Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane

Den viktigste årsaken til den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet er banebrytende politiske og økonomiske grep på hjemmebane. Godt hjulpet av fordelaktige internasjonale forhold har dette skapt stabil økonomisk vekst, historisk fordeling av rikdom og rekordlav avskoging i Amazonas. Brasil har på denne måten funnet noen av svarene på de store utfordringene verden står overfor i dag: finanskrise, klimakrise og fattigdomskrise.

Dette er del to i en serie av seks innlegg i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Forutsetninger: Demokrati og stabilitet

Endringene startet selvfølgelig ikke ved årtusenskiftet. Gjeninnføringen av demokratiet på 1980-tallet, etter to tiår med militærdiktatur (1964-1985), og stabilisering av økonomien på 1990-tallet er nødvendige forutsetninger for politikken vi ser i dag.

Vi skal heller ikke glemme at 2000-tallet, til tross for globale finanskriser de siste årene, har vært gode tider for et land som Brasil. Verdensøkonomien har, særlig på grunn av Kinas vekst, vært vennlig overfor råvareeksporterende Brasil. Videre har omveltningene i globale maktforhold har gjort det mulig for landet å ta steget opp til å bli en internasjonale storspiller. Dette kommer jeg tilbake til i innleggene om Kina og USA.

De viktigste grepene er likevel blitt tatt i Brasil. Hva er så det landet har gjort? Kan resten av verden lære noe? La oss se nærmere på de tre områdene vekst, fordeling og avskoging.

De viktigste grepene for stabil økonomisk vekst

Langt inn på 1990-tallet var Brasil et økonomisk kaos. Utenlandsgjelda var skyhøy, prisstigningen var ute av kontroll. Mellom 1986 og 1994 hadde landet intet mindre enn fem valutaer og elleve finansministre! Med Plano Real fra 1994 klarte Brasil å stabilisere økonomien. Arkitekten var daværende finansminister Fernando Henrique Cardoso (FHC), og planens suksess sikret ham seier i presidentvalget senere samme år.

 Fernando Henrique Cardoso, president i Brasil 1995-2002.

Cardosos politikk var preget av den nyliberale ideologien som dominerte verden på 1990-tallet. Det betydde kutt i statens utgifter, privatisering av statsbedrifter og deregulering av markedene. Den nyliberale politikken var omstridt, men i Brasil virket det, i hvert fall i begynnelsen og på noen områder. Inflasjonen sank fra et gjennomsnitt på over tusen prosent årlig i perioden 1989-1994 til relativt beskjedne 23 prosent i 1995. Siden den gang har gjennomsnittlig prisstigning vært på seks-sju prosent i året. Telesektoren og energisektoren ble åpnet opp for konkurranse, og tjenestene til folk på disse områdene ble mye bedre.

Men Cardosos nyliberale politikk hadde sine baksider. Arbeidsledigheten ble nesten doblet, fra fem til ni prosent, mellom 1994 og 1998. Reallønningene til folk sto på stedet hvil. Statens kapasitet ble bygd ned. Veksten i økonomien var lav. Da Lula vant valget i 2002, var det delvis på grunn av folks protest mot konsekvensene av den nyliberale økonomiske politikken.

Likevel: Et av de viktigste grepene president Lula gjorde da han kom til makta i 2003 var IKKE å gjøre noe med den makroøkonomiske politikken. Han videreførte Cardosos modell, kjent som  tripé econômico, og hans etterfølger Dilma Rouseff har beholdt store deler av den til i dag.  Hva består denne modellen av? Tripé econômico er en økonomisk modell med tre hovedelementer. Veldig kort forklart: Tenk deg en trekant. I midten, i sentrum for modellen, står lav og stabil inflasjon. Det er hovedmålet. I hvert hjørne finner vi de viktigste virkemidlene: aktiv valutapolitikk (i begynnelsen fast vekslingskurs mot USD), høyt rentenivå og lave offentlige utgifter.

Lula, president i Brasil 2003-2010.

