vet at dette bildet ligger feil. Men jeg klarte ikke å fikse det i farta...
Paranøtt - eller Brasilnøtt siden de andre delstatene i Brasil ble misunnelige på Pará - er den mørke knallharde nøtta du ikke klarer å åpne i jula. Dette området er fullt av paranøttrær. En kilo brasilnøtter kan du selge for 10-15 kroner, og ett tre kan gi opptil 300 kilo. Altså mange tusen kroner per tre. Det er mye penger i dette området. Tidligere solgte yanomamiene paranøttene billig til bøndene, de samme som er ulovlig i området. Nå selger de med ISAs hjelp til dobbel pris på markedet i Boa Vista. Det betyr mer penger til å kjøpe mancheter, batterier og lommelykter, kopper og kar til matlaging, salt til å salte ned fisk og kjøtt, sukker, ris og mel til matlaging, fiskekroker og fiskesnøre. Det gir mer økonomisk uavhengighet og bedre levekår.
Med enkle midler kan kvaliteten til paranøttene bli radikalt bedre: 1. ikke la nøttene komme i direkte kontakt med bakken, 2. tørke dem godt, 3. lagre dem luftig. Bedre kvalitet = høyere pris. Dette er også en god inngang til å diskutere pengeøkonomi (hvor mye koster ting, bruksverdi, hva er rettferdige bytteforhold), hva man kjøper (mat, ikke brennevin), hvordan unngå å bli lurt, osv.

Panseret til Fiaten etter et ublidt møte med en lastebil.

På veg hjem krasjer den andre bilen. Heldigvis ingen personskader, og bilen kjører for egen maskin etterpå. Det var en klassisk, brasiliansk ulykke: Det er kveld, det er mørkt og lite trafikk på veien. Men det er også da de gamle vrakene av noen lastebiler sniker seg ut, fullstendig nedlessa av sukkerrør, ved eller flyttelass. De kjører uten lys og spyr ut eksos. Den andre bilen i vårt følge kjører i 80-90 km/t inn i det de tror er tåke og bremser ned da de plutselig får øye på hekken til en lastebil i krabbefart dukke opp. De bråbremser, men sklir inn under lasteplanet, panseret trykkes ned og skrapes opp, helt til de stopper 5 cm før frontruta knuser. Lastebilen kjører bare videre…

lørdag 12. februar 2011

Bildeserie: Berg og dalbane med statsadvokaten og yanomamiene i Brasil

-Guvernøren er dømt!

Fredag ettermiddag hadde vi besøk av lederen for Ministerio Publico Federal (MPF) i delstaten Roraima. MPF er et statlig organ som er en slags blanding av statsadvokat og ombudsmann og har ansvar for at landets lover blir fulgt. Veldig interesant møte, som en emosjonell berg-og-dalbane.
Møte mellom yanomami-indianerne, støttespillere og statsadvokaten fra MPF

Negativt: Mer ulovlig gullgraving på yanomamiterritoriene uten at delstatesmyndighetene løfter en finger. Positivt: MPF lover å kjøre denne saken og gå på bakmennene: De som tjener store penger på transport, utstyr og proviant, samt hvitvasking av penger.

Dario Yanomami forklarer hvor de siste ulovlige gullgraverne er observert.

Negativt: Delstaten motarbeider utdanningsprosjektet på alle tenkelige måter, inkludert at 2 millioner kroner står ubrukt på en konto og man frykter at de er forsvunnet i korrupsjon eller underslag. Positivt: MPF lover å undersøke hvordan midlene er brukt, og sørge for å få de ansvarlige anmeldt hvis de oppdager underslag.
Statsadvokaten får SMS: Guvernøren er dømt!

Og så, midt under møtet tikker det inn en SMS til statsadvokaten, og et fornøyd, lite smil vokser fram. Han sier: "Bare en liten parentes, folkens: Guvernøren er dømt og må fratre sin stilling umiddelbart." Spontan applaus i møterommet. Guvernøren i Roraima er en notorisk korrupt fyr som i alle år har unngått å bli dømt. Nå har de endelig klart det, for msibruk av offentlige midler i valgkampen i fjor. MPF sto bak undersøkelsene og anklagene. Samme kveld var det full fest i gatene, med flagg og tutende bilder og alt som hører til.

Ana Maria fra ISA viser bilder og plassering av gullgravernes leir.

Avslutning: Yanomamiene klager over at det fortsatt, 19 år etter opprettelsen av yanomami-territoriet, er bønder ulovlig inne på deres land. Og forresten skal vi til det området med Torkjell fra Regnskogfondet på søndag. Har dere lyst til å bli med? Statsadvokatens umiddelbare svar: Ja! Når drar vi?
Debriefing på stranda i solnedgangen. Beto og Marcos fra ISA.

