Lula+10

Lørdag 27. oktober var det ti år siden Lula da Silva ble valgt til president i Brasil. Høy økonomisk vekst, historisk fordeling av rikdom og rekordlav avskoging i Amazonas er noe av den positive arven. Noen skjeletter begynner å ramle ut av skapet, likevel står Lula igjen som selve landsfaderen i det nye Brasil.

Det offisielle portrettet til Lula etter at han tok over som president 1. januar 2003.

Valget av Lula 27. oktober 2002 var det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie. For aller første gang ble en representant for folket valgt til president. Den symbolske verdien i at fattiggutten, fagforeningslederen og venstrepolitikeren Lula vant valget kan vanskelig overvurderes.

Lula satt som president i to perioder til desember 2010. Aldri har en avtroppende president i noe demokratisk land hatt så stor støtte. Hele 80 prosent av befolkningen mente han hadde gjort en god jobb. Lulas store prosjekt var økonomisk vekst koblet med fattigdomsreduksjon. Han lyktes på begge områder. Brasil er i dag verdens sjette største økonomi, og har nylig gått forbi både Italia og Storbritannia. 35 millioner mennesker har tatt steget ut av fattigdm det siste tiåret. Samtidig har landet klart å redusere avskogingen i Amazonas med 75 prosent.

En av de viktigste årsakene til Brasils framgang ligger i et oppgjør med nyliberalismen fra 1990-tallet. Med Lula og Arbeidernes parti (PT) ved makta har landet gjort store endringer i politikken. Mer stat og mer regulering er fellesnevneren.

Brasils økonomiske vekst er i stor grad skapt av en fordelaktig verdensøkonomi. Kina har støvsugd verdensmarkedene for mange av Brasils viktigste eksportprodukter, som mineraler, soya og råolje. Men Brasils regjering har parallelt satset på mer regulering av markedene, og på mer bruk av statlige banker og selskaper i utviklingspolitikken.

Det største grepet for fattigdomsreduksjon er Bolsa Familia (familiestipend). I regi av dette sosialprogrammet mottar 13 millioner av de fattigste familiene i dag økonomisk støtte. Til gjengjeld må de innfri krav om at barna går på skole og tar vaksiner, og gravide må følge programmer for reproduktiv helse. Samtidig har minstelønnen blitt kraftig oppjustert. Det har skapt en boom i hjemmemarkedet, noe som  har bidratt sterkt til den økonomiske veksten.

Statlige grep er også en årsak til redusert avskoging. Aller viktigst har det vært å anerkjenne urfolks territorier og opprette nye naturvernområder. Myndighetene har videre kuttet i statlige subsidier til skograsering, og de verste lovbryterne får ikke lenger lån eller adgang til markedene.

 

God stemning 27. oktober 2002 da Lula ble valgt til president for første gang. L-tegnet for Lula. V-tegnet for seier. Parykk for party. Foto: Torkjell Leira

Les en øyenvitneskildring fra valgnatta her: Lulas historiske seier.

Baksiden av medaljen begynner nå å komme til syne. Korrupsjonsskandalen mensalão (det månedlige bidraget) er den mest aktuelle. Saken dreier seg om at PT, som ironisk nok framstilte seg som det etiske alternativet i 2002, kjøpte stemmer i Kongressen. I disse dager blir Lulas nærmeste medarbeidere dømt for korrupsjon av Brasils høyesterett, og PTs tidligere president, kasserer og partisekretær kan ende opp i fengsel.

Den økonomiske veksten gått i stå. Finanskrisen og mindre import i andre land påvirker Brasil negativt, og avslører en økende avhengighet av råvareeksport. Den vellykkede fordelingspolitikken er først og fremst basert på pengeoverføringer fra staten. Middelklassens oppsving er basert på lettere adgang til å ta opp banklån. Framgangen skyldes altså i mindre grad varige, strukturelle endringer i økonomien.

Et problem på lengre sikt er at velstandsøkningen er lite bærekraftig. Brasils nye middelklasse kjøper større TV-apparater, flere mikrobølgeovner, motorsykler og biler. Samtidig stimulerer myndighetene til mer forbruk og mer energibruk. Bilindustrien får skatteletter og bensinprisene holdes kunstig lave for å holde inflasjonen i sjakk. Dette er gammeldags vekstpolitikk som fører til mer forurensing og større klimagassutslipp. Brasilianske myndigheter spiller her bort en gylden mulighet til å slå inn på en lavkarbon utviklingsvei.

Også suksessen i Amazonas truet. Skogloven, som er selve fundamentet i kampen mot avskoging, blir nå svekket etter press fra godseierlobbyen i Kongressen. Samtidig har Brasils økonomiske vekst ført til en voldsom økning i klimagassutslipp fra andre sektorer. Resultat: Brasils totale utslipp har økt kraftig siden 2010.

Framtida til Brasil er selvfølgelig vanskelig å spå. Jeg tror følgende tre faktorer blir mest utslagsgivende. På hjemmebane dreier det seg om den nye middelklassens politiske rolle. Vil middelklassen, som i dag består av 100 millioner mennesker, omtrent halvparten av Brasil befolkning, presse på for mer fordeling, mindre korrupsjon og mer bærekraftig utvikling? Eller vil den være fornøyd med materiell framgang? Så langt peker pilen i retning av det siste alternativet.

            Verdensøkonomien er den andre faktoren. Brasils framgang på 2000-tallet er i stor grad finansiert av eksport av råvarer til gode priser. Fortsetter finanskrisen – noe den etter alle solemerker vil gjøre – vil ikke Brasil klare å opprettholde det siste tiårets vekst.

Den tredje faktoren er klimaendringer. Brasil er et av de landene som kan bli hardest rammet av økte temperaturer. Det vil påvirke nedbørsmønsteret over hele det sørlige Sør-Amerika. Og det er nettopp der Brasil og nabolandene produserer mesteparten av sine matvarer, sin soya og sitt kjøtt.

Hva med Lula? Han stilte ikke selv til valg, men var likevel PTs stemmesanker nummer én i lokalvalget i Brasil i oktober. I landets viktigste by São Paulo kjempet den voksende PT-stjernen Fernando Haddad i andre valgomgang mot en gammel kjenning, José Serra fra det sosialdemokratiske partiet PSDB.

Det er den samme Serra som tapte mot Lula i presidentvalget i 2002, og ditto mot PTs Dilma Rouseff i 2010. Slik representerte valget i São Paulo ikke bare oppgjøret mellom høyre og venstre, men også møtet mellom to generasjoner i brasiliansk politikk. PT og Haddad vant. Lula har posisjonert seg godt.

Historisk korrupsjonsdom i Brasil

For første gang i historien vil en korrupsjonsdom felle eliten i Brasil. Saken rammer først og fremst Arbeidernes parti (PT) som paradoksalt nok kom til makten i 2002 ved å framstille seg som det etiske alternativet. José Dirceu, Brasils svar på Arbeiderpartiets Haakon Lie, ble funnet skyldig tirsdag kveld.