Lula og Dilma har altså beholdt den makroøkonomiske politikken, men til forskjell fra Cardoso har de gradvis bygget opp statens involvering i økonomien. Det viktigste instrumentet har vært utviklingsbanken BNDES. Banken brukes til alt fra å finansiere gigantiske infrastruktur-prosjekter som vannkraftverket Belo Monte i Amazonas, via motkonjunkturpolitikk for å stimulere økonomien under finanskrisa, til å til å være vertskap for Amazonasfondet som Norge støtter. BNDES har siden 2003 femdoblet sine utlån og er i dag en av verdens største finansinstitusjoner, større enn verdensbanken. Videre reguleres markedene mer, privatiseringen har i praksis stoppet opp og det offentlige ansetter flere folk.

Det største skillet i økonomisk politikk på 2000-tallet har likevel vært PT-regjeringenes fokus på fordeling. Det har for første gang blitt en av statens hovedprioriteringer, og innsatsen har vært så suksessrik at den fortjener et eget avsnitt.

De viktigste grepene for historisk fordeling

Ifølge Brasils myndigheter har omtrent 30 millioner brasilianere blitt ”løftet ut av fattigdom” siden Lula kom til makta i 2003. Det er et formidabelt antall personer på så kort tid. Samtidig er statens prioriteringer snudd på hodet i forhold til tidligere. Det intet mindre enn en liten politisk revolusjon.

”Kaka må vokse før den kan deles” var slagordet til finansminister Delfim Neto under militærdiktaturet (1964-1985). Med andre ord: La oss først sørge for vekst og velstandsøkning for noen få, så kan vi etterpå begynne å tenke på fordeling. På 2000-tallet har holdningen vært en annen. Omfordeling av rikdom (ikke ulikt det vi kjenner fra Norge via skattesystemer og trygdeordninger) er blitt sett på som et middel til vekst.

Sosialprogrammet Bolsa Familia (familiestipend) er det viktigste enkelttiltaket for de fattigste. Der mottar fattige familier økonomisk støtte mot at barn må gå på skole, gå til helsekontroll og følge offentlige vaksinasjonsprogrammer, samt at gravide og ammende må følge offentlige mor-barn programmer. Det startet i 2003, og bygde på flere programmer som startet under Cardosos regjeringstid. Men omfanget har økt dramatisk. Programmet når i dag over 13 millioner familier, og er slik et godt eksempel på satsingen på universelle rettigheter og programmer (et kjennetegn på de nordiske velferdsstatene). Bolsa Familia har gitt fabelaktige resultater. Færre fattige, bedre fordeling av rikdom, flere barn på skole. Og nokså overraskende for mange: flere voksne i jobb. Kostandene er ikke skremmende, de har ligget nokså stabilt på 0,3-0,4% av BNP.

Dilma Rouseff, president i Brasil siden januar 2011.

Bolsa familia er det mest kjente, men langt fra det eneste tiltaket for fordeling i Brasil på 2000-tallet. For mange har økt minimumslønn og flere ansettelser i den formelle økonomien vært viktigere. For den lavere middelklassen har enklere tilgang til lån vært viktigst. Nå kan de endelig investere i for eksempel hus og bil. På landsbygda har gamle fått rett til minstepensjon, selv om de ikke har vært i formelt, lønnet arbeid tidligere, og flere statlige programmer for familiejordbruket, som Pronaf og Programa Crescer, har blitt tilført mer ressurser. De siste årene har boligprogrammet Minha Casa, Minha Vida (mitt hus, mitt liv) tilbudt billige hus til hundretusenvis av familier. Til sammen har dette redusert antallet fattige i Brasil med flere titalls millioner. Samtidig har det skapt et større hjemmemarked, noe som har bidratt til å redde Brasil gjennom den internasjonale finanskrisa.

Det avgjørende spørsmålet i dag er om denne utviklingen er bærekraftig. Kritikerne hevder at innsatsen for fordeling i for stor grad hviler på pengeoverføringer fra staten, og i for liten grad har skapt strukturelle endringer i økonomien.

De viktigste grepene for rekordlav avskoging i Amazonas

De siste offisielle tallene for avskoging i brasiliansk Amazonas ble publisert 5. juni. De gjaldt ”skogåret” 2011, dvs. perioden august 2010 – juli 2011, og viste den laveste avskogingstakten i Brasil siden målingene startet i 1988. Det er strålende! Og enda bedre: Det skyldes ikke bare markedsutviklingen (i praksis internasjonale priser på storfekjøtt og soya) men minst like mye bevisst politikk og systematisk innsats fra Brasils myndigheter.

