Hei igjen! Kom hjem på onsdag. Her er flere bilder fra grensestrøkene mellom Brasil og Fransk Guyana.
Her er den nye brua. Fransk Guyana til venstre, Brasil til høyre. Brua er ferdig, men det er ikke veiene på hver side. Derfor drøyer åpninga. En annen versjon av den historien er at Brasil ikke lenger vil kjøpe franske jagerfly, derfor er ikke viljen til samarbeid like stor lenger.
Uansett: De offisielle forventningene er mer samhandel, mer kulturutveksling, mer turisme, mer integrasjon. Det brasilianere flest merker mest, foreløpig ihvertfall, er at det er blitt vanskeligere å besøke Fransk Guyana fordi grensevaktene har blitt strengere. Spesielt vanskelig for urfolk.
Siste dag meg gjengen: Torkjell, Jawaruwa, Luis, Simone og Namirõ. Jawaruwa og Namirõ er wajãpi-indianere og representerer Regnskogfondets partnerorganisasjon Apina / Awatac. Luis og Simone jobber en annen partner, Iepe.
"Oiapoque kommune. Her begynner Brasil"
Eller slutter? Oppfatningen i størstedelen av Brasil er vel ihvertfall at dette er så langt bort som det er mulig å komme inenfor Brasils grenser... Jeg har sjekket: Fra Oiapoque til Portugal er det bare litt lenger enn til São Paulo, dit jeg dro etterpå. Brasil er digert!
Båtene ved havna.
Voadeira kalles ofte denne smale, lange, grunne båttypen: Perfekt til å ferdes på elvene. Her i Oiapoque brukes de av alle, men de fleste er brasilianske gullgravere -
garimpeiros - som jobber ulovlig i Fransk Guyana.
Hvis du kiker godt etter står det med rødt på gul bakgrunn midt i bildet:
COMPRA DE OURO - vi kjøper gull. Det omsettes tonnevis av gull hvert år i Oiapoque, verdt hundrevis av millioner av kroner. Men det er nesten ingen lovlig aktivitet i Brasil, alle vet at det dreier seg om hvitvasking av ulovlig utvunnet gull fra Fransk Guyana.
Ulovlig gullgraving er hovedproblemet for urfolkene i regionen. Gullgravingen fører med seg store miljøproblemer (forurensing av elver, og dermed fisk og folk), sosiale problemer (utbytting, korrupsjon, prostitusjon) og helseproblemer (malaria, ulykker, seksuelt overførbare sykdommer).
Her er Dagmar i aksjon, møteleder og tilrettelegger på stormøtet mellom urfolks-, miljø- og rettighetsorganisasjoner i Guyana-platået. Ingen liten oppgave. Over 130 personer fra tre land: Brasil, Surinam, Fransk Guyana. Alt, og jeg mener ALT, måtte oversettes mellom portugisisk (Brasil), Fransk (Faansk Guyana) nederlandsk (Surinam) og gjerne et par urfolksspråk i tillegg.
Her er den gruppa som ble igjen for å diskutere Regnskogfondets planer og strategier i regionen. Vi støtter foreløpig bare prosjekter i Brasil, men ønsker direkte samarbeid med organisasjoner i ett land til i løpet av de neste årene.
Bare så det er sagt: Det aller meste av tida på tur med er sånn. Møter.
Mat. Igjen. Joda, jeg veit jeg er blitt litt opphengt i dette. Men det er så godt! Og det er umulig å forklare hvordan dette ser ut med bare ord. Dette er en fiskegryte, en såkalt
caldeirada. Blant annet med hele, hardkokte egg.
Men det mest spennedne er dette:
Pirão i forgrunnen, det er fiskekraft med maniokmel, nydelig smak og tekstur, brukes til mange fiskeretter.
Farofa bak til venstre, det er stekt maniokmel, ofte med noe baconbiter eller annet snacks oppi. Brukes til alt. Her tror jeg det var litt tørka kjøtt -
carne de sol - oppi.
Tidlig morgen i vanlig gate i Oiapoque.
OK. Nok for i kveld. Vi tok fly tilbake! Jeg fikk noen fine bilder av det vannkraftverket som jeg kjørte forbi på vei opp. Det, pluss flere bilder fra flyturen, kommer seinere. Ha det!
