Et nytt kapittel i Belo Monte-skandalen

Byggingen av det omstridte vannkraftprosjektet Belo Monte er i gang igjen. Prosjektet ble stoppet i forrige uke, etter at en føderal domstol 14. august fastslo at berørte urfolk ikke hadde blitt hørt. Mandag 27. august ble dommen overprøvd av presidenten i Brasils høyesterett.

Berørte urfolk protesterer kraftig mot Belo Monte. I sentrum av dette bildet: Sheyla Yakarepi Juruna. Foto: International Rivers

Dette er den siste i en lang rekke motstridende avgjørelser i Brasils rettsvesen. Uenigheten viser tydelig at regjeringen og utbyggerne i beste fall opererer helt på kanten av brasiliansk og internasjonal lovgivning.

Stoppet av hensyn til urfolks rettigheter

Avgjørelsen om å stoppe Belo Monte 14. august baserte seg på brasilianske og internasjonalt anerkjente urfolksrettigheter. Med trusler om dagbøter på 1,5 millioner kroner ble utbyggerne pålagt å stoppe arbeidene inntil urfolk hadde blitt konsultert i henhold til Brasils grunnlov og ILOs konvensjon 169.

Statsadvokatembetet  (Advocacia-Geral da União – AGU) anket avgjørelsen til høyesterett. Der bestemte presidenten Carlos Ayres Britto på rekordtid å oppheve dommen inntil en samlet høyesterett kan behandle saken. Det er ikke bestemt når det kan skje, og inntil videre kan utbyggingen fortsette. Urfolk protesterte i går kveld utenfor høyesterett mot Belo Monte.

Prestisje og penger

Belo Monte er juvelen i krona på den brasilianske regjeringens ambisiøse energi- og infrastrukturplaner i Amazonas. Prosjektet har i over 20 år møtt sterk motstand fra urfolk, miljøbevegelse og fagekspertise. Likevel har byggingen har blitt presset gjennom av regjeringen, ofte på tvers av lover og regler, og kritikk fra internasjonale menneskerettighetsorganer har blitt avfeid.

Belo Monte kommer til å bli gjennomført. Det er så mye prestisje og penger involvert at regjeringen ikke kan la seg stoppe. Men motstanden mot Belo Monte vil forhåpentligvis føre til at den brasilianske regjeringen og utbyggerne respekterer miljølovgivning og urfolks rettigheter ved neste korsvei. Det står over hundre større og mindre vannkraftverk på vent i Amazonas.

Mer info:
Regnskogfondets sak om den første avgjørelsen 14. august.
Den brasilianske NGOen ISAs juridiske kommentar om avgjørelsen 27. august (på portugisisk).

ABC om urfolk i Brasil

Urbefolkningen i Brasil er større, de tilhører flere etniske grupper og de snakker flere språk enn noen ante. Det var noen av overraskelsene da resultatene fra den siste folketellingen i Brasil ble presentert i august 2012. Her er kort og helt oppdatert info om indianerne i Brasil, og tips til videre lesning.

Yanomami-jente på skolen i Amazonas, Brasil. Foto: Torkjell Leira.

1. Heter det indianer, urbefolkning eller urfolk?

Da Columbus kom til Amerika i 1492 var han overbevist om at han hadde kommet til India. Derfor kalte han menneskene han møtte indianere – indios på spansk og portugisisk. Columbus tok feil, men begrepet indianer ble hengende.

I mange land i Latin-Amerika er indio negativt ladet i dag, derfor kaller de seg selv for indigenas som på norsk betyr urfolk. I Brasil er det ikke slik. Der bruker urfolksbevegelsen selv begrepet indianer om seg selv. De har heller ikke noe i mot at andre kaller dem indianere. Urbefolkning er et annet ord for urfolk, det betyr dem som bodde i et gitt område før koloniseringen og før dagens stater ble grunnlagt. Konklusjon: I Brasil kan vi bruke både indianer, urfolk og urbefolkning om de samme menneskene.

Mor og barn på årsmøtet til urfolksorganisasjonen FOIRN i øvre Rio Negro, Brasil. Foto: Torkjell Leira.

2. Hvor mange indianere finnes i Brasil?

Ifølge den siste folketellingen finnes det omtrent 900.000 indianere i Brasil (IBGE 2012). Det er mindre enn en halv prosent av hele befolkningen, så de er en liten minoritet. I land som Bolivia, Peru og Guatemala er det annerledes, der er indianerne omtrent halvparten av befolkningen.