 José Dirceu (t.v.) og José Genoino ble tirsdag funnet skyldige i korrupsjossaken "mensalão". Foto: Ed Ferreira / AE.

Det månedlige bidraget

De siste to månedene har korrupsjonssaken ”mensalão” – det månedlige bidraget – vært til behandling i høyesterett. Saken gjelder kjøp og salg av stemmer i Kongressen, misbruk av offentlige midler og hvitvasking av penger. Helt sentrale personer i PT har vært tiltalt.

PTs sterke menn skyldige

Tirsdag kveld ble det klart at José Dirceu og José Genoino, to av PTs grunnleggere sammen med tidligere president Lula, blir kjent skyldige. Dirceu og Genoino har alltid vært i den innerste kjernen i PT. Begge ble i sin tid fengslet av militærregimet.

José Genoino var i ferd med å gå inn i den væpnede geriljaen i Araguaia. Han ble torturert og satt fem år i fengsel på 1970-tallet. José Dirceu ble fengslet av regimet under en kongress i studentbevegelsen (UNE). Han ble løslatt sammen med flere andre politiske fanger i en byttehandel med USAs ambassadør som venstregeriljaen hadde kidnappet. Etter diktaturet var han med å utarbeide den nye grunnloven i 1988, han satt i Kongressen gjennom hele 1990-tallet, og han var hjernen bak Lulas suksessrike valgkamp i 2002. I Lulas første regjering ble han presidentens stabssjef og leder for casa civil, det som i praksis er en slags statsminister. Samtidig tok José Genoino over som president i PT.

Tidenes PT-skandale åpner for Dilma

i 2005 sprakk boblen. En etterforskning av misbruk av offentlige midler i postvesenet førte til beskyldninger om at PT-regjeringen var involvert, og saken eksploderte. Halve PTs toppledelse, inkludert alle Lulas kronprinser, måtte gå. Det åpnet veien for dagens president Dilma Rouseff. Hun satt da som gruve- og energiminister, men ble kalt inn til å overta som Lulas stabssjef etter José Dirceu. I 2009 ble hun lansert som PTs presidentkandidat da Lula måtte tre til side etter to perioder i 2010.

Hva betyr dommen?

For ordens skyld: Dommen er ikke rettskraftig ennå. Fortsatt skal to av ti dommere i høyesterett uttale seg, men det er allerede seks som har stemt i disfavør av José Dirceu og José Genoino.

Dette er uansett et historisk oppgjør med korrupsjon i Brasil. Aldri før har en sak gått helt til topps. Det kan påvirke brasiliansk politikk positivt, men ikke nødvendigvis. "Alle" mener at PT i denne saken bare har brukt de metodene som høyresiden alltid har benyttet seg av, og at det er slik brasiliansk politikk fungerer.

På det politiske planet gnir høyresiden seg i hendene, og bruker saken for å sverte PT, Lula og i den grad det er mulig den sittende regjeringen ledet av Dilma Rouseff. Venstresiden er delt. Noen mener dommen er viktig og riktig, andre mener hele saken er funnet opp av media og høyresiden for å svekke PT.

På tross av forventninger om det motsatte, ser det ikke ut til at korrupsjonssaken har hatt særlig innvirkning på lokalvalget som gikk av stabelen på søndag. Den store bildet er status quo mellom regjeringskoalisjonen og opposisjonen. Les mer her: Spennende valg i Brasil og Venezuela.

Spennende valg i Brasil og Venezuela

Søndag var det presidentvalg i Venezuela og lokalvalg i Brasil. Hva viser resultatene, og hva betyr dette for venstrebølgen i Latin-Amerika?

Hugo Chavez feirer på balkongen i presidentpalasset Miraflores i Caracas. 

Foto: Reuters.

Chavez vant i Venezuela, med 54% av stemmene. Motkandidaten, Henrique Capriles, fikk 45%. Det er det høyeste resultatet opposisjonen har hatt i et valg mot Chavez. Resultatet viser at splittelsen i Venezuela fortsatt er dyp, og at Chavez´ posisjon er noe svekket. Men det viser også at Chavez, selv etter 14 år ved makten, er en populær mann i Venezuela.

Sammensatt i Brasil
I Brasils over 5000 kommuner er resultatet sammensatt. Opptellingen og analysene er ennå ikke ferdige, men de første resultatene antyder status quo mellom regjeringskoalisjonen og opposisjonen. Dette er i så fall bedre enn forventet for president Dilma Rouseff og hennes Arbeidernes parti (PT). Før valget lå PT dårlig an, mye på grunn av rettsaken etter korrupsjonsskandalen "mensalão" fra 2005. I innspurten har tydeligvis Dilmas og tidligere president Lulas popularitet slått inn, i tillegg til folks tendens til å stemme på det kjente og trygge når de først står i valglokalet.

I de 50 av de 83 største byene i Brasil vil det bli en andre valgomgang 28. oktober mellom ordførerkandidatene med størst oppslutning. Av de 33 som har valgt ordfører, har PT fått flest med seks. PTs koalisjospartner PMDB vant i tre byer, det samme gjorde opposisjonspartiet PSDB. Hele 18 partier fikk valgt inn ordførere i disse byene, noe som viser kompleksiteten i brasiliansk politikk.

Venstrebølgen startet i Venezuela
Rundt årtusenskiftet startet en historisk bevegelse i latinamerikansk politikk. I løpet av noen få år ble 14 av 19 land overtatt av venstreorienterte presidenter. Det startet i 1998 med Hugo Chavez i Venezuela. Han satte i gang sin såkalte bolivarianske revolusjon, og irriterte raskt på seg landets høyreorienterte elite. I 2002 ble han forsøkt styrtet i et kupp, men kom tilbake. Samme år, i 2002, vant venstresiden presidentvalgene i Brasil og Ecuador. Her kan du lese mer om venstrebølgen i Latin-Amerika.

Søndagens valg i Venezuela og Brasil viser at venstrebølgen fortsatt har kraft. Valgresultatene i Chile i 2010 og Mexico i 2012, der høyrekandidater har vunnet, har fått flere analytikere til å mene at luften har gått ut av venstresidens ballong. I tillegg har høyresidens kupp i Honduras i 2009 og Paraguay i 2012 fått andre analytikere til å frykte elitenes tilbakekomst med vold og tvilsomme politiske metoder. Resultatene fra Venezuela og Brasil betyr status quo mellom høyre og venstre i Latin-Amerika.

Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika

Noe historisk skjedde i Latin-Amerika rundt årtusenskiftet. På noen få år ble 14 av 19 land overtatt av venstreorienterte presidenter med støtte fra folkelige bevegelser. Brasil, kontinentets klart største nasjon, har både tjent på og tjent som eksempel for denne utviklingen. Men landet sliter med å bli den regionale lederen det drømmer om å være.

Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Et godt bilde på venstrebølgen: Paraguays Lugo, Bolivias Morales, Brasils Lula, Ecuadors Correa og Venezuelas Chavez under Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009.

