onsdag 30. mai 2012

VM i fotball 2014 - offisielt slagord lansert

Om to år skal Brasil arrangere VM i fotball. Det kommer til å bli en fabelaktig fest på alle måter. I går ble det offisielle slagordet lansert.


"All in one rythm" eller "Juntos num só ritmo" er slagordet. Bra, men ikke veldig bra, synes jeg. Det er det brasilianske reklamebyrået Aktuell som står bak det.

"Alle i samme rytme" er vel den beste oversettinga til norsk. Det klinger ikke så godt, ihvertfall ikke ennå, men la gå. VM i fotball i Brasil kan ikke bli dårlig.

Her kan du se en 30-sekunders promovideo fra Fifa, lagd av brasilianske TV Globo. (Den ligger på YouTube, men bygg-inn funksjonen var deaktivert. De vil vel at alle skal inn på Fifa TV, tenker jeg.)

Da er det bare å starte nedtellinga. 743 dager igjen i dag!

tirsdag 29. mai 2012

Brasil raserer skogloven


President Dilma har talt: Amnesti for ulovlig avskoging blir opprettholdt. Verneområdene redusert. Krav og insentiver til gjenplanting fjernet. Industrijordbruket er svært fornøyd, miljøbevegelsen dypt frustrert.

President Dilma Rouseff legger til rette for mer avskoging ved sine delvise endringer i forslaget til ny skoglov, hevder Brasils miljøbevegelse.

Mandag 28. mai ble detaljene i president Dilmas bestemmelser omkring den nye skogloven publisert. I alt innførte hun 32 endringer i Kongressens forslag. Reaksjonene har vært svært varierte. Regjeringen selv kaller dette et kompromiss mellom ulike interesser.

Brasils miljøbevegelse kaller det en katastrofe.
Dette er ”insentiver til mer avskoging” hevder André Lima fra organisasjonen IPAM. Raul Valle fra ISA sier loven er blitt ”en lov for amnesti (for ulovlig avskoging)”. Greenpeace Brasil anklager president Dilma for løgn, da hun ikke har stått ved sine garantier i valgkampen om å beskytte Brasils skoger. Presidenten i Brasils landbruksforening SNA, Antonio Alvarenga, kaller Dilmas endringer ”positive”.

Ifølge analysen til Samarbeidskomiteen Brasil forsvarer skogene, som samler 163 organisasjoner, er de verste bestemmelsene disse:

  • Ulovlig avskoging fram til juli 2008 blir tolerert, selv om lovene som beskytter skogene ble innført i 1989 og endret seinest i 1996.
  • Bøter for ulovlig avskoging fram til juli 2008 blir annullert.
  • Krav til gjenplanting av ulovlig avskogede områder blir betydelig svekket.
  • Verneområder i 80 kommuner i Amazonas blir redusert.
  • Utsatte områder rundt vannkilder, på fjelltopper og i skråninger mister beskyttelse.
  • Gjenplanting med eksotiske arter (ikke med lokale naturlige arter, slik kravet var før) blir tillatt.

Les analysen her  (på portugisisk via Greenpeace Brasils hjemmesider)

En del av president Dilmas bestemmelser er innført ved et såkalt presidentdekret. Det betyr at Kongressen må behandle dem før de blir anerkjent som lov. Dette vil først skje etter FNs store miljø- og utviklingskonferanse Rio+20 i juni.

Brasils miljøbevegelse oppfordrer til fortsatt kamp mot den nye skogloven.

Hva sier miljøorganisasjoner om skogloven?

tirsdag 22. mai 2012

Religiøs revolusjon i Brasil


Mens Norge løsner på båndet mellom stat og kirke, skjer en langsom religiøs revolusjon i Brasil. I løpet av de siste årene er verdens største katolske land også blitt verdens største pinsevenn-land. Det får blant annet ubehagelige følger i politikken.


