Bildeserie fra grensa Brasil - Frankrike

Helt nord i Brasil, rett over Amazonaselvas utløp, ligger delstaten Amapa. Den grenser til både Surinam og Fransk Guyana i nord. Hele regionen er dekket av regnskog, og det bor 12 ulike urfolksgrupper i grenseområdene.

Forrige uke samlet Regnskogfondet godt over 100 mennesker fra tre landene, de fleste indianere, i byen Oiapoque på grensa mellom Brasil og Fransk Guyana. Formål: Mer og bedre samarbeid over grensene for å stå i mot truslene mot urfolks rettigheter og mot regnskogen.

Motorstopp! 100 km avgårde røyk drivreima eller noe sånt. Hell i uhellet: Det skjedde 50 meter fra en typisk, sliten veikro, etter sikkert 50 km gjennom eukalyptusplantasjer. Ny bil kom etter en times rolig lunsj. 600 km to go.

 

Vi møter et yrende liv av gule anleggsmaskiner. Veien fra Macapa til Oiapoque skal koble Brasil til Fransk Guyana. Prosjektet er en del av den gigantiske økonomiske planen PAC i Brasil. Her skal det asfalteres!

Veier i regnskogen er en blandet velsignelse. Så godt som all avskoging i Amazonas skjer i nærheten av veier. For indianerne betyr ofte veibygging at deres tradisjonelle områder blir ødelagt, for det åpner opp for ukontrollert jakt, fiske, hogst og innflytting.

Urfolksterritoriet Uaca. I teorien adgang forbudt for alle andre enn indianerne selv og deres gjester. Men med en hovedvei rett gjennom er det umulig å kontrollere. Når veien asfalteres må noen landsbyer flyttes, og det forhandles om kompensasjon.

Her bygges nytt vannkraftverk i Araguari-elva. Vannkraftverk i Amazonas er også en blandet velsignelse. Høydeforskjellene er små, derfor må store områder demmes ned. Og veldig ofte bor det indianere "i veien". De blir berørt, men sjelden hørt. Den største miljø- og urfolkskonflikten i Brasil på mange år dreier seg om akkurat dette: Belo Monte i Xingu-elva.

Endelig framme i Oiapoque. Vi rakk akkurat avslutninga av del 1 av stormøtet, med sang og dans av lokale urfolk. Her er de tre flotte damene som ledet an. Og de byr på hjemmebrygget, fermentert fruktjuice!

Faktisk veldig godt, noe av det beste urfolksbrygget jeg har smakt noen gang. (Er ikke stor fan av caixiri...) Carlo Burke fra urfolksorganisasjonen OIS i Surinam var enig.

Utsikt fra hotellet. Grenselva Oiapoque, og på den andre sida Fransk Guyana. Ja, det ER Frankrike. Og EU! Der betales det med Euro, og franske flagg og EU-flagg pryder alle offentlige bygninger. Veldig merkelig. Helt i bakgrunnen: Den nye brua.

Her er brua. Flott byggverk! Den kobler Sør-Amerika og Europa, sies det retorisk. Mercosul og EU! Brua åpner ikke før til neste år, så foreløpig er det blitt lite integrasjon, heller mer fragmentering. Og trenger man egentlig en bru her?

Brasilianerne klager over at grensekontrollen på fransk side er blitt MYE strengere. Indianerne får ikke besøkt slektninger på den andre siden - husk at dette er folkegrupper som bodde her lenge før det var snakk om grenser og nasjonalstater - og den tradsisjonelle handelen med maniok-mel stopper opp.

Mer om dette siden. God natt!!

Bildeserie - kveldstur ved havna i Macapa

Endelig i Macapa. Nå er det bare 800 km og 10 timer i bil før jeg er framme dit jeg egentlig skal, Oiapoque ved grenseelva mellom Brasil og Fransk Guyana. Gleder meg til jeg er framme...

Her er noen bilder fra kveldsturen nede ved havna i går kveld.

Her ligger båtene side om side. Det er fjære sjø, og båtene ligger på grunna. De fungerer både som hus, lager, butikk og transportmiddel for dem ombord. Macapa ligger så langt ute mot Atlanterhavet at vannstanden påvirkes både av flo/fjære og regntid/tørketid.