Avskoging i Amazonas har vært en ønsket utvikling. Under diktaturet på 1970-tallet ble det bygget tusenvis av kilometer vei gjennom regnskogen, og store offentlige bosettingsprosjekter stimulerte fattige familier til å dra inn i Amazonas for å prøve seg som småbønder. Det ble gitt saftige subsidier til landbruket, og reglene sa at avskoging var et bevis på bruk og en forutsetning for å få skjøte på eiendommer. Skogloven som krevde at 50% av opprinnelig vegetasjon skulle stå igjen ble ignorert. Ingen ble straffet for å bryte loven. Resultatet var skyhøy avskoging. Les mer her: ABC om avskoging i Amazonas

Fra slutten av 1980-tallet har landets miljømyndigheter nokså forgjeves forsøkt å redusere avskogingen. Men da Lula tok over i 2003 skjedde det noe. Med nyinnsatt miljøvernminister Marina Silva i spissen ble redusert avskoging et prioritert område for hele regjeringen, ikke bare for miljøverndepartementet. Det var tre hovedelementer i planen mot avskoging: 1) Mange nye og store beskytta områder – både urfolksterritorier og naturvernområder. 2) Mer inspeksjon i felt  og mer resolutt håndheving av miljølovgivningen. 3) Lovbryterne mistet adgang til markedene, de mistet retten til å ta opp lån og motta statlige subsidier. Dette kan virke elementært. Det ER elementært, men det var først politisk mulig å gjennomføre med Lula i presidentstolen.

I tillegg til statens tydelige grep var miljøbevegelsens press viktig. Det førte blant annet til stor støtte for vernesaken i opinionen, og til at både soya- og kjøttbransjen så seg nødt til å inngå frivillige avtaler for en grønnere praksis. Finanskrisen fra 2008 reduserte prisene på storfekjøtt og soya, og det bidro til å minske presset for skograsering og nydyrking.

Resultat: Siden toppåret 2004 er avskogingen redusert med 75%. Avskogingen for 2011 lå på 6400 kvadratkilometer, noe som bare er en tredjedel i forhold til det historiske gjennomsnittet. Det er veldig bra!

Men medaljen har også her en bakside. De siste årene har eksportjordbruks- og jordeierinteressene mobilisert kraftig mot miljølovgivningen som ligger til grunn for den suksessrike nedgangen i avskoging. En enkel analyse: Landbruksnæringen føler seg truet. Når myndighetene presser på for å få dem til å respektere miljølovene, da endrer de heller lovene! Det er akkurat det som ligger bak den årelange diskusjonen om skogloven – codigo florestal – som havnet på president Dilmas bord for noen uker siden. En tidligere god skoglov blir nå mye dårligere for miljøet, og mye bedre for Brasils storbønder. Det finnes en lang rekke andre eksempler.

Konklusjon 1: Mer stat

Denne korte analysen av Brasils viktigste grep for stabil vekst, mer fordeling og mindre avskoging viser at et gjennomgående trekk er en mer aktiv stat. Er det noe verden kan lære av Brasil i dag, stilt ovenfor finanskrise, fattigdomskrise og klimakrise, er det at det er nødvendig med en stat som regulerer markedene og driver selvstendig utviklings- og fordelingspolitikk. Det er nesten det motsatte av hva vi ser i Sør-Europa i dag. Les mer her: Hva kan Europa lære av Brasil?

En bakenforliggende årsak: Etter-diktaturgenerasjonen

Mange av de viktigste endringene i Brasil de siste 15 åra kan spores tilbake til én enkelt faktor: Etter-diktaturgenerasjonen har kommet til makta. Les mer her: Etter-diktaturgenerasjonen som endrer Brasil

Dette innlegget er nummer to i en ny serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.  De neste innleggene vil handle om olje, venstrebølgen i Latin-Amerika, Kina og BRIKS og til slutt om USAs svekkede posisjon. Kom gjerne med dine synspunkter!

Baksiden av medaljen

Festbrems? Bakstreversk miljøverner? Riktig korrektiv? Avgjør selv. Her er innlegget mitt i Morgenbladet denne uka, Baksiden av medaljen: brasiliansk imperialisme. Du finner det også nedenfor.