I Brasil er antallet urfolk tredoblet i folketellingene siden 1991. Ren befolkningsvekst er noe av forklaringen, men det har mest å gjøre med mindre undertrykking. Tidligere har det vært belastende eller direkte farlig å stå fram som indianer. I dag er det ikke slik i like stor grad, derfor anerkjenner flere mennesker sin indianske identitet med stolthet. Fra Norge kjenner vi til det samme når det gjelder vårt urfolk samene. Her kan du lese IBGEs egen presentasjon av folketellingen (på portugisisk).

3. Hvor mange indianere fantes det da europeerne kom?

Da portugiserne kom til Amerika i år 1500 bodde det mennesker over hele det enorme området som skulle bli Brasil. Hvor mange det var er svært vanskelig å anslå. Beregningene varierer mellom én og åtte millioner mennesker. De fleste anslagene i dag ligger mellom tre og fem millioner. Til sammenlikning var Portugals befolkning på samme tid omtrent én million.

Urbefolkningen i Brasil ble neste utryddet. Sykdommer, tvangsflytting, sult og slaveri, i tillegg til kolonistenes vold, drap og regelrette massakrer tok livet av millioner av mennesker og utslettet hundrevis av folkegrupper.

Kart over urfolksterritorier i Brasil. De mørkegrønne områdene er territoriene som staten har anerkjent. De ulike bakgrunnsfargene er landsdelene. De klart største urfolksterritoriene ligger i Amazonas. Kart: IBGE/Funai.

4. Hvor bor indianerne i Brasil?

Indianerne bor i dag over hele Brasil. De fleste lever i landsdelene nord (Amazonas) og nordøst. Ser vi på de ulike delstatene, bor det klart flest i delstaten Amazonas, fulgt av Mato Grosso do Sul, Pernambuco og Bahia.

De fleste indianerne, omtrent 60  prosent, bor i et av de 688 urfolksterritoriene som finnes i hele landet. Flertallet av de resterende bor i småbyer på landsbygda i nærheten av territoriene. Her finner du organisasjonen ISAs meget gode oversikt over alle urfolksterritoriene i Brasil (på portugisisk)

5. Finnes det ukontaktede, isolerte indianere?

Ja. Det brasilianske urfolksdirektoratet Funai har spor av 77 grupper som lever i frivillig isolasjon fra storsamfunnet. 30 av disse sporene er bekreftet, de fleste i regnskogen i grenseområdene mellom Brasil og Peru. Som regel er dette små grupper indianere som har flyktet fra voldelige sammenstøt med hvite kvegranchere, gullgravere eller tømmerhuggere. De er klar over at storsamfunnet finnes, men de ønsker ikke å ha noe med oss å gjøre. For mer info, les denne innsiktsfulle artikkelen om ukontaktede indianere av Regnskogfondets Anders C. Krogh.

Flyfoto av ukontaktede indianere i delstaten Acre nær grensa til Peru. Foto: Gleison Miranda/Funai/Survival.

6. Hvor mange etniske grupper finnes det?

Den siste folketellingen overrasket urfolksspesialister i Brasil. For første gang ble urfolk spurt om hvilken etnisk gruppe de tilhørte. En urfolksgruppe skilles fra andre ved språklige og kulturelle særtrekk, og tidligere har brasilianske eksperter regnet med at det fantes rundt 230. Indianerne selv oppga 305 forskjellige etniske grupper.

Ingen kan forklare denne forbausende forskjellen ennå. Men en del av forklaringen er at enkelte urfolk er i ferd med å komme til overflaten igjen, etter århundrer med undertrykking. Hele folkegrupper har opp gjennom historien lagt identiteten som indianer til side fordi det har vært belastende, mange ganger regelrett livsfarlig. I dag er marginaliseringen mye mindre, og flere ”ny-gamle” grupper har dukket opp de siste årene

Anbefalt videre lesning om de forskjellige gruppene: Organisasjonen ISAs omfattende online leksikon om urfolk i Brasil (på engelsk). 

 

7. Hvor mange språk snakker Brasils urfolk?

Også her ble spesialistene overrasket. Tidligere beregninger har kommet fram til at indianerne snakker ca. 180 ulike språk. I den nye folketellingen ble resultatet 274. Heller ikke dette spriket har spesialistene noen fullgod forklaring på i dag. Manglende forskning på indianske språk er en av årsakene. Ulike oppfatninger om hva som er et eget språk i forhold til det som er en dialekt er en annen. Omtrent 20% av indianerne, altså nesten 200.000 mennesker, snakker ikke portugisisk

Dario Yanomami (i svart) forklarer statsadvokaten (i hvit skjorte) hvor ulovlige gullgravere har tatt seg inn på yanomami-territoriet. Foto: Torkjell Leira.