Hva synes du om denne vannmelonen? -Veldig liten, sa hun som solgte den. En avlang type som er mest vanlig i dette området. God påminnelse om at den eksotisk frukta vi får i Norge bare er en bitte liten del av den enorme variasjonen som finnes der de kommer fra.

Sjekk dette fantastiske huset! Fantastisk! At det står av seg sjøl er et lite under. Og neste hus; en topp innredet frisør og skjønnhetssalong.

Solnedgang over barene ved havna. Deilig når sola går ned, kveldsbrisen setter inn og de 35 gradene går ned til 30..

Siste bilde. Fra flyet Brasilia - Belem i går. De serverer ofte det mørke ølet Xingu. Veldig godt, og det er litt moro at det heter Xingu etter urfolksterritoriet. Lurer på om indianerne der får noe som helst kompenasasjon for å låne bort navnet...?

Bildeserie fra Amapa, Brasil

I dag drar jeg til Brasil igjen! Til Amapa denne gangen, nord for Amazonaselva, helt opp mot grensa til Fransk Guyana. Mest møter denne gangen, men jeg skal legge ut bilder og inntrykk underveis.

Her er bildeserie fra forrige tur til Amapa, da jeg bla. besøkte urfolksgruppen Wajãpi. Innlegget er klippet fra Regnskogfondets reiseblogg, som jeg anbefaler. Du finner den i blogglista nede til høyre.


Wajãpiene bor nord i Amazonas, på grensen mellom Brasil og Fransk Guyana. Regnskogfondet støtter blant annet lokale utdanningsprosjekter hos wajãpiene.

Vi er på til landsbyen Mariry der vi bodde i fem dager. Dette er Simone fra Regnskogfondets partnerorgansasjon Iepé. Hun leder for deres wajãpiprogram som kort fortalt arbeider for å gi wajãpiene en sterkere stemme i møtet med storsamfunnet.

Her lærer Savá Waiãmpi meg hvordan man skal åpne palmebladene som ennå ikke er "sprunget ut" slik at de kan brukes som tak på husene.

De henter hundrevis av tre-fire meter lange skudd i skogen og bærer dem til landsbyen. Så skal de ristes slik at de åpner seg, og alle de 50-60 tynne bladene skal knekkes forsiktig ned i riktig vinkel. Jeg var ikke spesielt god...

Regnskogfondet og Iepé har bygd opp et utdanningsprogram for wajãpiene med midler fra Operasjon Dagsverk. Det er egentlig statens ansvar, men dessverre var ikke myndighetene spesielt interesserte. I dag er alle lærerne wajãpier, og det undervises kun på elevenes morsmål, wajãpi. Utdanningsprogrammet er i dag anerkjent av myndighetene og lærerne får lønn av staten. Dette er en elev på skolen i landsbyen Mariry.

En som virkelig hadde peiling var denne karen. Wayway Wajãpi, høvding i landsbyen vi bodde i. Min helt! Utrolig hyggelig, kjempehumør. Wayway var med oss rundt til alle de andre små landsbyene i området. Gjennom skogen forklarte, fortalte og gestikulerte han med stor innlevelse og stolthet. Jeg følte nesten jeg kunne skjønne wajãpi...

Her er Wayway og jeg på vei over elva for å besøke en annen liten landsby.

Her er forteller Wayway en av sine utallige historier, på en salig blanding av portugisisk og wajãpi. Hvis jeg ikke skjønner får vi hjelp av noen av ungdommene i bakgrunnen. De fleste unge i dag snakker brukbart portugisisk.

Et typisk wajãpi-hus står på stolper, blant annet for å komme opp fra regnet og gjørma, og for at dyr ikke så lett skal komme inn. Kjøkkenet er under, i skygge for sola og i le for regnet.

Siste bilde i båten på vei ut. Kasiripiná Wajãpi har med niste til oss: hjemmedyrka mais. Kasirinipiná er leder i wajãpi-organisasjonen APINA som er en av Regnskogfondets partnere i Brasil.Les mer om Regnskogfondets samarbeidspartnere i Amazonas her.