Urfolk i bolivia marsjerer flere hundre kilometer fra Amazonas til La Paz i protest mot byggingen av en motorvei gjennom urfolksterritoriet kjent som TIPNIS. Veien er i hovedsak et brasiliansk prosjekt. Foto: Noah Friedman-Rudovsky.

Årsaken til at jeg skrev innlegget var Maren Næss Olsens svært leseverdige, men dessverre noe ensidige, reportasje i samme avis for to uker siden, kalt Verden i krise, Brasil på ferie. Den lovpriste framskrittene i Brasil, men overså de som betaler den høyeste prisen for Brasils vekst - Sør-Amerikas urfolk og miljø.

Den samme unnlatelsessynden gjør store deler av norsk presse seg skyldig i for tiden. Et annet eksempel fra februar er Bodil Fuhrs kommentar i Aftenposten Dilmas diskrete diplomati. Et tredje er E24s hallelujadekning av norsk oljeindustri Petrobras-kontrakter vil gi 190 milliarder, basert på Finansavises like ensidige oppslag om samme sak.

Nå skal selvfølgelig ikke alle saker ta for seg de negative sidene ved Brasils utvikling, eller mangel på utvikling. Men noen ganger kan man få inntrykk av at Brasil er et latinamerikansk Skandinavia. Slik er det definitivt ikke. Jeg ønsker meg mer balanse, derfor innlegget i Morgenbladet.

Her er teksten slik den ble sendt inn:

Brasil: Baksiden av medaljen

 

I en femsiders reportasje i Morgenbladet 10. februar tegnes et vakkert bilde av det moderne Brasil. Journalist Maren Næss Olsen skriver perspektivrikt og innsiktsfullt, men overser dessverre dem som betaler den høyeste prisen for landets voldsomme vekst de siste årene: Sør-Amerikas urfolk og miljø.

Mye har gått bra i Brasil det siste tiåret. Økonomien har vokst kraftig samtidig som en aktiv, statlig fordelingspolitikk har løftet 20-30 millioner mennesker ut av fattigdom. Avskogingen i Amazonas er rekordlav, homofilt partnerskap er blitt tillatt og endelig er en sannhetskommisjon opprettet for å undersøke drap, tortur og forsvinninger under militærdiktaturet (1964-1985). Men medaljen har en bakside. I sin streben etter økonomisk vekst ofrer Brasil langt på vei hensynet til miljø og urfolk.

President Dilma Rouseff argumenterer i The Economists magasin The World in 2012 for ”en mer bærekraftig økonomisk modell”. Det er kan ingen være uenige i. Hun sier videre at Brasil sammen med sine naboland har utviklet seg langt fra ”en fortid herjet av slaveri og rovdrift på jorda og dens urfolk.”

Forholdene er selvfølgelig bedre enn under slavetiden. Men "rovdrift på jorda og dens urfolk" er for Brasils miljø- og urfolksbevegelse en god beskrivelse av Dilma Rouseffs politikk i dag. Hennes første år ved makten, hevder de, representerer et historisk tilbakeskritt for miljøet og hensynet til urfolks rettigheter.

Utbyggingen av verdens tredje største vannkraftverk – Belo Monte – med tilhørende menneskerettighetsbrudd og avskoging i hjertet av Amazonas er et aktuelt eksempel. Det samme er svekkelsen av en tidligere god skoglov, selve kjernen i det rammeverket som har gjort det mulig for Brasil å redusere avskogingen så kraftig de siste årene. Et tredje eksempel er at president Rouseff, uten behandling i Kongressen, ved et pennestrøk forminsker en rekke nasjonalparker i Amazonas for å legge til rette for flere omstridte vannkraftprosjekter.

Brasil investerer også tungt i energi og infrastruktur i sine naboland. Investeringenes omfang og natur, spesielt i Amazonas, omtales stadig oftere som brasiliansk imperialisme. Den store urfolksmarsjen i Bolivia i 2011 er en god illustrasjon. 

President Evo Morales´ regjering besluttet da å bygge en vei tvers gjennom et sårbart, beskyttet område i Amazonas kjent som TIPNIS. De lokale urfolksgruppene protesterte kraftig og marsjerte flere hundre kilometer til hovedstaden La Paz. Etter harde forhandlinger måtte Morales gi seg, noe som var et stort politisk nederlag.