8. Hvordan lever indianerne i Brasil i dag?

Urfolk i Brasil lever svært ulike liv. På den ene siden finnes en rekke grupper som av egen vilje lever uten kontakt med storsamfunnet, såkalte ukontaktede eller isolerte indianere. De lever så langt unna vår verden som det er mulig å komme. De bor i små samfunn inne i skogen, i hytter med palmetak eller bare under greiner ved elvebredden når de er på vandring, jakt eller fiske. De sover i hengekøyer laget av plantefibre, de samler frukt, kvinnene dyrker kanskje maniok og bananer, mennene jakter fugler og apekatter med digre blåserør eller pil og bue. De har i noen tilfeller byttet til seg, funnet eller stjålet macheter, kokekar og fiskekroker i metall, men bortsett fra det lever de som de har gjort i hundrevis, kanskje tusenvis av år.

På den andre siden bor tusenvis av indianere i Brasils storbyer. De går på skole eller jobber, ser på TV, har smarttelefoner og er på facebook dagen lang. De heier helhjertet på Brasil under OL og VM, følger med på band og filmer fra USA, spiller kanskje World of Warcraft og er like oppdaterte på internasjonal politikk som deg og meg. Og mellom disse ytterpunktene finnes resten av de nesten 900.000 indianerne i Brasil.

Her kan du følge en blogg som drives av elever og lærere på en skole i et urfolksterritorium i øvre Rio Negro i Amazonas (på portugisisk)

9. Hva er de største truslene mot urfolk i Brasil i dag?

Brasils urfolksbevegelse selv trekker gjerne fram tre utfordringer: Storsamfunnets ønske om å kontrollere urfolks jord og ressurser, dårlig helsetilbud og elendig utdanning.

Sheyla Juruna leder an i protester mot bygging av det omstridte vankraftverket Belo Monte i Xinguelva i Brasil.

Ifølge Brasils grunnlov har urfolk eksklusiv og evigvarende bruksrett til den jorda de har levd på tradisjonelt. Staten har plikt til å anerkjenne og avgrense disse territoriene. På dagens 688 urfolksterritorier har indianerne formell kontroll over jorda og ressursene, men det finnes fortsatt problemer. Mange urfolk har ennå ikke fått anerkjent sine territorier. De fleste av de anerkjente territoriene er mindre enn de områdene indianerne tradisjonelt har brukt, og som de er avhengige av for å opprettholde sin livsstil. Og mange territorier invaderes ulovlig av tømmerhuggere, gullgravere og bønder. Statens nye vei- og vannkraftprosjekter i Amazonas skaper store problemer for urfolk, i form av mer avskoging og mindre vannføring i elevene. Les mer her: Regnskogfondets artikkel om truslene mot verdens regnskoger.

Den brasilianske staten har ansvar for å gi gode og tilrettelagte helse- og utdanningstilbud til urbefolkningen. Det gjør den ikke. Til tross for store budsjetter er helsetilbudet  utilstrekkelig og lite tilrettelagt. Urfolk scorer systematisk dårligst på helseindikatorer som spedbarnsdødelighet og forventet levealder. Utdanningstilbudet har blitt bedre, men er fortsatt for dårlig. Urfolk ligger nederst på alle statistikker om lese- og skrivedyktighet (33% er analfabeter), andel barn i skolen og andel ungdom på universiteter. En del av forklaringen er at skolebøker, pensum og undervisningskalenderen ikke er tilpasset indianernes levesett og behov, slik loven krever, men er en kopi av offentlig, urban middelklasseskole.

10. Lever det andre enn indianere på urfolksterritoriene?

Under punktet ”rase/farge” i folketellingene må folk velge mellom kategoriene svart/farget/hvit/gul/indianer. Helt nøyaktig var det 817.963 personer som oppga at de var indianere. I tillegg var det 78.954 personer som bor på urfolks territorier som oppga en annen kategori (de fleste ”farget”). Likevel så de på seg selv som indianere ut fra kultur, tradisjoner og historie. Dette er interessant. Fem hundre år med blanding av amerikanske urfolk, europeiske kolonisatorer og afrikanske slaver, pluss mye innvandring de siste 150 åra, har gjort det til en meget kompleks oppgave å klassifisere Brasils befolkning i fem kategorier ”rase/farge”.