Jesus-statuen i Rio. Foto: Antonio Gauderio

68 prosent av Brasils befolkning erklærte seg som katolikker i 2009, den siste tilgjengelige undersøkelsen til Brasils statistikkbyrå (IBGE). Det er historisk lavt, og  en nedgang på 15 prosentpoeng siden 1991. Samtidig øker de evangeliske religionenes andel fra 9 til 20 prosent. I absolutte tall betyr dette at det er omtrent 130 millionær katolske og i underkant av 40 millioner evangeliske brasilianere i dag.

To store spørsmål reiser seg: Hvorfor har vi sett en så kraftig forskyvning fra katolisisme til evangeliske religioner de siste tiårene? Og hvilke følger har dette for Brasil? Men først: Hvem er de?

Hvem er de evangeliske?
Gruppen ”evangeliske kirker” i Brasils domineres av pinsevenner, de såkalte pentecosta-kirkene, og til sammen har de mer enn 25 millioner medlemmer. De største og mest kjente er Assembléia de Deus og Igreja Universal do Reino de Deus. Pentecosta-bevegelsen kjennetegnes av karismatiske ledere og fengende gudstjenester med musikk, helbreding og tungetale. I religiøse spørsmål er de konservative, med fokus på helbredelse fra synd og utdrivelse av onde krefter. Også i et politisk perspektiv er de konservative, med fokus på individet og sterk motstand mot homofili og abort.

Hvorfor har de evangeliske kirkene vokst så kraftig i Brasil?
En studie fra Fundação Getulio Vargas (FGV) peker på at de nye pentecosta-tilhengerne er de som har tapt på de økonomiske krisene i Brasil på 1980- og 1990-tallet, og at det finnes et klart skille by/land. Det er den ”nye fattigdommen” i periferien rundt de store byene  som står for veksten i pentecosta-kirkene. Den ”gamle fattigdommen” på landsbygda, spesielt i Nordøst-Brasil, sokner fremdeles til katolske kirker. Også i nybyggerstrøk i Amazonas er pentecosta-kirkene utbredt.


Pentecosta-kirke i urfolkslandsby i Roraima i Nord-Brasil. Foto: Torkjell Leira
Pentecosta-kirkene tiltrekker seg de ”nye fattige” gjennom fokus på individuell frelse og opphøying av penger og entreprenørskap. FGV går så langt som å antyde at pentecosta-kirkene tilbyr et alternativ til staten når det gjelder å gi grunnleggende service (som helse og utdanning) og kreve inn skatter (gjennom tiende eller spontan innsamling under gudstjenestene).

Hvilke følger har pentecosta-kirkenes vekst for Brasil?
Pentecosta-kirkene satser systematisk på store kirkebygg, massemøter, medieeksponering og politisk representasjon. Derfor er de veldig synlige. I hver en liten krok i Brasil finnes en nybygd, eller i hvert fall nymalt, pentecosta-kirke.

I motsetning til den progressive delen av den katolske kirka som fokuserer på store samfunnsproblemer og rettighetsspørsmål, er pentecosta-kirkene mer opptatt av individuelle og nære problemer som alkoholisme, utroskap og arbeidsledighet.

Pentecosta-kirkene har startet og kjøpt opp en myriade av radio- og TV-kanaler. De kontrollerer i dag en av de største medieselskapene, Rede Record. Det gir dem sterk gjennomslag, som de blant annet bruker på å fronte sine politiske sysnpunkter og kandidater. Den evangeliske interessegruppen i Kongressen, den såkalte bancada evangélica, er en av de største. Lulas visepresident, José Alencar, gikk inn i det evangeliske partiet PRB da det ble stiftet i 2005.

For president Dilma skapte de evangeliske kirkene problemer i valgkampen i 2010. De trakk opp det sensitive abortspørsmålet, og tvang dermed Dilma til å gå tilbake på Arbeidernes parti (PT) sitt prinsipielle standpunkt for selvbestemt abort.