Det startet i 1998 med Hugo Chavez i Venezuela. Da ble den tidligere offiseren, som i 1992 hadde vært med på et mislykket kuppforsøk mot styresmaktene, valgt til president for første gang. Han satte i gang sin såkalte bolivarianske revolusjon, og irriterte raskt på seg landets høyreorienterte elite. I 2002 ble han selv forsøkt styrtet i et kupp, men kom tilbake.

Samme år, i 2002, vant venstresiden presidentvalgene i Brasil og Ecuador. I Chile hadde det skjedd i år 2000. Argentina fulgte etter i 2003, Uruguay i 2004 og Bolivia i 2005. De neste årene skyllet venstrebølgen over land som Honduras, Nicaragua og Paraguay. Til sammen har 14 av 19 land, med to tredjedeler av Latin-Amerikas befolkning, vært styrt av venstre- eller sentrum-venstrekoalisjoner det meste av 2000-tallet. Det har aldri skjedd tidligere.

I tillegg blir følgende viktige poeng blir ofte oversett: Venstrebølgen er også merkbar i andre land, selv om de der ikke vant presidentvalg: Både i Mexico, Colombia og  Costa Rica gikk venstresiden kraftig fram ved valg. I Peru vant venstresiden endelig valget i 2011.

Hvorfor venstrebølge?

Det er tre hovedårsaker til denne politiske dreiningen i Latin-Amerika. Den første henger sammen med en av de lange linjene på kontinentet: konsolidering av demokratiet. Etter tiår med militærdiktaturer på 1970- og 1980-tallet, der venstreopposisjon, fagbevegelser og folkelig organisering var forbudt, tok det lang tid før venstresida klarte å komme tilbake. Ofte tok det årevis, gjerne tiår, før de hadde nok erfaring og tillitt i befolkningen til å stille til valg med realistiske alternativer.

Det startet i det små. Venstresida kom først til makta ved lokalvalg og delstatsvalg, siden på nasjonalt nivå. Brasil er et godt eksempel. Lulas parti PT vant sine første valg i byene Porto Alegre og São Paulo i 1988. I Porto Alegre satt partiet sammenhengende med makta i 16 år. Med dette fikk PT gradvis mer erfaring med styring, statsforvaltning og offentlige budsjettering. Samtidig leverte de gode resultater. Folks og næringslivets tillitt vokste.

Stiftelsesmøtet til Arbeidernes Parti (PT) i São Paulo i februar 1980. Lula nummer to fra høyre. Foto: Arkivet til Unicamp.

En annen, mer konjunkturavhengig årsak, var de ekstreme sosiale og økonomiske forskjellene. I 2001 levde 44% av befolkningen i fattigdom, og Latin-Amerika var med det kontinentet med de største sosiale og økonomiske forskjellene i verden.

Fattigdom i seg selv skaper like gjerne støtte til høyresida som til venstresida. Men i Latin-Amerika hadde nyliberalistisk høyrepolitikk skapt mer fattigdom og større forskjeller på 1990-tallet, og velgerne var klare for noe nytt. Noen høyreorienterte analytikere mener derfor at venstrebølgen kan avskrives som protestvalg, men jeg er uenig. Venstrebølgen er et resultat av grunnleggende endringer i samfunnet og omfattende politisk mobilisering. Også her er Brasil et godt eksempel: Tidlig på 2000-tallet kulminerte den globaliseringskritiske bevegelsen i Verdens Sosiale Forum. Ikke tilfeldig ble både det første, andre og tredje Verdens Sosiale Forum arrangert nettopp i Porto Alegre i årene 2001-2003.

Den tredje årsaken til venstrebølgen i Latin-Amerika handler om internasjonale forhold. Muren falt i 1989 og Sovjetunionen kollapset i 1991. Den kalde krigen var over. De første årene var venstrepolitikk, og spesielt sosialistisk utgaver, var sterkt diskreditert. (Det var ”the end of history”, ifølge noen analytikere.) Men ut over 1990-tallet ble det igjen mulig for venstresida i Latin-Amerika å presentere radikale politiske plattformer uten å bli beskyldt for å ville innføre kommunismen. De kunne til og med vinne frie valg uten å bli kuppet, i motsetning til det som skjedde i mange land på 1960- og 1970-tallet.

Radikalt skifte i politikk, men langt fra sosialisme

Venstrebølgen fikk nye koster inn i presidentpalassene over hele kontinentet. Det har imidlertid skjedd før, uten at selve politikken har endret seg nevneverdig. Latin-Amerika er full av eksempler på presidenter som ble valgt på progressive programmer, men som førte høyrepolitikk da de kom til makta. På 2000-tallet forandret også politikken seg i retning tradisjonelle venstresaker som mer stat, mer regulering og mer omfordeling. Som Levitsky og Roberts (2011) sier det: The ”left turn” therefore, changed not only who governed in Latin America, but also how they governed.”

Anbefales! Levitsky og Roberts (red) Du får den på Amazon.

Selv om retningen er den samme, varierer politikken sterkt fra land til land. Ofte blir Chavez´ Venezuela og Lulas Brasil sett på som motpoler, der Chavez framstilles som den radikale, nasjonalistiske populisten som splitter landet og Lula som den moderate, konsensussøkende statsmannen som samler nasjonen. Her er det ikke plass til en diskusjon om dette, men det som samler venstresida i Latin-Amerika er ambisjonene om likhet, sosiale rettferdighet og folkelig deltakelse i åpne utviklingsprosjekter. Ingen av landene i Latin-Amerika i dag, muligens med unntak av Cuba, er sosialistiske i tradisjonell forstand. Den private eiendomsretten står like sterkt som før, det holdes frie valg, den økonomiske politikken er markedsbasert. Men landene satser alle på en mer aktiv stat for mer fordeling, mer regulering av markedskreftene og mer fokus på rettigheter og deltakelse.

Brasil tjener på venstrebølgen i Latin-Amerika

Brasil har tidligere ikke interessert seg spesielt for resten av kontinentet, men heller orientert seg mot USA og Europa. Dette begynte å endre seg på 1990-tallet. Og for Brasil har venstrebølgen vært kjærkommen. Politisk, ideologisk og personlig affinitet har lettet samarbeidet med nabolandene, gitt større muligheter for politisk innflytelse og åpnet veien for brasilianske investeringer, varer og tjenester. Brasil bruker også Sør-Amerika, og i stadig større grad Latin-Amerika, som motvekt til USA.

Den siste, intense fasen i integreringen i Sør-Amerika startet i år 2000. Da inviterte daværende president i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, til det første søramerikanske toppmøtet. Det ble holdt i Brasilia, og ut av det kom to avgjørende prosesser. Den som har hatt raskest framgang er det såkalte Initiativet for integrasjon av regional infrastruktur i Sør-Amerika (IIRSA). Det er en paraply for hundrevis av infrastrukturprosjekter på hele kontinentet, med den brasilianske utviklingsbanken BNDES som hovedfinansieringskilde. Gjennom IIRSA-prosjektene bygger brasilianske bedrifter seg opp i nabolandene.