Har du spørsmål? Skriv dem inn i kommentarfeltet nedenfor, og jeg skal svare så godt jeg kan.

"ABC om" er en serie innføringsartikler om aktuelle temaer fra Brasil og Amazonas. Her er de andre:

ABC om VM i fotball 2014 i Brasil

ABC om Amazonas

ABC om avskoging i Amazonas 

ABC om Amazonasfondet

Hvorfor er de militære mot en sannhetskommisjon?

I dag, 15. mai, blir Brasils sannhetskommisjon offisielt opprettet. Hvilke argumenter bruker de militære som ikke vil ha sannheten på bordet?

"Marsjen til de hundre tusen" i Rio i juli 1968 var en av de største demonstrasjonene mot diktaturet. Noen måneder senere ble alle typer demonstrasjoner og folkeforsamlinger forbudt.

Sannhetskommisjonen har mandat til å undersøke tortur, drap, forsvinninger i perioden 1946-1988. (Les mer her: Sannhetskommisjonen er klar) Det er likevel ventet at den vil bruke det aller meste av sin tid på overgrep begått av militærregimet under diktaturet i årene 1964-1985. Forsvarets offisielle posisjon er at de støtter opprettelsen av en sannhetskommisjon. Mange tidligere og nåværende militære er likevel svært kritiske, og det er interessant å undersøke argumentene deres. De har tre hovedpoenger:

"Man må etterforske begge sidene"
Den såkalte ensidigheten er et av argumentene som noen offiserer og konservative bruker mot sannhetskommisjonen. De hevder man må undersøke overgrep begått av begge sidene under diktaturet, og trekker fram drapene og kidnappingene begått av venstreorienterte grupper som var mostandere av militærregimet.

Men var det "to sider", slik de militære hevder? Kan man sammenlikne militærregimet med noen spredte geriljagrupper? De militære hadde tatt makten ved et grunnlovstridig kupp og kontrollerte hele den brasilianske hæren, marinen og luftvåpenet, samt hele statsapparatet. Geriljagruppene, både på landsbygda og i byen, kjempet for gjeninnføring av demokratiet (noen også for innføring av kommunismen) hadde neppe over fem hundre medlemmer til sammen, og de ble effektivt knust av regimet. Under halvparten overlevde.

Ser vi på statistikken over drepte, fengslede, forsvunnede og dømte viser den også at å snakke om to sider blir skjevt: Ifølge Kommisjonen for døde og forsvunnede som ble opprettet under president Cardoso, var militærregimet anvsvarlig for 20.000 politiske fanger, 379 bekreftede drap og forsvinninger (men sannsynligvis flere). Mer enn 10.000 sivile ble etterforsket, mer enn 700 tiltalt, 130 dømt og mer enn 5000 statsansatte ble oppsagt.

På "den andre siden" ble 70-120 (ifølge ulike kilder) mennesker drept av geriljagrupper, både militære, politi og sivile. Kun én militær ble tiltalt (han kjørte bilen med en bombe som skulle kastes på en demokratidemonstrasjon i Rio, men bomben gikk av for tidlig og drepte mannen som satt med bomben i fanget), men saken ble henlagt på grunn av mangel på bevis.

Jeg synes et av medlemmene i sannhetskommisjonen, Paulo Sergio Pinheiro, framstiller saken enkelt og godt: "Det finnes bare en side her, og det ble anerkjent i 1995 (av president Cardoso): Staten begikk lovbrudd ved å bryte menneskerettighetene og da er det Statens forpliktelse å finne fram til sannheten omkring dette."

 Et av de mest kjente bildene av undertrykkelse av regimemotstanderne under militærdiktaturet i Brasil (1964-1985).

"Amnestiloven kan ikke omgjøres"
I 1979 ble Amnestiloven vedtatt i Kongressen. De militære hevder at dette var grunnlaget for den fredelige overgangen til demokrati og at loven ikke kan omgjøres i ettertid. Mange anklager dagens regjering, og spesielt president Dilma Rouseff, for å ville ta hevn. (Les her: Dilma Rouseff ble torturert under diktaturet)

Amnestiloven ble presset fram på grunnlag av press fra sivilsamfunnet. De ville ha amnesti for titusenvis av politiske fanger som satt fengslet på grunn av motstand mot regimet. Loven, som ble vedtatt av den regimevennlige Kongressen, ble ikke slik de hadde krevd. Den ga generelt amnesti til alle politiske fanger, men, og dette er viktig, den ekskluderte regimemotstandere som var dømt for drap og "terroristangrep". Samtidig ga loven amnesti til alle regimets folk; altså politifolk, militære og andre som var ansvarlige for statens overgrep mot sin egen befolkning, inkludert tortur og drap.