En god oppsummering av Bryan McCann i hans bok The Throes of Democracy: "The Pentecostal boom has transformed Brazil´s religious map, but it tends to reinforce its political and economic status quo.”

onsdag 16. mai 2012

Omstridt skoglov på Dilmas bord

Innen 25. mai må president Dilma ta avgjørelsen som vil bestemme skjebnen til Brasils skoger de neste tiårene. Det svært kontroversielle forslaget til ny skoglov er etter flere års saksbehandling havnet på hennes bord, og nå har hun tre valg: godkjenne den, forkaste deler av forslaget eller legge ned veto mot hele loven. Miljø- og urfolksbevegelsen i Brasil er i høyspenn.


Dette bildet fra Xingu i Mato Grosso viser ekstremversjonen av alternativene for Brasils regnskoger: Beskyttelse eller rasering til fordel for soyaplantasjer. Foto: Torkjell Leira

Hvem mener hva?
Frontene er harde i Brasil. På den en siden står folk flest (70-80% ifølge meningsmålinger), det vitenskaplige miljøet, urfolks- og miljøbevegelsen. De vil forkaste hele forslaget til ny skoglov som de mener vil åpne opp for rasering av landets skoger, både i Amazonas og utenfor.

Les mer om skogloven her:
Katastrofal skoglov vs. rekordlav avskoging
Skogloven - avgjørende for Brasils regnskoger

På den andre siden står de store landsbruksinteressene, hogstindustrien og "bancada ruralista" (storgodslobbyen) i Kongressen. De presser på for å åpne opp for mer landbruk og mindre beskyttelse i de sårbare områdene som dagens skoglov beskytter. 

Regjeringen er splittet
Dilma Rouseff, hennes regjering og hele hennes flerpartikoalisjon er delt. Enkelt sagt: De progressive delene er mot forslaget, de konservative er for. Nå er Dilma tvunget til å ta en av sine vanskeligste og viktigeste avgjørelser siden hun kom til makten i januar 2011.

I valgkampen i 2010 lovte hun at hun ville legge ned veto mot de verste delene av forslaget som da ble behendlet. Utkastet som i dag ligger på hennes bord er like ille, om ikke verre. Presset i Brasil er høyt fra begge sider. Internasjonalt er det åpne presset utelukkende for at hun skal legge ned veto. Millioner har underskrevet på kampanjer, og bare en måned før Rio+20 er verdens øyne rettet mot Brasil. 

Hva vil Dilma gjøre?
Signalene tyder på at hun VIL legge ned veto mot de delene av lovforslaget som gir amnesti for ulovlig avskoging. Det er trolig versjonen som ble vedtatt etter siste runde i Senatet som blir stående, den som miljøvernmister Izabella Teixeira hevdet var et godt kompromiss. Miljøbevegelsen og det vitenskaplige miljøet hevder forslaget, selv uten delene om amnesti, er katastrofal.

Les mer her:
Dilma og miljø: verst siden diktaturet

Blir lovforslaget fra Senatet stående vil det være en stor seier for storgodslobbyen og et stort nederlag for verneinteressene. Konsekvensene kan bli svært dramatiske for Brasil i årene som kommer.

tirsdag 15. mai 2012

Hvorfor er de militære mot en sannhetskommisjon?

I dag, 15. mai, blir Brasils sannhetskommisjon offisielt opprettet. Hvilke argumenter bruker de militære som ikke vil ha sannheten på bordet?


"Marsjen til de hundre tusen" i Rio i juli 1968 var en av de største demonstrasjonene mot diktaturet. Noen måneder senere ble alle typer demonstrasjoner og folkeforsamlinger forbudt.

Sannhetskommisjonen har mandat til å undersøke tortur, drap, forsvinninger i perioden 1946-1988. (Les mer her: Sannhetskommisjonen er klar) Det er likevel ventet at den vil bruke det aller meste av sin tid på overgrep begått av militærregimet under diktaturet i årene 1964-1985. Forsvarets offisielle posisjon er at de støtter opprettelsen av en sannhetskommisjon. Mange tidligere og nåværende militære er likevel svært kritiske, og det er interessant å undersøke argumentene deres. De har tre hovedpoenger:

"Man må etterforske begge sidene"
Den såkalte ensidigheten er et av argumentene som noen offiserer og konservative bruker mot sannhetskommisjonen. De hevder man må undersøke overgrep begått av begge sidene under diktaturet, og trekker fram drapene og kidnappingene begått av venstreorienterte grupper som var mostandere av militærregimet.