Noen av de prioriterte veiprosjektene under IIRSA-paraplyen.

Det andre prosessen ledet fram til etableringen av Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasul). Traktaten om Unasul ble underskrevet på det tredje søramerikanske toppmøtet som igjen ble holdt i Brasilia i 2008. Unasuls målsetning er å bli et slags EU, og 12 av 13 land i Sør-Amerika er med. (Fransk Guyana, som fransk ”oversjøisk departement”, eller koloni som noen vil hevde, er ikke med). Unasul og IIRSA er altså Brasils hovedspor i søramerikansk integrering.

Parallelt til dette har Venezuela ledet et annet integrasjonsprosjekt, opprinnelig kalt Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA). Medlemsmassen utgjøres av de mest venstreorienterte regjeringene i Sør-Amerika: Bolivia, Ecuador, Nicaragua, Cuba og noen andre øystater i Karibia, i tillegg til Venezuela selv. De delvis parallelle initiativene Unasur og Alba kan ses på som utslag av en rivalisering mellom Brasil og Venezuela om en lederrolle for kontinentet. Begge integreringsprosessene er alternativer til det USA-drevne initiativet ALCA/FTAA, og uttrykker slik opposisjon til USA, et ønske om selv å styre utviklingen i Latin-Amerika.

Brasil som regional leder?

Venstrebølgen i Latin-Amerika har hjulpet Brasil til å fremme sine interesser på kontinentet. Likevel er ikke landet anerkjent som regionens leder. Til det er rivalene for mange, og fordelene for små.

Både Mexico og Argentina, og til en viss grad Venezuela og Colombia, trakter etter å være Latin-Amerikas ledende nasjon. Selv om Brasil er større enn dem alle, både i folketall, areal og BNP, har de ingen interesse av å gi Brasil den statusen det er å kunne kalle seg regional leder. Andre, mindre land har kanskje mindre prestisje å tape, og mer å vinne ved å forholde seg til Brasil som en stormakt. ”Peru ga etter for brasiliansk press og innførervisumplikt for haitianere” stod det i en brasiliansk avis for noen uker siden. Å kunne presse andre land til å ta ”riktige” beslutninger er et kjennetegn for stormakter.

Lederne fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika på BRICS-møte i forkant av G20-møtet i Mexico tidligere denne uka. Foto: AFP.

Det Brasil har å tilby er mindre enn det man tradisjonelt har sett regionale stormakter gjøre. Selv med verdens tiende største militærbudsjett, har Brasil verken pondus eller tradisjon til å gi sikkerhetspolitiske garantier til andre land. Og selv med den sjette største økonomien i verden, ønsker ikke landet å gi store økonomiske fordeler til sine naboer.

Likevel har Brasil på 2000-tallet tatt et kvantesprang oppover i internasjonal anerkjennelse. Men det har først og fremst skjedd på globalt nivå. Landet har tatt en lederrolle i mange internasjonale forhandlinger (WTO, G20, klima, etc.), og det har ledet FNs fredsbevarende styrker på Haiti. Det ble også invitert inn i varmen som medlem av  BRIC (Brasil, Russland, India, Kina) som senere tok inn Sør-Afrika og ble til BRICS. Det er blitt en gruppe som blir stadig viktigere i globale politiske og økonomiske spørsmål (mer om dette i neste tekst om Kina og BRICS).

Til tross for dette sliter Brasil fortsatt med å bli oppfattet som en regional leder i Latin-Amerika. Men kanskje er det ikke så viktig likevel? Kanskje global anerkjennelse enda gjevere? Mange observatører mener vi i dag kan se tegn til mindre fokus på Latin-Amerika i brasiliansk utenrikspolitikk, og muligens er global anerkjennelse en årsak til dette.

Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Les mer her:

Intro: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn

Forvandlingen 4: Kina og BRICS

Kommer:
Forvandlingen 5: USA svekkes

Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane

Den viktigste årsaken til den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet er banebrytende politiske og økonomiske grep på hjemmebane. Godt hjulpet av fordelaktige internasjonale forhold har dette skapt stabil økonomisk vekst, historisk fordeling av rikdom og rekordlav avskoging i Amazonas. Brasil har på denne måten funnet noen av svarene på de store utfordringene verden står overfor i dag: finanskrise, klimakrise og fattigdomskrise.

Dette er del to i en serie av seks innlegg i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Forutsetninger: Demokrati og stabilitet

Endringene startet selvfølgelig ikke ved årtusenskiftet. Gjeninnføringen av demokratiet på 1980-tallet, etter to tiår med militærdiktatur (1964-1985), og stabilisering av økonomien på 1990-tallet er nødvendige forutsetninger for politikken vi ser i dag.

Vi skal heller ikke glemme at 2000-tallet, til tross for globale finanskriser de siste årene, har vært gode tider for et land som Brasil. Verdensøkonomien har, særlig på grunn av Kinas vekst, vært vennlig overfor råvareeksporterende Brasil. Videre har omveltningene i globale maktforhold har gjort det mulig for landet å ta steget opp til å bli en internasjonale storspiller. Dette kommer jeg tilbake til i innleggene om Kina og USA.

De viktigste grepene er likevel blitt tatt i Brasil. Hva er så det landet har gjort? Kan resten av verden lære noe? La oss se nærmere på de tre områdene vekst, fordeling og avskoging.

De viktigste grepene for stabil økonomisk vekst

Langt inn på 1990-tallet var Brasil et økonomisk kaos. Utenlandsgjelda var skyhøy, prisstigningen var ute av kontroll. Mellom 1986 og 1994 hadde landet intet mindre enn fem valutaer og elleve finansministre! Med Plano Real fra 1994 klarte Brasil å stabilisere økonomien. Arkitekten var daværende finansminister Fernando Henrique Cardoso (FHC), og planens suksess sikret ham seier i presidentvalget senere samme år.

 Fernando Henrique Cardoso, president i Brasil 1995-2002.

Cardosos politikk var preget av den nyliberale ideologien som dominerte verden på 1990-tallet. Det betydde kutt i statens utgifter, privatisering av statsbedrifter og deregulering av markedene. Den nyliberale politikken var omstridt, men i Brasil virket det, i hvert fall i begynnelsen og på noen områder. Inflasjonen sank fra et gjennomsnitt på over tusen prosent årlig i perioden 1989-1994 til relativt beskjedne 23 prosent i 1995. Siden den gang har gjennomsnittlig prisstigning vært på seks-sju prosent i året. Telesektoren og energisektoren ble åpnet opp for konkurranse, og tjenestene til folk på disse områdene ble mye bedre.

Men Cardosos nyliberale politikk hadde sine baksider. Arbeidsledigheten ble nesten doblet, fra fem til ni prosent, mellom 1994 og 1998. Reallønningene til folk sto på stedet hvil. Statens kapasitet ble bygd ned. Veksten i økonomien var lav. Da Lula vant valget i 2002, var det delvis på grunn av folks protest mot konsekvensene av den nyliberale økonomiske politikken.