Copyright alle bilder: Regnskogfondet.

Bildeserie 2 fra Roraima, Brasil

Endelig hjemme! Laaang tur hjem med to netter på fly.

Her er flere bilder: Kule dyr, deilig mat, talende kirkearkitektur og vakre landskap. Og noen refleksjoner fra turen med Regnskogfondet til Roraima nord i brasiliansk Amazonas, helt opp mot grensa til Venezuela og Guyana.

Nå har jeg funnet ut hvilket dyr det var! Quati på portugisisk, Coati på engelsk (og norsk, så vidt jeg har klart å finne ut). Det er i slekt med vaskebjørner, men er slankere, har spissere nese og lengre hale. Her med Anne.

Vi ble helt forelska! Dette var fra turen på lørdag til Malacacheta der det bor ca. 1000 wapichana-indianere.

Over til noe helt annet: Her fra Boa Vistas beste fiskerestaurant - Peixemania (fiskemania). Og en aldeles nydelig Caldo de peixe - en smaksrik fiskesuppe. Jeg gjetter at den er laget cirka sånn her: Hvitløk, løk, tomat og masse fiskekraft i bånn, diverse fiskeslag i små, små biter oppi, sannsynligvis noe mel av maniok (kassava) for å gjøre den tykkere, koriander, gressløk, persille og noe olivenolje oppi mot slutten.

Og enda bedre blir det med noe chiligreier oppi. Her dypper vi beiju oppi suppa. Beiju er en slags lefse laget av maniok, som så tørkes til den blir tørr og stiv og kan lagres i uker og måneder. Veldig god helt fersk, ganske tørr og trist etter hvert. Men dyppet i fiskesuppe våkner den til liv!

Maniok er basiskosten til de aller fleste indianerne i Amazonas, og tilbredes på hundrevis av måter. Mer om det en annen gang. Hvis du vil se noen bilder, sjekk denne bloggen til indianermuseet i Rio

Noe jeg lærte første gang hos indianere i Brasil, var at tapioca er 100% indiansk. Det er rett og slett en liten beiju. Jeg trodde kanskje det var noe afrikanskinspirert fra nordøst, men dette er noe indianerne har spist siden tidenes morgen.

Hovedretten: Grillet Tambaqui. Det er en fisk som lever i de store elvene i Amazonas. Den ser ut som en diger piraya, og blir opp til 1 meter lang og 30 kilo tung. Og den smaker utmerket!

Øverst til høyre på bildet ser du en skål med maniokmel - farinha de mandioca - som brukes som tilbehør til nesten alt av mat i Brasil. Også en arv fra indianerne.

Tilbake til Malacacheta. Her er den katolske kirka i landsbyen. Litt sliten, men sannsynligvis godt brukt. Misjonærene har vært ivrige på å omvende indianere helt siden portugiserne kom til Brasil for over 500 år siden. Det var faktisk brukt som et hovedargument for å kolonisere landet.

Og her er den evangeliske kirka. Nyere, større, mer fancy. Akkurat som den evangeliske kirkas frammarsj i hele Brasil, eller hele Sør-Amerika, for den del. Anne og Erivaldo foran.

Vakker ettermiddagshimmel i det regnskyene tetner til over oss. Typisk hus på landsbygda foran til venstre.

Avslutter med dette. Like før det begynte å regne, og vi ruslet tilbake til skolen der yanomami-organisasjonen Hutukara hadde sin ekstraordinære generalforsamling. 10 timer seniere satt vi på flyet hjem...

Sjekk bildeserie 1 fra Roraima her.

Eller reisebrev fra Roraima her.

Bildeserie 1 fra Roraima, Brasil

Her er et kjapt utvalg bilder fra de siste dagene i Roraima, helt nord i Brasil opp mot grensa til Venezuela og Guyana.

Jeg har fått en ny venn!! Dette er et dyr som jeg ikke aner hva heter på norsk. Litt flaut, dette burde jeg visst. Det minte mest om en blanding mellom en apekatt, en gnager av et slag og en vanlig katt. Vi ble kjent i dag da Anne og jeg besøkte urfolksterritoriet Malacacheta.