Men var det "to sider", slik de militære hevder? Kan man sammenlikne militærregimet med noen spredte geriljagrupper? De militære hadde tatt makten ved et grunnlovstridig kupp og kontrollerte hele den brasilianske hæren, marinen og luftvåpenet, samt hele statsapparatet. Geriljagruppene, både på landsbygda og i byen, kjempet for gjeninnføring av demokratiet (noen også for innføring av kommunismen) hadde neppe over fem hundre medlemmer til sammen, og de ble effektivt knust av regimet. Under halvparten overlevde.

Ser vi på statistikken over drepte, fengslede, forsvunnede og dømte viser den også at å snakke om to sider blir skjevt: Ifølge Kommisjonen for døde og forsvunnede som ble opprettet under president Cardoso, var militærregimet anvsvarlig for 20.000 politiske fanger, 379 bekreftede drap og forsvinninger (men sannsynligvis flere). Mer enn 10.000 sivile ble etterforsket, mer enn 700 tiltalt, 130 dømt og mer enn 5000 statsansatte ble oppsagt.

På "den andre siden" ble 70-120 (ifølge ulike kilder) mennesker drept av geriljagrupper, både militære, politi og sivile. Kun én militær ble tiltalt (han kjørte bilen med en bombe som skulle kastes på en demokratidemonstrasjon i Rio, men bomben gikk av for tidlig og drepte mannen som satt med bomben i fanget), men saken ble henlagt på grunn av mangel på bevis.

Jeg synes et av medlemmene i sannhetskommisjonen, Paulo Sergio Pinheiro, framstiller saken enkelt og godt: "Det finnes bare en side her, og det ble anerkjent i 1995 (av president Cardoso): Staten begikk lovbrudd ved å bryte menneskerettighetene og da er det Statens forpliktelse å finne fram til sannheten omkring dette."

 Et av de mest kjente bildene av undertrykkelse av regimemotstanderne under militærdiktaturet i Brasil (1964-1985).

"Amnestiloven kan ikke omgjøres"
I 1979 ble Amnestiloven vedtatt i Kongressen. De militære hevder at dette var grunnlaget for den fredelige overgangen til demokrati og at loven ikke kan omgjøres i ettertid. Mange anklager dagens regjering, og spesielt president Dilma Rouseff, for å ville ta hevn. (Les her: Dilma Rouseff ble torturert under diktaturet)

Amnestiloven ble presset fram på grunnlag av press fra sivilsamfunnet. De ville ha amnesti for titusenvis av politiske fanger som satt fengslet på grunn av motstand mot regimet. Loven, som ble vedtatt av den regimevennlige Kongressen, ble ikke slik de hadde krevd. Den ga generelt amnesti til alle politiske fanger, men, og dette er viktig, den ekskluderte regimemotstandere som var dømt for drap og "terroristangrep". Samtidig ga loven amnesti til alle regimets folk; altså politifolk, militære og andre som var ansvarlige for statens overgrep mot sin egen befolkning, inkludert tortur og drap.

Denne loven har siden vært svært omstridt. De fleste på venstresiden og blant menneskerettighetsforkjempere mener de militære trumfet gjennom Amnestiloven for å unngå etterforskning og straff for overgrep de selv begikk under diktaturet.

I desember 2010 avgjorde Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen (det høyeste MR-organet i Amerika) enstemmig at Amnestiloven IKKE kan stå i veien for straffeforfølgelse av de ansvarlige for drap og tortur.

"Sannhetskommisjonen er ikke nøytral"
"Presidenten er et ex-geriljamedlem, saksordførereren (for loven om sannhetskommisjon) i Senatet er et ex-geriljamedlem,(...) og presidenten skal utpeke kommisjonens medlemmer. Hvordan kan man garantere nøytraliteten til denne kommisjonen?" Dette sitatet fra tidligere general Luiz Eduardo Rocha Paiva er typisk for enkelte motstandere av sannhetskommisjonen.