Likevel: Et av de viktigste grepene president Lula gjorde da han kom til makta i 2003 var IKKE å gjøre noe med den makroøkonomiske politikken. Han videreførte Cardosos modell, kjent som  tripé econômico, og hans etterfølger Dilma Rouseff har beholdt store deler av den til i dag.  Hva består denne modellen av? Tripé econômico er en økonomisk modell med tre hovedelementer. Veldig kort forklart: Tenk deg en trekant. I midten, i sentrum for modellen, står lav og stabil inflasjon. Det er hovedmålet. I hvert hjørne finner vi de viktigste virkemidlene: aktiv valutapolitikk (i begynnelsen fast vekslingskurs mot USD), høyt rentenivå og lave offentlige utgifter.

Lula, president i Brasil 2003-2010.

Lula og Dilma har altså beholdt den makroøkonomiske politikken, men til forskjell fra Cardoso har de gradvis bygget opp statens involvering i økonomien. Det viktigste instrumentet har vært utviklingsbanken BNDES. Banken brukes til alt fra å finansiere gigantiske infrastruktur-prosjekter som vannkraftverket Belo Monte i Amazonas, via motkonjunkturpolitikk for å stimulere økonomien under finanskrisa, til å til å være vertskap for Amazonasfondet som Norge støtter. BNDES har siden 2003 femdoblet sine utlån og er i dag en av verdens største finansinstitusjoner, større enn verdensbanken. Videre reguleres markedene mer, privatiseringen har i praksis stoppet opp og det offentlige ansetter flere folk.

Det største skillet i økonomisk politikk på 2000-tallet har likevel vært PT-regjeringenes fokus på fordeling. Det har for første gang blitt en av statens hovedprioriteringer, og innsatsen har vært så suksessrik at den fortjener et eget avsnitt.

De viktigste grepene for historisk fordeling

Ifølge Brasils myndigheter har omtrent 30 millioner brasilianere blitt ”løftet ut av fattigdom” siden Lula kom til makta i 2003. Det er et formidabelt antall personer på så kort tid. Samtidig er statens prioriteringer snudd på hodet i forhold til tidligere. Det intet mindre enn en liten politisk revolusjon.

”Kaka må vokse før den kan deles” var slagordet til finansminister Delfim Neto under militærdiktaturet (1964-1985). Med andre ord: La oss først sørge for vekst og velstandsøkning for noen få, så kan vi etterpå begynne å tenke på fordeling. På 2000-tallet har holdningen vært en annen. Omfordeling av rikdom (ikke ulikt det vi kjenner fra Norge via skattesystemer og trygdeordninger) er blitt sett på som et middel til vekst.

Sosialprogrammet Bolsa Familia (familiestipend) er det viktigste enkelttiltaket for de fattigste. Der mottar fattige familier økonomisk støtte mot at barn må gå på skole, gå til helsekontroll og følge offentlige vaksinasjonsprogrammer, samt at gravide og ammende må følge offentlige mor-barn programmer. Det startet i 2003, og bygde på flere programmer som startet under Cardosos regjeringstid. Men omfanget har økt dramatisk. Programmet når i dag over 13 millioner familier, og er slik et godt eksempel på satsingen på universelle rettigheter og programmer (et kjennetegn på de nordiske velferdsstatene). Bolsa Familia har gitt fabelaktige resultater. Færre fattige, bedre fordeling av rikdom, flere barn på skole. Og nokså overraskende for mange: flere voksne i jobb. Kostandene er ikke skremmende, de har ligget nokså stabilt på 0,3-0,4% av BNP.

Dilma Rouseff, president i Brasil siden januar 2011.

Bolsa familia er det mest kjente, men langt fra det eneste tiltaket for fordeling i Brasil på 2000-tallet. For mange har økt minimumslønn og flere ansettelser i den formelle økonomien vært viktigere. For den lavere middelklassen har enklere tilgang til lån vært viktigst. Nå kan de endelig investere i for eksempel hus og bil. På landsbygda har gamle fått rett til minstepensjon, selv om de ikke har vært i formelt, lønnet arbeid tidligere, og flere statlige programmer for familiejordbruket, som Pronaf og Programa Crescer, har blitt tilført mer ressurser. De siste årene har boligprogrammet Minha Casa, Minha Vida (mitt hus, mitt liv) tilbudt billige hus til hundretusenvis av familier. Til sammen har dette redusert antallet fattige i Brasil med flere titalls millioner. Samtidig har det skapt et større hjemmemarked, noe som har bidratt til å redde Brasil gjennom den internasjonale finanskrisa.

Det avgjørende spørsmålet i dag er om denne utviklingen er bærekraftig. Kritikerne hevder at innsatsen for fordeling i for stor grad hviler på pengeoverføringer fra staten, og i for liten grad har skapt strukturelle endringer i økonomien.

De viktigste grepene for rekordlav avskoging i Amazonas

De siste offisielle tallene for avskoging i brasiliansk Amazonas ble publisert 5. juni. De gjaldt ”skogåret” 2011, dvs. perioden august 2010 – juli 2011, og viste den laveste avskogingstakten i Brasil siden målingene startet i 1988. Det er strålende! Og enda bedre: Det skyldes ikke bare markedsutviklingen (i praksis internasjonale priser på storfekjøtt og soya) men minst like mye bevisst politikk og systematisk innsats fra Brasils myndigheter.

Avskoging i Amazonas har vært en ønsket utvikling. Under diktaturet på 1970-tallet ble det bygget tusenvis av kilometer vei gjennom regnskogen, og store offentlige bosettingsprosjekter stimulerte fattige familier til å dra inn i Amazonas for å prøve seg som småbønder. Det ble gitt saftige subsidier til landbruket, og reglene sa at avskoging var et bevis på bruk og en forutsetning for å få skjøte på eiendommer. Skogloven som krevde at 50% av opprinnelig vegetasjon skulle stå igjen ble ignorert. Ingen ble straffet for å bryte loven. Resultatet var skyhøy avskoging. Les mer her: ABC om avskoging i Amazonas

Fra slutten av 1980-tallet har landets miljømyndigheter nokså forgjeves forsøkt å redusere avskogingen. Men da Lula tok over i 2003 skjedde det noe. Med nyinnsatt miljøvernminister Marina Silva i spissen ble redusert avskoging et prioritert område for hele regjeringen, ikke bare for miljøverndepartementet. Det var tre hovedelementer i planen mot avskoging: 1) Mange nye og store beskytta områder – både urfolksterritorier og naturvernområder. 2) Mer inspeksjon i felt  og mer resolutt håndheving av miljølovgivningen. 3) Lovbryterne mistet adgang til markedene, de mistet retten til å ta opp lån og motta statlige subsidier. Dette kan virke elementært. Det ER elementært, men det var først politisk mulig å gjennomføre med Lula i presidentstolen.