Denne loven har siden vært svært omstridt. De fleste på venstresiden og blant menneskerettighetsforkjempere mener de militære trumfet gjennom Amnestiloven for å unngå etterforskning og straff for overgrep de selv begikk under diktaturet.

I desember 2010 avgjorde Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen (det høyeste MR-organet i Amerika) enstemmig at Amnestiloven IKKE kan stå i veien for straffeforfølgelse av de ansvarlige for drap og tortur.

"Sannhetskommisjonen er ikke nøytral"
"Presidenten er et ex-geriljamedlem, saksordførereren (for loven om sannhetskommisjon) i Senatet er et ex-geriljamedlem,(...) og presidenten skal utpeke kommisjonens medlemmer. Hvordan kan man garantere nøytraliteten til denne kommisjonen?" Dette sitatet fra tidligere general Luiz Eduardo Rocha Paiva er typisk for enkelte motstandere av sannhetskommisjonen.

Han har et poeng. Det er ikke representanter fra de miltære styrkene med i kommisjonen. Men det skulle da også bare mangle. De militære satt med makten i Brasil 21 år og var ansvarlige for en lang rekke menneskerettighetsbrudd. De er aldri blitt stilt til ansvar. De som begikk lovbrudd i det jeg mener var en legitim kamp mot regimet, og tusenvis av dem som ikke brøt en eneste lov, har betalt med sine liv, med sin helse eller med år i fengsel.

Det er 27 år siden diktaturet falt. Det er på høy tid at regimets ansvarlige for drap og tortur får sin straff. Selv om sannhetskommisjonen ikke har mandat til å straffeforfølge, er det en god start.


Lese mer?

• Her er et godt og innsiktsfullt intervju med Paulo Sergio Pinheiro, et av medlemmene i Sannhetskommisjonen. På portugisisk.
• Og her er bilder og beskrivelser av noen av regimets ofre. Tekst på portugisisk. Veldig ubehagelig.

Sannhetskommisjonen er klar

De syv personene som skal sitte i Brasils sannhetskommisjon ble offentliggjort i går, torsdag. Et av Brasils store, nasjonale traumer er dermed et skritt nærmere en løsning. President Dilma Rouseff ble selv torturert under diktaturet, og de militære protesterer mot det de kaller hennes "revansjelyst".

De øverste lederne for Brasils militære styrker, midt i bildet, var de eneste som ikke applauderte da president Dilma Rouseff opprettet sannhetskommisjonen i 2011.

En verkebyll for demokratiet
Brasil er et av de få landene i Latin-Amerika som ennå ikke har tatt et oppgjør med overgrep under militærdiktaturet (1964-1985). Takket være en omstridt amnestilov som ble vedtatt av den regimetro nasjonalforsamlingen i 1979, har dette ligget som en verkebyll for det brasilianske demokratiet i snart tre tiår. Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen, det høyeste MR-organet på kontinentet, fastslo i en dom i 2010 at at amnestiloven ikke er legitim, og krevde at Brasil må straffeforfølge de som begikk lovbrudd under diktaturet.

Kommisjonen har snevert mandat
For seks måneder siden, 27 år etter militærdiktaturets fall, ble det endelig bestemt å opprette en sannhetskommisjon. Den har mandat til å undersøke drap, tortur og forsvinninger under diktaturet (1964-1985). Men den har ikke mandat til å åpne for straffeforfølgelse. Det er meget omstridt.

Kritikerne hevder at dette vil føre til de ansvarlige for torur og overgrep fortsatt vil gå fri. Tilhengerne mener at dette var et kompromioss, og at sannhetskommisjonen ikke ville blitt opprettet hvis den skulle ha mandat til å straffeforfølge de ansvarlige. Uansett, det sannhetskommisjonen kommer fram til på de to årene den har til rådighet, vil ikke hindre senere straffeforfølgning i rettsvesenet.

President Dilma Rouseff i midten under seremonien som opprettet sannhetskommisjonen i 2011. Offisielt foto.