Han har et poeng. Det er ikke representanter fra de miltære styrkene med i kommisjonen. Men det skulle da også bare mangle. De militære satt med makten i Brasil 21 år og var ansvarlige for en lang rekke menneskerettighetsbrudd. De er aldri blitt stilt til ansvar. De som begikk lovbrudd i det jeg mener var en legitim kamp mot regimet, og tusenvis av dem som ikke brøt en eneste lov, har betalt med sine liv, med sin helse eller med år i fengsel.

Det er 27 år siden diktaturet falt. Det er på høy tid at regimets ansvarlige for drap og tortur får sin straff. Selv om sannhetskommisjonen ikke har mandat til å straffeforfølge, er det en god start.


Lese mer?

fredag 11. mai 2012

Sannhetskommisjonen er klar

De syv personene som skal sitte i Brasils sannhetskommisjon ble offentliggjort i går, torsdag. Et av Brasils store, nasjonale traumer er dermed et skritt nærmere en løsning. President Dilma Rouseff ble selv torturert under diktaturet, og de militære protesterer mot det de kaller hennes "revansjelyst".


De øverste lederne for Brasils militære styrker, midt i bildet, var de eneste som ikke applauderte da president Dilma Rouseff opprettet sannhetskommisjonen i 2011.

En verkebyll for demokratiet
Brasil er et av de få landene i Latin-Amerika som ennå ikke har tatt et oppgjør med overgrep under militærdiktaturet (1964-1985). Takket være en omstridt amnestilov som ble vedtatt av den regimetro nasjonalforsamlingen i 1979, har dette ligget som en verkebyll for det brasilianske demokratiet i snart tre tiår. Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen, det høyeste MR-organet på kontinentet, fastslo i en dom i 2010 at at amnestiloven ikke er legitim, og krevde at Brasil må straffeforfølge de som begikk lovbrudd under diktaturet.

Kommisjonen har snevert mandat
For seks måneder siden, 27 år etter militærdiktaturets fall, ble det endelig bestemt å opprette en sannhetskommisjon. Den har mandat til å undersøke drap, tortur og forsvinninger under diktaturet (1964-1985). Men den har ikke mandat til å åpne for straffeforfølgelse. Det er meget omstridt.

Kritikerne hevder at dette vil føre til de ansvarlige for torur og overgrep fortsatt vil gå fri. Tilhengerne mener at dette var et kompromioss, og at sannhetskommisjonen ikke ville blitt opprettet hvis den skulle ha mandat til å straffeforfølge de ansvarlige. Uansett, det sannhetskommisjonen kommer fram til på de to årene den har til rådighet, vil ikke hindre senere straffeforfølgning i rettsvesenet.


President Dilma Rouseff i midten under seremonien som opprettet sannhetskommisjonen i 2011. Offisielt foto.

Presidenten ble selv torturert
Det er ikke tilfeldig at sannhetskommisjonen opprettes nå. Høyrekreftene som samarbeidet med militærregimet (som dagens senatspresident og tidligere president José Sarney) har så langt hatt politisk tyngde nok til å blokkere alle forsøk på seriøs, offentlig gransking av hva som skjedde under diktaturet. Nå er den generasjonen i ferd med å dø ut. I tillegg ble dagens president selv torturert, noe som trolig er en ekstra personlig motivasjon. (Les her: Dilma Rouseff ble torturert under diktaturet)


De syv personene som skal sitte i kommisjonen
  • José Carlos Dias (justisminister under president Cardoso)
  • Gilson Dipp (høyesterettsdommer)
  • Rosa Maria Cardoso da Cunha (advokat)
  • Cláudio Fonteles (statsadvokat under president Lula)
  • Maria Rita Kehl (psykiater)
  • José Paulo Cavalcanti Filho (advokat og forfatter)
  • Paulo Sérgio Pinheiro (diplomat, leder av FNs undersøkelseskommisjon i Syria)
Lese mer? På portugisisk anbefaler jeg denne meget gode reportasjen i det brasilianske nyhetsmagasinet Piauí.

mandag 7. mai 2012

Pubdebatt om Det nye Brasil


Her er invitasjon til møte i Oslo 22. mai og en kort analyse om hvorfor Brasil har gjort det så bra på 2000-tallet. Velkommen!