I tillegg til statens tydelige grep var miljøbevegelsens press viktig. Det førte blant annet til stor støtte for vernesaken i opinionen, og til at både soya- og kjøttbransjen så seg nødt til å inngå frivillige avtaler for en grønnere praksis. Finanskrisen fra 2008 reduserte prisene på storfekjøtt og soya, og det bidro til å minske presset for skograsering og nydyrking.

Resultat: Siden toppåret 2004 er avskogingen redusert med 75%. Avskogingen for 2011 lå på 6400 kvadratkilometer, noe som bare er en tredjedel i forhold til det historiske gjennomsnittet. Det er veldig bra!

Men medaljen har også her en bakside. De siste årene har eksportjordbruks- og jordeierinteressene mobilisert kraftig mot miljølovgivningen som ligger til grunn for den suksessrike nedgangen i avskoging. En enkel analyse: Landbruksnæringen føler seg truet. Når myndighetene presser på for å få dem til å respektere miljølovene, da endrer de heller lovene! Det er akkurat det som ligger bak den årelange diskusjonen om skogloven – codigo florestal – som havnet på president Dilmas bord for noen uker siden. En tidligere god skoglov blir nå mye dårligere for miljøet, og mye bedre for Brasils storbønder. Det finnes en lang rekke andre eksempler.

Konklusjon 1: Mer stat

Denne korte analysen av Brasils viktigste grep for stabil vekst, mer fordeling og mindre avskoging viser at et gjennomgående trekk er en mer aktiv stat. Er det noe verden kan lære av Brasil i dag, stilt ovenfor finanskrise, fattigdomskrise og klimakrise, er det at det er nødvendig med en stat som regulerer markedene og driver selvstendig utviklings- og fordelingspolitikk. Det er nesten det motsatte av hva vi ser i Sør-Europa i dag. Les mer her: Hva kan Europa lære av Brasil?

En bakenforliggende årsak: Etter-diktaturgenerasjonen

Mange av de viktigste endringene i Brasil de siste 15 åra kan spores tilbake til én enkelt faktor: Etter-diktaturgenerasjonen har kommet til makta. Les mer her: Etter-diktaturgenerasjonen som endrer Brasil

Dette innlegget er nummer to i en ny serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.  De neste innleggene vil handle om olje, venstrebølgen i Latin-Amerika, Kina og BRIKS og til slutt om USAs svekkede posisjon. Kom gjerne med dine synspunkter!

Slaveri: En skam for Brasil!

Slaveri finnes fortsatt i Brasil. 220 selskaper står på den nye svartelisten over slaveri som ble lansert ved årsskiftet.

Soyaplantasje i Mato Grosso. Det brukes fortsatt titusenvis av slaver i landbruket i Brasil. Foto: Torkjell Leira

Den oppdaterte svartelisten over selskaper og privatpersoner som er dømt for slavearbeid i Brasil er klar. 220 navn står der nå, en økning fra 148 i fjor.

Oversikten er laget av organisasjonen Reporter Brasil, basert på tall fra det brasilianske arbeidsdepartementet (Ministério do Trabalho e Emprego).

Flest slaver i landbruk og gruveindustri

På svartelisten står ”the ususal suspects”,  produsentene av storfekjøtt, trekull (til smelteverkene), sukkerrør og soyabønner. Det er disse som tradisjonelt driver med slavearbeid i stor skala. Men også produsenter av kaffe, bomull og matvarer finnes på listen, samt bedrifter som driver hogst, gummitapping, gruvedrift, smelteverk og i byggebransjen.

Seksdobling  siden 1990-tallet

Over 30.000 arbeidere har blitt frigitt fra slaveliknende forhold siden 2003, under president Lula. Det er en seksdobling i forhold til perioden 1995-2002 da Fernando Henrique Cardoso var president. Det er foreløpig uklart om denne økningen kun stammer fra bedre kontroll fra myndighetenes side, eller om omfanget av slaveri også har økt de siste årene.


Slavene bygde Brasil
Slaveri er en tragisk overlevning fra en skammelig historie. Afrikanske og indianske slaver var ryggraden i Brasils økonomi i 350 år, både på sukkerplantasjene, i gullgruvene og som gummitappere og kaffeplukkere. Brasil var et av de aller siste landene i verden som offisielt forbø slaveri, først i 1888. Fortsatt ligger folk med afrikansk og indiansk herkomst lavest på alle levekårsundersøkelser.

Hele svartelisten ligger her:

http://www.reporterbrasil.org.br/listasuja/resultado.php

Her finner du en omtale og kort analyse av resultatene på portugisisk.

http://www.reporterbrasil.org.br/exibe.php?id=1839

Departementets egen liste er her:

http://www.mte.gov.br/trab_escravo/lista_suja.pdf

Og her er en fersk nyhettssak om de titusenvis av menneksene som er befridd fra slaveri de siste årene.

http://www.mte.gov.br/sgcnoticia.asp?IdConteudoNoticia=7561&PalavraChave=escravo

Et lite tips til oversetting: Kjapp oversetting av tekst eller hele nettsider kan du gjøre raskt og enkelt med google her: http://translate.google.com/

Lulas historiske seier

Det myldrer av folk i gatene med fargerike flagg. Det hamres på trommer og blåses i trompeter. Landet er tapetsert med megaplakater med bilder av usympatiske menn. Det er valg i Brasil.

 

L-tegnet for Lula og V-tegnet for seier. Parykker for party. Lula vant! Foto: Torkjell Leira

Flaggbærerne får to kroner timen, og de er overalt. I veikryss, i gågatene, på torgene og på stranda. Og midt i trafikken. Særlig midt i trafikken. Der slåss de om plassen mot digre lastebiler overlesset med høytalere som brøler ut sanger og jingler til en eller annen kandidat med dertil dansende mennesker med vaiende bannere. Valgkamp i Brasil er ikke for sarte sjeler.

Det er imidlertid ikke enkelt å stemme her i Brasil. Alle kandidatene har forskjellige nummer. Presidentkandidatene har hvert sitt tosifrede nummer. Det har også guvernørkandidatene i hver delstat. Kandidatene til Senatet har et tresifret nummer, kandidatene til Underhuset har et firesifret. Og til slutt har kandidatene til delstatsforsamlingene et femsifret nummer. Du stemmer ved å trykke inn alt på en liten boks, som minner litt om de første hjemmedatamaskinene fra tidlig på åttitallet.
Myndighetene har brukt mye tid på å forklare hvordan det skal gjøres på TV. Uansett kan det kan ikke være lett å stemme for dem som ikke kan lese og skrive. Mange har heller ikke råd til å ta bussen til stemmelokalet. Men stemme skal de. Her er det nemlig stemmeplikt for alle over 18. Gjør du ikke din plikt i valglokalet kan du få bot.

Som utlendinger slipper vi å stemme, selv om vi godt kunne tenkt oss å støtte syvende far i huset: Lula. Luiz Inácio Lula da Silva fra Arbeidernes Parti (PT) har vært med i alle de tre direkte presidentvalgene siden militærdiktaturet, men har tapt alle gangene. Denne gangen ser det ut som det kan gå veien. De fleste andre kandidatene lyser korrupsjon lang vei. Med sine sleske smil er de overalt. De flekker tenner på TV og på plakater ved veien, i veien, over veien, på biler og husfasader. Overalt.