Presidenten ble selv torturert

Det er ikke tilfeldig at sannhetskommisjonen opprettes nå. Høyrekreftene som samarbeidet med militærregimet (som dagens senatspresident og tidligere president José Sarney) har så langt hatt politisk tyngde nok til å blokkere alle forsøk på seriøs, offentlig gransking av hva som skjedde under diktaturet. Nå er den generasjonen i ferd med å dø ut. I tillegg ble dagens president selv torturert, noe som trolig er en ekstra personlig motivasjon. (Les her: Dilma Rouseff ble torturert under diktaturet)

De syv personene som skal sitte i kommisjonen

• José Carlos Dias (justisminister under president Cardoso)
• Gilson Dipp (høyesterettsdommer)
• Rosa Maria Cardoso da Cunha (advokat)
• Cláudio Fonteles (statsadvokat under president Lula)
• Maria Rita Kehl (psykiater)
• José Paulo Cavalcanti Filho (advokat og forfatter)
• Paulo Sérgio Pinheiro (diplomat, leder av FNs undersøkelseskommisjon i Syria)

Lese mer? På portugisisk anbefaler jeg denne meget gode reportasjen i det brasilianske nyhetsmagasinet Piauí.

Kvinnelig toppsjef i Petrobrás

I dag, 9. februar, utnevnes Maria das Graças Foster til toppsjef i verdens nest største oljeselskap, Petrobrás. I fjor fikk Brasil kvinnelig president for første gang. Er kvinners rettigheter endelig i ferd med å få gjennomslag i verdens største katolske land?

 Maria das Graças Foster, ny toppsjef i Petrobrás.

Det er tung symbolikk i å ha en kvinnelig president i Latin-Amerika. Det er, om mulig, enda viktigere å ha en kvinnelig sjef i kontinentets største selskap. Petrobrás kontrollerer verdens største offshore oljereserver, det såkalte pré-sal-feltet utenfor kysten av Rio og São Paulo. Mye av Brasils økonomiske framtid står og faller på hvor suksessrik Maria das Graças Foster blir med å få opp disse ressursene.

Tydelige statlige signaler

Det er ikke tilfeldig at det er Petrobrás som blir det første av de virkelig store oljeselskapene i verden som utnevner en kvinnelig toppleder. Petrobrás er statsdominert, og finansminister Guido Mantega er styreleder. Det er altså statlige grep, som Norges nye regler om kvinneandel i styrer, som bidrar til å få kvinner opp og fram. Jeg mener det er riktig.

Utnevnelsen av Maria das Graças Foster er den siste av en rekke offentlige toppjobber som har gått til kvinner de siste årene. Brasiliansk høyesterett fikk i 2006 sin første kvinnelige president, Ellen Gracie Northfleet. Med Dilma Rouseff som president ble antallet kvinnelige regjeringsmedlemmer rekordhøyt.

Sjekk denne canadiske finanskvinnebloggen for å bli kjent med åtte av de nye kvinnelige sjefene: Viva Brazil! Leading the change for women

Barbie-jenter og macho-gutter

Dette betyr selvfølgelig ikke at alt er rosenrødt. I valgkampen ble Dilma Rouseff tvunget til å modifisere PTs programfestede støtte til fri abort. Abort er fortsatt ulovlig i Brasil, og vil høyst sannsynlig være det i mange år framover. I Kongressen gikk kvinneandelen ned etter valget i 2010. I næringslivet er kvinnelige toppledere sjelden vare. I Petrobrás sitt styre er Maria das Graças Foster eneste kvinne av i alt 15 medlemmer.

Ser man på kvinners stilling i det brasilianske samfunnet, er bildet komplekst og kanskje litt trist. Det er fullt av tafatte Barbie-jenter og gammeldagse macho-gutter. Gutter kjører ALLTID bilen. For jenter blir et oppslag i Playboy sett på som det definitive gjennombruddet på stjernehimmelen. Samtidig finnes det en masse knallsterke kvinner og mer oppegående menn.

Vi får la det ligge der foreløpig. Kjønnrollemønster og kvinners rettigheter i Brasil er et langt lerret å bleke. Heldigvis går det framover. Heia Graça!

Favela

Visste du at 50 millioner brasilianere bor i favelaer? Eller at navnet favela er koblet til krigen mot det religiøse opprøret rundt Antonio rådgiveren i Canudos på slutten av 1800-tallet? Eller at "the future of global innovation" spås å ligge i Brasils favelaer?