Hun klatret rundt meg som en leken kattunge! (Altså dyret, ikke Anne...) Bare vent på videoen!

Her er cowboyen jeg skrev om i siste reisebrev, Mauro Costa, han som sa at avskoging er som kreft. Anledningen var et seminar om bærekraftig utvikling i Roraima som Regnskogfondets partner ISA arrangerte denne uka. Til venstre ISAs Rodrigo Junqueira som fortalte om erfaringene med gjenplanting av skog i Xingu i delstaten Mato Grosso.

Og her er det vi har gjort aller mest de siste dagene. Sittet inne i et airconditionrom i møte... 35-40 grader utafor - 25 grader inne. Anne foran til høyre. Ellers partnere fra Brasil og Venezuela:

• FOIRN - paraply som samler 90 urfolksorganisasjoner i øvre Rio Negro
• Hutukara - yanomamienes organisasjon i Brasil
• Horonami - en yanomamiorganisasjon i Venezuela som faktisk skal stiftes formelt nå i slutten av november!
• Wataniba - en NGO som jobber med miljø og urfolk i Venezuela
• ISA - en av Brasils største miljø- og rettighetsorganisasjoner.

I dag har vi heldigvis kommet oss ut av byen. Her er et bilde fra urfolksterritoriet Malacacheta som ligger like utenfor Boa Vista. Det ligger i et naturlig savannelandskap som her i Roraima kalles lavrado.

Vi var invitert som gjester på Hutukaras generalforsamling som ble arrangert der. Her snakker presidenten i Hutukara, Davi Yanomami. Omtalt som "regnskogens Dalai Lama" på TV Globo for noen uker siden, Brasils største kanal. Jeg våger påstanden at han er intet mindre enn en levende legende i kampen for urfolks rettigheter i Brasil.

Og her måtte vi registrere oss. Vanskelig å se her, men kolonnene var: Fornavn - Etternavn - etnisitet..." Første gang jeg har måttet skrive meg inn som norsk, det føltes litt rart. Men det var fem-seks undergrupper yanomamier der, pluss noen fra folket Ye'kuana, pluss en del gjester fra andre urfolksgrupper, så sikkert greit å ha oversikt. Noen av brasilianerne skrev seg inn som nape - yanomamienes ord for oss kvitinger.

 

Ok, nok for i kveld. Natt til søndag drar vi til São Paulo, og natt til mandag hjem til Norge. Flere bilder til uka - blan annet av masse god fisk! Nå er vi invitert ut av noen av ISA-folkene som jobber her og som er lei av fisk. Det blir pizza... 

Ha det!

- Avskoging er kreft!

Hei!
Nå har jeg vært en dag i Brasilia og to dager i Boa Vista, i delstaten Roraima helt nord i Brasil, sammen med kollega Anne fra Regnskogfondet. Nettet har vært nede i hele delstaten i to dager (de skylder på et kabelbrudd i Venezuela...), nå er det heldigvis oppe igjen. Her kommer noen kjappe inntykk.

- Avskoging er kreft!
Knallsterk melding fra Mauro Costa, kvegbonde leder av bondelaget i Paragominas i delstaten Para: "Avskoging er den verste kreftesvulsten vi har her i Amazonas!" Det er nye og veldig positive takter fra en næring som står for 75% av avskogingen.

Kommunen Paragominas klarte i mars å komme ut av lista over de verste skogødeleggerne i Brasil, takket være systematsik innsats fra politisk ledelse og bondelaget. Beskjeden til Roraima fra Mauro Costa: "Ikke gjør de samme feilene som oss. Det er mye dyrere å rette opp i ulovlig avskoging i etterkant, enn å gjøre ting riktig i første omgang. Og miljøkrav er ikke bare oppspinn fra NGO'er og miljømyndigheter, det er markedet som krever det! Å produsere lovlig er et markedfortrinn!"

Skogloven
På tirsdag gikk forslaget til den nye skogloven gjennom i både den andre og tredje av fire kommisjoner i Senatet. Det betyr at den snart skal til avstemning. Utsiktene er dårlige. Etter all sannsynlighet vil den bli vedtatt, inkludert de bestemmelsene som i praksis gir amnesti fro ulovlig avskoging fram til 2008.