VALGVAKE
Om det var sirkus under valgkampen, så er det karneval under opptellingen. Lula har ledet klart på alle meningsmålinger, og alle er helt sikre på at han skal vinne andre valgomgang. I hvert fall nesten helt sikre. Den lille tvilen slipper ikke taket. I Recife, hovedstaden i delstaten Pernambuco på nordøstkysten, mobiliserer PT stort og smått til utendørs valgvake på et torg i gamlebyen. Hele bydelen fylles til randen. Vi har ikke sett så mange folk siden karnevalet i februar, og Recife er kjent for å ha et av Brasils største karneval. 200.000 menesker i gata og ikke en eneste tilhenger av motkandidat Serra er å se.

I byen er alt og alle kledd i rødt. Flagg og bannere og T-skjorter og capser og klistremerker. PT, stjerner og tallet 13 overalt. 13 er valgnummeret til Lula. Alle har selv stemt tidligere på dagen, stemningen er elektrisk. På storskjermen som viser opptellingsresultatene kommer tallene fra andre omgang i guvernørvalget i delstaten Pernambuco først. PT-kandidat Humberto mot sittende guvernør Jarbas. Nedtur. Jarbas vinner soleklart. Men det var som forventet. Ny nedtur. I andre delstater gjør PTs guvernørkandidater det like dårlig. Men så: Resultater fra presidentvalget: 25 millioner opptelte stemmer, 20 prosent av alle stemmeberettigede. Når neste side kommer opp på skjermen vil det være klart. Leder Lula nå, vil han vinne.

Eksplosjon! Lula leder. Over 60 prosent. Jubel som under VM-finalen, flagg veives og konfetti kastes, folk hiver seg i armene på hverandre, mange gråter. Fyrverkeri smeller i mørket. Folk legger seg på bilhornene. Endelig! Etter tretten års valgkamp har Lula og PT lykkes.

EN AV OSS
João Paulo Rodrigues, medlem den nasjonale ledelsen i De jordløses bevegelse (MST), er også glad for at Lula vant valget.

- Lulas seier er viktig på to måter. For det første har det en sterk symbolverdi at en fattig, lavt utdannet arbeider og tidligere fagforeningsleder blir president. Folket tenker: Han er en av oss! Det er veldig bra for folks selvbilde. For det andre er det selvfølgelig en viktig politisk og ideologisk seier. Selv om Lula og PT har framstilt seg som mer moderate i denne valgkampen, så er det egentlig bare i de store makroøkonomiske spørsmålene de har endret holdning. Nå snakker også PT om inflasjonsmål, økonomisk stabilitet og respekt for avtaler inngått med IMF. Men de grunnlegende verdiene til partiet, som solidaritet, likeverd og deltakelse, står fortsatt ved lag.
Men samtidig som Rodrigues er fornøyed med valgresultatet understreker han at Lula ikke nødvendigvis er løsningen på alle Brasils problemer.

-Brasil er i krise, og den nye regjeringen vil få lite styringsrom. Den vil møte motstand i Kongressen og må forholde seg til en skyhøy gjeld. Vi i MST vil bidra til at Lulas regjering blir styringsdyktig. Men vi vil ikke gå inn i regjering eller statlige organer, og vi vil fortsette å presse på for å få gjennomført en bred jordreform.

Om nødvendig med okkupasjoner, sier han.

Edélcio Vigna, politisk rådgiver i den brasilianske Institutt for sosioøkonomiske studier (INESC) synes valget har vært interessant. Han peker blant annet på at venstresiden gjorde det sterkt i nordlige deler av landet.

- Vi ser at venstresiden har gått kraftig fram, både på delstats- og på nasjonalt nivå. Venstresiden og spesielt PT, som i Brasil har stått sterkest i sør, økte mest i nord og nordøst. Og de kvinnelige representantene er blitt de mest radikale, fastslår Vigna. Men også han spår at Lula kan få det tøft framover.

- Lula har signalisert at hans regjering vil preges av dialog. Han vil samle ulike interessegrupper høre på dem og forhandle. Det er positivt. Men det er ikke alltid nok å forhandle, det vil bli konflikter. Og Lula vil få problemer i Kongressen. Bare rundt 170 av de 513 representantene i Underhuset representerer venstrepartier.

Tilbake i Recife er natten varm. Folk er lykkelige. De tenker ikke morgendagen og Lulas kommende problemer. I baren på fortauet, der mange har satt seg for å hvile beina og fordøye inntrykkene, blir alt plutselig stille. Lula er på TV. Lyden skrus på maks, men taper i forhold til trommeorkestrene, folkelivet og musikken fra andre barer. Hva sier han? Få klarer å høre det, men det spiller ingen rolle. Lula er på TV. Foran det brasilianske flagget. Med PT-stjerne på jakkeslaget og ansvarlig statsmannsaktig mine.

Lula vant! La oss feire!

Dette er en øyenvitneskildring fra Recife under presidentvalget i 2002. Teksten stod først på trykk i Verdensmagasinet X. I Brasil: Pia Holden og Torkjell Leira

Why Dilma will have a hard time governing Brazil

In a couple of hours Dilma Rouseff (PT) will oficially be announced as winner of the 2010 election. January 1st 2011 she takes over as Brazil's next president.

Dilma will, for a number of reasons, have a harder time governing Brazil than Lula had.

1. She has less history, less political support and a narrower mandate within PT than Lula. Lula was one of the founders of PT in the early 1980's, he ran for president three times and lost before finally winning in 2002. He is the most popular president in Brazilian history, and could allow himself to say and do things that PT not necessarily liked or agreed. Dilma joined PT only in the early 2000's, and has never won or even participated in an election before. Dilma's government will be more of a PT government, possibly creating problems for Dilma.
2. The same aspects as mentioned above (history, support, mandate) combined with less pesonal carisma and less talent for bringing people together to reach compromises, will make it more difficult for Dilma to manage the very broad collection of political parties and interest groups in her coalition. An argument to the contrary is that Dilma's coalition has a more solid majority in Congress than Lula ever had.
3. Dilma's vice president, Michel Temer, president of Brazils biggest party PMDB, is a very experienced but not very "modest" politician. PMDB are closer connected to Dilma's base than Lula's, and they will not give away their support for free. Ideological and political differences between PT and PSDB could become more of a problem for Dilma than for Lula.
4. Dilma does not have Lula's teflon surface. Media attacks will probably hit her harder than Lula. Would Dilma have survived the mensalão corruption scandal in 2005 if she were president?
5. She will from day 1 be compared to the successful Lula Government. That's a hard act to follow.
6. Finally, Lula himself will not disappear from the political scene. Dilma states it will not be problematic at all, but she could find it troublesome to have the most popular president in history giving her advices all the time.

Presidentvalget: Lula og FHC på banen

Etter at det ble klart at Marina Silvas stemmer blir avgjørende i andre valgomgang 31. oktober, satser de gjenværende kandidatene alt de kan på å kapre de grønne velgerne. Nå er to presidenter på banen.