I går var jeg invitert til en liten debatt i regi av Film fra Sør. Anledningen var premieren på dokumentaren "Rio - en by i forandring" som handler om intet mindre enn en journalistisk revolusjon i Rios favelaer. Her er noen raske refleksjoner:

Hvilke ord bruker man?
I filmen var det slående å observere de ulike begrepene folk brukte for å beskrive favelaene og livet der. De som ikke bodde der brukte ord som fattigdom, vold, dop, kriminalitet, gjengoppgjør, redsel, osv. De som bodde der selv brukte ord som vakker, lys, utsikt, fargerik, bråkete, fantasi. Selvfølgelig ingen tilfeldig klipping, men den vakre siden av favelaen får vi vite for lite om.

Favela = planlagt byutvikling
Jeg mener det er feil å se på favelaene som et uønsket onde (evt. gode) i Brasil. En favela er et veldig fysisk og konkret uttrykk for de enorme forskjellene mellom fattig og rik i Brasil. Hadde myndighetene ønsket å gjøre noe med favelaene, hadde de greid det.

Det ville ikke vært noen enkel jobb, det er ikke det, innflyttingen til byene har vært enorm. FN anslår at 25% av Brasils befolkning, nesten 50 millioner mennesker, bor i favelaer. Men offentlige investeringer har alltid favorisert middel- og overklassen. De fattige har stort sett blitt oversett. Brasils byer og Brasils bemidlede nyter godt av å ha fattige arbeidere tilgjengelig for å jobbe i fabrikker, som hushjelper, sjåfører, barnepassere, bygningsarbeidere, vakter, kassadame, osv. Derfor har det ikke vært så interessant å "gjøre noe" før favelaene ble sett på som en trussel: lite estetisk, vold, kriminalitet.

Hvor kommer navnet favela fra?
De fattige strøkene i utkanten av så godt som alle brasilianske byer kalles favela. Navnet sies å stamme fra Rio på slutten av 1800-tallet. Etter krigen mot det religiøse opprøret i Canudos i Nordøst-Brasil, ledet av Antonio rådgiveren, kom tusenvis av soldater tilbake til Rio i 1897. De fikk ingen steder å bosette seg ned, og slo seg ned midlertidig på en ås litt utenfor sentrum. Åsen kalte de opp etter en vanlig busk/tre i Canudos - favela.

Favelaens framtid
Favelaen har blitt stadig mer integrert i Brasils og verdens populærkultur. Uttrykk for dette er filmer som City of God, Tropa de Elite, spill som Call of Duty, hele musikksjangeren og fenomenet Baile Funk. Samtidig ser vi en digital inkludering som nettet og nye telefoner gjør mulig, og som filmen "Rio - en by i forandring" forteller om. Dette gjør meg optimistisk med tanke på favelaenes framtid.

En av verdens ledende framtidsforskere, Bruce Sterling, har lansert begrepet Favela Chic for å beskrive framtida. Det er en framtid hvor "material wealth is non-existent, but individuals are plugged into the grid and satiated with Facebook and Twitter." Kanskje ingen ønskesituasjon for oss i rike Norge, men faktisk en forbedring, vil jeg tro, for folk i en favela. Og jeg håper og tror at Brasils økonomiske vekst og nye politiske fokus på de fattigste vil fortsette å forbedre levekårene for de som bor i favelaen.

Og helt til slutt
Et ferskt sitat om innovasjon fra en framtids-tenketank:

"The future of global innovation is the Brazilian favela, the Mumbai slum and the Nairobi shanty-town. At a time when countries across the world, from Latin America to Africa to Asia, are producing new mega-slums on an epic scale, when emerging mega-cities in China are pushing the limits of urban infrastructure by adding millions of new inhabitants each year, it is becoming increasingly likely that the lowly favela, slum or ghetto may hold the key to the future of human development." Sjekk artikkelen her.

Her er link til Film fra Sør og filmen "Rio - en by i forandring"

Historisk homoseier i Brasil

En enstemmig høyesterett gir homofile rett til å inngå partnerskap i Brasil - verdens største katolske land. Dette er det nye Brasil vi vil se!

Brasils forening for homofile, lesbiske, bi- og transseksuelle demonstrerer utenfor kongressen i Brasilia. Foto: Wikipedia.

I en historisk avgjørelse bestemte Brasils høyesterett den 5. mai 2011 at homofilt partnerskap skal være tillatt. Det skulle egentlig bare mangle i 2011. Men motstanden i den katolske kirka er sterk, det er den også i de mange nye evangeliske kirkene.

São Paulo er hjem for verdens største homoparade, det er som et kjempedigert karnevalsopptog men flere millioner deltakere. Hvis du er kjapp rekker neste utgave 26. juni, med tema "elsk din neste - mot religiøs diskriminering" Her er paradens offisielle hjemmeside.