Veien var i realiteten et brasiliansk prosjekt. Den skulle koble Brasil til havner ved Stillehavskysten, slik at det brasilianske industrijordbruket kunne eksportere sine produkter til Kina. Veien skulle bygges av det brasilianske entreprenørselskapet OAS og finansieres av den brasilianske utviklingsbanken BNDES.

På samme måte bygger Brasil veier og vannkraftverk i peruansk og ecuadoriansk Amazonas, som regel med meget stor lokal mostand. Slik bruker Brasil sine økonomiske og politiske muskler til å sikre egne strategiske interesser. Den politiske risikoen, miljøkonsekvensene og rettighetsbruddene eksporteres til nabolandene.

Ja, Dilma Rouseffs Brasil går så det suser. Men veksten har sin pris. Miljø og urfolk, både i Brasil og i nabolandene, er de som betaler mest.

Vil du lese mer om dette? Sjekk paperet Brasiliansk imperialisme i Amazonas? som jeg hadde på trykk i NUPIs tidsskrift Internasjonal Politikk i fjor.

Hva mener du? Er det riktig å kalle Brasils ekspansjon i Sør-Amerika "imperialisme", eller er det litt for drøyt?

Brasiliansk imperialisme i Amazonas?

Siste: Nå er hele paperet tilgjengelig på nett, helt gratis! Last ned Brasiliansk imperialisme i Amazonas? her, via Regnskogfondets sider.

I siste nummer av NUPIs tidsskrift Internasjonal Politikk har jeg skrevet et paper om Brasils ekspansjon i Amazonas.

Innenfor den gule streken: Det store Amazonas, ni land. Grønt: Regnskog. Rødt: Avskogede områder. Kart: ISA

Dette er kjempeinteressant! Brasil har de siste ti årene investert massivt i sine naboland i Amazonas, spesielt i vannkraft, veier og gruvedrift. Det er bra for Brasils økonomi, men det har store negative konsekvenser for både regnskogen og urfolk i disse landene.  Man kan godt si at Brasil med dette eksporterer miljørisiko og menneskerettighetsbrudd, på samme måte som selskaper fra bl.a. Europa og USA gjør det.

Brasil har også stadig større politisk og økonomisk innflytelse i sine naboland, og oppfører seg på mange måter så bestemt at mange kritiske røster kaller det en brasiliansk imperialisme i Amazonas. Alt dette og mere til diskuterer jeg i paperet.

Dette nummeret av Internasjonal Politikk har fokus på Brasil og anbefales varmt. Du finner det på en god bokhandel, en stor Narvesen eller du kan kjøpe artikkelen på nettet her . Etter hvert skal jeg få lagt ut hele artikkelen her, i mellomtiden kan du lese introduksjonen:

Brasiliansk imperialisme i Amazonas?

Hvordan Brasil på samme tid integrerer og fragmenterer verdens største regnskog.

Introduksjon

Brasil har blitt viktigere i verden. På 2000-tallet har landet har tatt steget fra å være en kjempe på det søramerikanske kontinentet til å bli en global leder. Denne prosessen er vel kjent og godt beskrevet. (Se for eksempel Bethell 2010; Bull 2010; Leira 2010; Marthoz 2010.)

En mindre kjent komponent i denne utviklingen handler om Brasils ekspansjon i Amazonas. Det siste tiåret har landet investert store politiske og økonomiske ressurser på alle typer integrasjon med sine naboland. Satsingen på Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasul) og infrastruktur under paraplyen IIRSA er gode eksempler på dette. Det høye tempoet, det store omfanget og måten dette har blitt gjort på, har fått flere kritiske røster til å kalle det en ”brasiliansk imperialisme” i Amazonas (Tautz 2005). Flere har også hevdet at denne type utvikling fører til en territoriell fragmentering av regionen (Zibechi 2006; Gudynas 2010). Ifølge nylig frigitte dokumenter fra Wikileaks skal også Colombias tidligere president Álvaro Uribe ha klaget over Brasils ”imperialistiske natur” (Operamundi 2011).