President Dilma lovte under valgkampen at hun ville legge ned veto mot dette, men hun vil nok finne en måte å unngå dette på. Bakgrunnen er at regjeringen er så svekket etter korrupsjonsskandalen (5 ministre har måttet gå siden januar) at den ikke ønsker å krangle med hverken opposisjonen eller Kongressen (selv om de har flertall). Interessant men trist.

Skaper veier utvikling?
I Amazonas finnes det lite veier. All transport har historisk skjedd på elvene, og det gjør mesteparten av all vare- og persontransport fortsatt. Mange mener det er en grunn til at Amazonas ligger etter i økonomisk utvikling. Veier skaper utvikling, er en utbredt holdning.

Det er ikke nødvendigvis slik. Undesøkelser fra Rio Negro viser, stikk i strid med det folk flest tenker, at fattigdom er mer utbredt langs veiene enn langs elvene. Vi vet også at så godt som all avskogingn i Amazonas skjer langs veiene.

Endelig til Brasil igjen!

Mandag drar jeg på en kort tur til Brasil med Regnskogfondet. Deilig!! Det mest interessante blir å møte yanomami-indianerne igjen.

Yanomami-jente på skolen. Foto: Torkjell Leira

Det blir bare møter denne gangen. I Brasilia, Boa Vista og São Paulo. Men innholdet er jo supermotiverende: Vi skal planlegge hvordan vi best mulig kan beskytte regnskogen i Amazonas i årene fram til 2015.

Vi skal også delta på et lærerkurs med yanomamiene neste lørdag, koblet med en generalforsamling i yanomamiene organisasjon Hutukara.

Følg med her på BrasiLeira, jeg skal legge ut bilder og stoff så ofte det er mulig.

Se tidligere bilder og reisebrev fra yanomamiene her.

Om urfolk, biologisk mangfold og avskoging

Denne uka hadde jeg en forelesning på UMB på Ås, på et masterkurs om tropisk økologi ledet av Torbjørn Haugaasen. Her kommer sitater fra ulike studier som peker mot konklusjonen: Urfolk er de beste skogvokterne.

Regnskog vs. soyaplanytasje i Mato Grosso, Brasil. Foto: Torkjell Leira

FN (2010) State of the world’s indigenous peoples:

“is also estimated that they  [indigenous peoples] represent as many as 5,000 different indigenous cultures, and the indigenous peoples of the world therefore account for most of the world’s cultural diversity, even though they constitute a numerical minority.

The areas they inhabit often coincide with areas of high biological diversity, and a strong correlation between areas of high biological diversity and areas of high cultural diversity has been established.”

Nelson & Chomitz (2011)

"Strict PAs [Protected Areas] substantially reduced fire incidence, but multi-use PAs [hvor lokalbefolkningen kan bruke ressursene] were even more effective."

"In Latin America, where indigenous areas can be identified, they are found to have extremely large impacts on reducing deforestation."

Porter-Bolland et al. (2011)

"We found that as a whole, community managed forests presented lower and less variable annual deforestation rates than protected forests."

Nepstad et al. (2006)

"Reserves significantly reduced both deforestation and fire."

"No strong difference in inhibition of deforestaion or fire was found between parks and indigenous lands."

"However, uninhabitated reserves tended to be located away from areas of high deforestation and burning rates. In contrast, indigenous lands were often created in response to frontier expansion, and many prevented deforestation completely despite high rates of deforestation  along their boundaries."

"The inhibitory effect of indigenous lands was strong after centuries of contact with the national society, and was not correlated with indigenous population density."

Del 1 av denne serien finner du her

Her er artiklene:

• Nelson & Chomitz (2011) Effectiveness of Strict vs. Multiple Use Protected Areas in Reducing Tropical Forest Fires: A Global Analysis Using Matching Methods

• Porter-Bolland et al (2011) Community managed forests and forest protected areas: An assessment of their conservation effectiveness across the tropics
• Nepstad et al (2006) Inhibition of Amazon Deforestation and Fire by Parks and Indigenous Lands