Homoparaden i São Paulo. Foto: Wikipedia.

Sjekk denne artikkelen i engelsk wikipedia for bakgrunn om homofiles rettigheter i Brasil.

Eller sjekk denne artikkelen i portugisisk wikipedia for oppdatert og grundig gjennomgang av høyesteretts avgjørelse.

Neste STORE kampsak i Brasil: Abort. Men den sitter langt inne...

Brazil withdraws from human hights comission after Belo Monte critique

This text from Folha de São Paulo is one of the sorces for the recent debate on Brazils surprising move to withdraw from the Inter-American Comission on Human Rights. Translated from Portuguese to English by Google translate and me.

The Brazilian government decided to play hardball with the Commission on Human Rights of the OAS (Organization of American States): Brazil will leave the agency in 2012 and suspended by order from president Rousseff the transfer of funds to the entity set for this year, U.S. $ 800 000.Brazil's reaction came after the committee request, in April, the interruption of the works of Belo Monte. The agency alleged irregularities in the process of environmental licensing of hydroelectric Belo Monte, given a precautionary measure of indigenous entities who questioned the project.

As a first reaction to the request, the Brazilian diplomacy used strong and unusual terms. He called the decision "hasty and unwarranted" and said that had not enough time to defend himself.

Irritated by what she considered undue interference, Dilma wanted to show an even tougher position, and called back to the country Brazil's representative at the OAS, Ambassador Ruy Casaes. He so far has not received permission to resume his post in Washington, nor knows when.

The committee is part of the American system of human rights in the Americas. Although linked to the OAS, is a formally independent body, does not represent countries, though the indications come from them. Its seven members, including the Brazilian Paulo Sergio Pinheiro, are elected by general meeting.

Brazil had submitted the name of Paul Vanucchi, former Minister of the Secretariat of Human Rights in the Lula government to replace Pinheiro from January 2012. The indication, however, has been suspended irreversibly.

The relationship can get even worse. This is because the committee was considering a new complaint of NGOs that works in Rio to contest the World Cup and Olympics-2014-2016, Dilma’s dear events. When she heard the new process, Dilma sent a message to the leaders of the IACHR: if this goes ahead, she will bring the case to the OAS itself, creating a real crisis.

In the case of Belo Monte, Brazil argued that the Commission granted only 28 days for the government to explain, when the average term of similar requests surpassed the milestone of 100 days.

This week, the government sent the authority a 52-page report explaining its role in the venture relating to local communities. The Government said it’s heard the indigenous communities of the region and is sensitive to social and environmental effects of the initiative.

Dilma og Belo Monte: Skandaløs furting etter rettighetskritikk

Brasil trekker seg ut av sentralt menneskerettighetsorgan etter kritikk.

Berørte urfolk protesterer kraftig mot Belo Monte. I sentrum av dette bildet: Sheyla Yakarepi Juruna som var i Norge i februar for å informere om miljøkonsekvensene og bruddene på urfolks rettigheter. Foto: International Rivers

Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen ba i april Brasil om umiddelbar stans i utbyggingen av det gigantiske vannkraftprosjektet Belo Monte i Amazonas. Bakgrunnen var brudd på urfolks rettigheter i forbindelse med myndighetenes informasjons- og konsultasjonsplikt. Med andre ord: Indianerne blir overkjørt.

Hvordan svarer Brasil? a) kaller hjem sin representant i kommisjonen, b) omtaler kommisjonens henvendelse som grunnløs og frekk, c) trekker seg ut av kommisjonen fra 2012, og d) holder tilbake mange millioner kroner i innvilget støtte til kommisjoenns arbeid i 2011.

Er det mulig? Med dette stiller Brasil seg i samme kategori som Iran og Israel når det gjelder hårsårhet, arroganse og mangel på respekt for internasjonalt anerkjente menneskerettighetsorganer.

Hva skjedde med Brasils nye satsing på menneskerettigheter? Et av Dilma Rouseffs satsingsområder da hun tok over som president i januar skulle være menneskerettigheter. Hun tok et veldig positivt skritt ved å kritisere Iran for middelaldersk undertrykking av kvinner. Det hadde Lula sett gjennom fingrene med.

Men på hjemmebane feiler Dilma grovt. I striden rundt Belo Monte viser hun bekymringsfulle autoritære trekk og en formidabel mangel på respekt for urfolks rettigheter og internasjonalt samarbeid.

Sjekk denne linken for info på portugisisk

... og denne linken for info på engelsk

Bakgrunn om Belo Monte fra Regnskogfondet