Så i morra drar jeg på tur med Daví Yanomami, ISA og statsadvokaten i Roraima for å bli kjent med den østlige grensen til Yanomami-territoriet: Ajaraní. Bilder og inntrykk kommer til uka.

fredag 11. februar 2011

Yanomami: Utdanning som politisk våpen

Sammen med yanomamiene og deres støttespillere har Regnskogfondet bygd opp et utdanningssystem av høy kvalitet i regnskogen. I dag er alle lærerne yanomamier, mange ansatt av delstaten, all undervisning og skolemateriell er på yanomamienes egne språk. Dette kan du lese mer om på Regnskogfondets sider her. http://www.regnskog.no/Hvor+vi+jobber/Amazonas/Prosjektland/Brasil/44.cms
Organisering og politisk press
En positiv resultat av satsingen på utdanning er at yanomamiene har dannet sin egen organisasjon – Hutukara. All erfaring fra Brasil viser at urfolksorganisasjoner er nødvendig i møtet med storsamfunnet. Problemet i Brasil er ikke dårlige lover. Hovedproblemene er motstand blant lokale eliter, mangel på kunnskap, liten kapasitet og av og til korrupsjon i ansvarlige offentlige organer. Organisasjonene er urfolkenes stemme og et instrument for å legge press på myndighetene.
Hutukara ble dannet i 2004 og representerer flertallet av de ca. 15.000 yanomamiene i Brasil. Hovedoppgaven i dag er kampen mot ulovlig gullgraving på yanomamiterritoriet. I tillegg jobber de med helse, utdanning og kultur. Her kan du se deres egen hjemmeside. www.hutukara.org
Direkte støtte til yanomamiene
En av mine hovedoppgaver her i Boa Vista er å snakke med yanomamiene (ved Hutukara) og deres støttespillere (ISA) om direkte støtte fra Regnskogfondet til Hutukara. Alle parter er interesserte i det, og vi har snakket om muligheten i flere år. Nå mener vi øyeblikket det rette, men vi må finne den rette modellen for samarbeid. Det mest aktuelle per i dag er en trepartskontrakt Regnskogfondet-Hutukara-ISA om overvåkning av den østlige grensen av yanomamienes territorium. Problemet der er ulovlig hogst, jakt, fiske og gullgraving, og presset er økende. Forhåpentligvis blir vi enige om direkte støtte fra 2012 eller 2013.
Vil du vite mer om yanomami-indianerne?
Jeg anbefaler følgende:
Et nettbasert leksikon om urfolk i Brasil (på engelsk): http://pib.socioambiental.org/en/povo/yanomami
En helt ny barnebok om yanomamiene på norsk: ”Livet i regnskogen i Amazonas”. Den finnes på mange biblioteker i Norge.
 Nå må jeg inn på møtet igjen...

onsdag 9. februar 2011

Reisebrev om opera, gummi og indiansk kunst

Endelig framme i Manaus! "Det er kaldt og hustrig i dag" sien min venn Marcílio når han henter meg på flyplassen. Bare 30 grader...

Sitter nå vis a vis operaen, Tetatro Amazonas, i etasjen over det beste galleriet for indiansk kunst i byen: GaleriAmazônica.


Teatro Amazonas, det rosa operahuset i Manaus. Foto: OceansArt

Operaen ble bygd under gummiboomen på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. En lang og kjempeinteresssant historie om slaveri og utbytting, enorme rikdommer, globale handelsmønstre, en engelskmann som stjal med seg frø til Kew Gardens, og til slutt om plantasjedrift i Malaysia som slo beina under gummi-industrien i hele Amazonas. Slå opp Manaus på wikipedia, og du får hele historien...


Utstilling inne i GaleriAmazônica. Foto: Torkjell Leira

På den andre sida operaplassen ligger GaleriAmazônica. Galleriet samler indiansk og lokalprodusert kunst fra Amazonas og selger det til en rettferdig pris. Et must for alle som skal innom Manaus. Les Regnskogfondets sak om galleriet her.  Regnskogfondet har vært med å planlegge galleriet sammen med vår partner ISA og de indianske produsentene. Se galleriets egne (midlertidige) hjemmesider her

Det er  på kontoret til ISA jeg sitter nå. Her har de en base for folk som jobber sammen med yanomami-indianerne lenger nord, i Roraima mot grensa til Venezuela, dit jeg drar i kveld. Det er også base for de som jobber lenger vest, med de 30 urfolksgruppene i øvre Rio Negro mot grensa til Colombia. Her i Manaus sitter også de som jobber politisk opp mot miljø- og urfolksorganer i delstaten Amazonas.

Drar som sagt til Boa Vista i kveld. Der blir det to dager med møter og planlegging sammen med yanomamienes organisasjon Hutukara og med ISA. I helga skal vi inn mot yanomamiterritoriets østlige grense. Har aldri vært der før, det blir spennende.

Ha det bra så lenge!

tirsdag 1. februar 2011

Yanomami-indianerne i Brasil og Venezuela

Bli med meg til Amazonas! I morgen drar jeg på tur til Brasil og Venezuela. Tilbake til noen av de mest fascinerende folkene i hele Amazonas: Yanomami-indianerne.

Yanomami-jente på skolen i landsbyen Toototobi i Brasil. Foto: Torkjell Leira

Yanomami-indianerne er en av de største urfolksgruppene i Amazonas som lever tilnærmet tradisjonelt inne i regnskogen. Det betyr at så godt som alle bor i hytter med palmebaldtak, de snakker nesten utelukkende eget språk, de får det aller meste av maten sin fra jordbruk, jakt og fiske.

De bor over store områder i grenseområdene mellom Brasil og Venezuela. De neste to ukene skal jeg, hvis alt går som det skal, besøke yanomamiene på begge sider av grensen.

Jeg lover å oppdatere denne bloggen så ofte jeg klarer. Kankje annehver dag. Håper du blir med på tur!
Imens: Les Regnskogfondets sak om yanomamiene her