Sittende president Lula har kontaktet Marina Silva for å forsøke å få henne til å støtte Dilma Rouseff (PT) offentlig. Det samme har tidligere president Fernando Henrique Cardoso gjort for sin partifelle José Serra (PSDB).

De vil ikke lykkes. Marina vil etter all sannsynlighet ikke støtte en kandidat direkte. Hun vil forhandle politikk, og har bedt om at Dilma og Serra kommer med sine regjeringsplatformer. Dermed er det opp til dem å komme Marina i møte på hennes kjernesaker, miljø og utdanning.

20 millioner stemmer står på spill. Miljø og bærekraft blir derfor et mer sentralt tema i andre valgomgang, akkurat slik Marina Silva og hennes strateger hadde sett for seg.

Anbefaler denne saken i storavisen Estado de São Paulo: "Questão ambiental ganha força por apoio de Marina"   http://www.estadao.com.br/estadaodehoje/20101006/not_imp620985,0.php

Presidentvalget: Status en uke før valgdagen

Søndag om en uke går 136 millioner brasilianere til valglokalene for å bestemme hvem som blir neste president i verdens ferskeste stormakt.

Brasil har etter åtte år med president Lula ved makten tatt steget opp som ubestridt leder i Sør-Amerika. Landet er i dag både en politisk og økonomisk stormakt i verden. Hvem skal lede Brasil videre?

Valget ble i realiteten avgjort for ett år siden, da Lula pekte ut Dilma Rouseff (PT) til å bli sin etterfølger. Lula er historiens mest populære brasilianske president, og etter åtte år ved makten har han fortsatt over 75% oppslutning! Han har lagt all sin prestisje bak Dilma Rouseffs kandidatur, og har virkelig klart å oversette sin egen popularitet i støtte til sin håndplukkede etterfølger.

Dilma leder i skrivende stund med litt over 50% av alle som oppgir kandidat, og vil med et slikt resultat vinne i første valgomgang 3. oktober. (Det skjer hvis en kandidat får mer enn 50% av gyldige stemmer.)
 
Spenningen den siste uken dreier seg om de to andre kandidatene, José Serra (PSDB) og Marina Silva (PV), vil klare å fravriste henne nok stemmer til at det blir en andre valgomgang. Serra har nå i underkant av 30% av de gyldige stemmene, Marina har i underkant av 15%.

I de siste to målingene har Dilma Rouseff for første gang gått tilbake, mens de to andre gikk litt fram. Dette har gitt både Serra og Marina ny energi. Begge satser offentlig på å komme til en andre valgomgang, men i realiteten er det bare Serra som har muligheten. For Marina Silva er det alt for langt opp.

Likevel: Hennes siste valgvideo fokuserer på at stemningen i gata er en helt annen enn det meningsmålingene viser, og at hun har en sjanse til å komme videre til en annen valgomgang. Se den på YouTube her: http://www.youtube.com/watch?v=rQ18sYr9Pt8

Går vi litt inn i tallene i de siste meningsmålingene, ser vi at Dilma ikke mister mange stemmer. Endringene kommer av at det er flere som har oppgitt kandidat enn før, ikke at Serra og Marina stjeler stemmer fra Dilma. Det må de gjøre, om det skal gå til en andre valgomgang. Og det skjer ikke uten en stor ny sak, en skandale eller avsløring.

Jeg tror ikke det kommer til å skje. Om en uke har Brasil valgt Dilma Rouseff til ny president.


PS! Den siste uka kommer det daglige oppdateringer om valget på denne bloggen. I morgen: Hva skiller de tre kandidatene politisk?

Inntil da: Sjekk oppsummeringen i denne brasilianske bloggen: http://eleicoespresidenciais2010.blogspot.com/2010/09/propostas-resumidas-dos-principais.html

Presidentvalget: Og vinneren er....

Presidenvalget i Brasil om tre uker er avgjort. Vinneren er Dilma Rouseff, sittende president Lulas personlige favoritt og håndplukkede etterfølger.

Alle de siste meningsmålingene er entydige. Dilma Rouseff (PT) ligger på rundt 50%, og det betyr at hun etter all sannsynlighet kommer til å vinne allerede i første valgomgang 3. oktober. Dette er en enorm seier for Lula og PT. For ett år siden visste nesten ingen i Brasil hvem Dilma Rouseff var. Så seint som i april lå hun 10-15% bak opposisjonskandidaten José Serra (PSDB) i meningsmålingene.

Sjekk de siste tallene og utviklingen det siste halve året i denne artikkelen fra den brasilianske storavisen Folha de São Paulo: http://www1.folha.uol.com.br/poder/797071-com-50-dilma-mantem-vantagem-e-quadro-e-de-estabilidade-diz-datafolha.shtml

For opposisjonen er dette en tilsvarende stor skuffelse. Det forrige presidentalget i 2006, da stakkars Geraldo Alckmin stilte mot en også da enormt populær Lula, hadde ingen i opposisjonen regnet med å vinne. José Serra skjønte tegninga da, og stilte ikke mot Lula fordi han visste han ikke hadde en sjanse. Men i år var muligheten der, mot den grå, ukarismatiske og ukjente Dilma Rouseff. De få som visste hvem hun var, likte henne ikke. Ikke de i PT engang.

Det avgjørende, slik jeg skrev i analysen for NorLARNet i mai, har vært Lulas pondus.
http://www.norlarnet.uio.no/news/behind-the-news/2010/a_new_political.html  Han har virkelig klart å omsette sin personlige popularitet i stemmer til Dilma.

Det siste året har vært en eneste lang markedsføringskampanje. Dilma har vært med Lula land og strand rundt og åpnet skoler, fabrikker, bruer, havner, osv, osv. Ingenting fungerer bedre for stemmefiske i Brasil. Nå i valgkampen har Lula og PT blitt dømt gjentatte ganger av valgdomstolen for å bruke sin posisjon som president for å gjøre valgkamp for Dilma.

Nummer tre på meningsmålingene, Marina Silva (PV) er det nye og spennende i valgkampen. Hun fronter en bevegelse for bærekraft og miljø som er helt ny i brasiliansk politikk. Hennes strategi ved dette valget var å komme på en sterk tredjeplass med 10-15% i første valgomgang for å kunne påvirke utfallet av andre valgomgang mellom Dilma og Serra. Slik kommer det ikke til å gå. Det er synd, jeg tror hun kunne dreid utviklingen i Brasil noen viktige hakk i bærekraftig retning.

Så Dilma Rouseff er Brasils neste president. Det betyr stø kurs for Brasil. Og det er i det store og det hele gode nyheter. Brasil har gjort kvantesprang under Lulas åtte år som president, både økonomisk og sosialt. Alt er selvfølgelig ikke rosenrødt, og det er usikkert om Dilma klarer å samle en sprikende koalisjonsregjering like godt som Lula. Det kommer vi tilbake til seinere.