Økonomisk vekst og mindre fattigdom i globale krisetider. Ny kvinnelig president med historisk høy popularitet. Rekordlav avskoging i Amazonas. Gigantiske oljefunn offshore. Men også hard kritikk for manglende respekt for miljø og menneskerettigheter.

Brasil er en stormakt i emning. Hvordan har de klart det? Hvordan kan vi best forstå den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet? Og hva er baksiden av medaljen?

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) inviterer til uformelt pubmøte med to av de ledende Brasilkjennerne i Norge, Yuri Kasahara* (SUM) og Torkjell Leira (LAG, brasileira.no).

Kom, hør, spør, diskuter og lær!

Hvor: Dattera til Hagen, Oslo
Når: Tirsdag 22. mai kl. 19-21
Språk: Norsk og engelsk
Gratis inngang. Velkommen!


På dette møtet kommer jeg til å snakke rundt de fem faktorene jeg mener er de viktigste for å forstå framveksten av det nye Brasil. Disse punktene er også kjernen i analysen  i bokprosjektet Det nye Brasil, i hvert fall foreløpig. Her er kortversjonen, dvs. litt lenger enn det som står i LAGs invitasjon:

De fem hovedårsakene til den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet

1. Det aller viktigste er store politiske og økonomiske grep på hjemmebane. Godt hjulpet av fordelaktige internasjonale forhold har dette skapt høy økonomisk vekst, mindre fattigdom og mindre ulikhet i Brasil. Statens nye og mer aktive rolle i økonomien er nøkkelen for å forstå denne utviklingen.

Sosialprogrammet Bolsa Familia (familiestipend) er det viktigste enkelttiltaket for de fattigste, men langt fra det eneste. For middelklassen har enklere tilgang til lån vært viktigst. Til sammen har dette skapt et større hjemmemarked, noe som reddet Brasil gjennom den internasjonale finanskrisa. Statens nye rolle, og mange av de andre positiveendingene i Brasil på 2000-tallet kan best fortå ved å analysere den brasilianske etterdiktaturgenerasjonen som først kom til makta med Fernando Henrique Cardoso i 1995.

2. Olje. Brasil har funnet enorme oljeforekomster på dypt vann, nesten like mye som resten av verden til sammen de siste fem årene. Dette har ført til massive investeringer i landets oljeindustri, noe som også smitter over på byggebransjen, industrien og servicesektoren, blant annet. For Norges oljenæring er Brasil det nye El Dorado.

3. Venstrebølgen i Latin-Amerika. Kontinentet har vært dominert av sentrum-venstreregjeringer det siste tiåret. Det har lagt grunnlaget for mer samarbeid og integrasjon, og kontinentet har opptrådd stadig mer samlet det siste tiåret. Dette har også åpnet veien for store brasilianske investeringer i nabolandene. Brasil bruker, på godt og vondt, sine økonomiske muskler til å få en lederrolle i regionen. Denne lederrollen er også et springbrett for å få mer innflytelse globalt.

4. Kina og BRICS. Kina støvsuger verdensmarkedene for råvarer som Brasil eksporterer, som jernmalm, råolje og soya. Det sikrer Brasil store eksportinntekter og bidrar til økonomisk vekst. Kina ble i 2009 Brasils viktigste handlespartner, en posisjon USA hadde tidligere. Brasil er B-en i BRICS (Russland, India, Kina og Sør-Afrika) en gruppe framvoksende økonomier som har fått betydelig mer makt i verden på 2000-tallet. BRICS er en manifestasjon på de endrede maktforholdene, politisk og økonomisk, i verden. Til sammen har dette ført til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.

5. USA. Latin-Amerika var lenge omtalt som USAs bakgård. Slik er det ikke lenger. USA har på 2000-tallet vært mer opptatt av kriger i Irak og Afghanistan og sin egen økonomiske krise. Med de viktigste strategiske interessene andre steder, har ikke USA hatt like stor evne og vilje(?) til å dominere Latin-Amerika som før. Det har åpnet et rom som Brasil har kunnet fylle.

Flere i LAG er uenige i poenget om USAs vilje til å dominere Latin-Amerika. Det er bra. Kom på møtet 22. mai for en åpen og lærerik diskusjon!


* Yuri Kasahara er statsviter fra Brasil. Han jobber på Senter for Utvikling og Miljø (SUM) på Universitetet i Oslo med spesialområde økonomisk politikk.


onsdag 2. mai 2012

Indigenous peoples and conservation in the Amazon


This week I gave a lecture at the University of Life Sciences (UMB, Ås) entitled ”Management of natural resources in indigenous territories in the Amazon”. Here are the main points and some literature.

The lecture was built on experience from working six years in Rainforest Foundation Norway (RFN), and examples were taken from real projects on the ground in the Brazilian Amazon. Thanks to students and course responsible Torbjørn Haugaasen for excellent comments and questions!

Why ”management” in indigenous territories?
Don´t the indigenous peoples continue to live in harmony with their environment, with traditional management practices and minimum impact on their territories?

There are five reasons why indigenous peoples need to handle the environment and their resources in new ways today:
  1. much smaller areas (from vast territories to group, village or no territory)
  2. increasing population (since the 1970´s)
  3. sedentarism (living for longer periods of time at the same site, partly due to health posts and schools)
  4. external threats (roads, mining, industrial agriculture, oil/gas, hydropower projects, etc.)
  5. cultural change (towards a ”western” lifestyle, including nutrition, transport, mobile phones, TV, etc.)

Projects for management of natural resources in indigenous territories
·      close cooperation indigenous group - NGOs (some say too close)
·      mostly international funding (State focus on health and education)
·      multi dimensional projects (integrating education, income generation, health issues, etc.)
·      increasing indigenous control and execution (local ownership key to project sustainability and impact)

Key aspects of indigenous projects for management of natural resources
This was the main part of the lecture. Not possible to elaborate on this here, but these were the points and examples I talked about:
·      the cross cutting ”cultural dimension”
·      border control (Yanomami)
·      new family agriculture practices (Xingu)
·      new hunting and fishing practices (Ashaninka)
·      new activities for income generation (Baniwa)
·      related: increasing waste problem (Wajãpi)
·      the new REDD agenda (who owns the carbon?)

Conservation effectiveness
How do different types of protected areas perform when it comes to conservation of the rainforest and its natural resources? Here I cite one of the three articles I used in the lecture (Nepstad et al. 2006), I´ll come back to this in a post later.

«No strong difference in inhibition of deforestaion or fire was found between parks and indigenous lands»

«However, uninhabitated reserves tended to be located away from areas of high deforestation and burning rates. In contrast, indigenous lands were often created in response to frontier expansion, and many prevented deforestation completely despite high rates of deforestation  along their boundaries.»

«The inhibitory effect of indigenous lands was strong after centuries of contact with the national society, and was not correlated with indigenous population density.»

Some conclusions
There is a need for many indigenous groups in the Amazon to manage their territories and resources in new ways, mainly due smaller areas, higher population, sedentarism, external threats and what could be called cultural change.

There are a high number of pilot projects, in general run in cooperation between indigenous groups and NGOs. The projects are, as a rule, multi dimensional. The quality and scope varies a lot.

There are many very successful projects, but even in the best cases the long-term outcome is unknown. The internal and external pressures are high. The new REDD agenda is promising, but controversial. In the Brazilian Amazon indigenous territories are very effective for reducing deforestation.


Literature:

A good, but a little outdated, overwiew of rights and challenges from the Interamerican Development Bank (IDB): Tresierra, J.C. (1999) Rights of Indigenous Groups over Natural Resources in Tropical Forests
Download Tresierras paper here


A very good analysis of conservation effectiveness in the Brazilian Amazon:
Nepstad et al (2006) Inhibition of Amazon Deforestation and Fire by Parks and Indigenous Lands
Download Nepstad et al´s paper here