I dette paperet vil jeg se nærmere på tre ulike sider ved Brasils relasjoner til og investeringer i nabolandene. For det første: I hvilken grad kan man si dagens utvikling er en forlengelse av en svært ekspansiv historie, som blant annet har resultert i et Brasil over fem ganger så stort som det som ble avtalt da den nye verden ble fordelt mellom Spania og Portugal på slutten av 1400-tallet? For det andre: Hvorfor har det vært så viktig for Brasil å drive den søramerikanske integrasjonsprosessen framover? Og for det tredje: Hvilke interesser står på spill når Brasil investerer multimilliardbeløp i energi- og infrastrukturprosjekter i andre Amazonasland? I denne delen vil jeg se på flere konkrete caser i grenseområdene Brasil–Peru og Brasil–Bolivia. Dette vil lede fram til en diskusjon om begrepet imperialisme, her forstått som ”aggressiv maktpolitikk for å sikre politisk og økonomisk dominans ut over egne grenser”, er en god beskrivelse av historien og dagens utvikling. En rød tråd gjennom hele paperet vil være konsekvensene for Amazonas’ miljø og urfolk. Jeg vil avslutte med noen betraktninger om Brasil under president Dilma Rouseff.

Men aller først: Hvilket Amazonas snakker vi om? Amazonas kan referere til verdens største elvesystem eller verdens største regnskog. Det er også navnet på en delstat i Brasil, et fylke i Colombia, en region i Peru og en delstat i Venezuela. Blant annet. Her vil jeg snakke om ”det store Amazonas”. Amazonas vil derfor i det følgende bety det enorme området som dreneres av elvene Amazonas og Orinoco og hvor den dominerende vegetasjonen er tropisk regnskog. Dette er et område på nesten åtte millioner kvadratkilometer, omtrent 25 ganger Norges areal, og det strekker seg over ni land i Sør-Amerika: foruten Brasil, også Bolivia, Peru, Ecuador, Colombia, Venezuela, Guyana, Surinam og Fransk Guyana. Amazonas er hjem for et overveldende biologisk og kulturelt mangfold. Så mye som 40 prosent av klodens plante- og dyrearter finnes her. Området er bebodd av over 370 ulike urfolk som snakker over 200 språk. Den totale befolkningen er på 33 millioner, hvorav omtrent to tredjedeler bor i Brasil (RAISG 2009; Regnskogfondet 2009).

Resten av artikkelen finner du som nevnt i Internasjonal Politikk og etter hvert her. Send meg en mail om du ikke klarer å vente...

Hva synes du? Er det for drøyt å påstå at at det Brasil driver med i Amazonas kvalifiserer til betegnelsen imperialisme?

Oljefondet investerer i 11 av 12 klimaverstinger i Brasil

Det norske oljefondet investerer 11 av 12 selskaper med høyest klimagassutslipp og mest lukkethet i Brasil. Her er opplysningene bak Dagens Næringslivs oppslag tirsdag 17. januar.

Det brasilianske selskapet som slipper ut aller mest klimagasser er - ikke overraskende - oljeselskapet Petrobras. Dette ene selskapet slipper alene ut mer enn hele Norge.

Rett før jul lanserte børsen i São Paulo en ny karbonindeks, kalt ICO2, i samarbeid med den brasilianske utviklingsbanken BNDES. Der listes de største brasilianske selskapene opp ned sine respektive utslipp av klimagasser. Les mer om indeksen her.

Oljefondets investeringer
Det norske oljefondet investerer i 8 av de 9 selskapene med størst utslipp av klimagasser. Disse selskapene kan enkelt klassifiseres som klimaverstinger på grunn av de høye utslippene.

Fire brasilianske selskaper nekter å oppgi sine klimagassutslipp til den nye indeksen: oljeselskapet Petrobras og de tre gruveselskapene / smelteverksbedriftene Usiminas, Gerdau og CSN. Oljefondet investerer i alle fire. Selskapenes størrelse, sektor og det at de nekter å gi opplysninger, gjør at de havner i kategorien klimaversting.

Det norske oljefondet investerer altså i 11 av de 12 største klimaverstingene i Brasil.

Her er lista over de 12 klimaverstingene i Brasil, målt i absolutte utslipp og mangel på åpenhet

1. Petrobras*
2. Vale
3. Eletrobras
4. TAM
5. GOL
6. COSAN
7. JBS
8. Fibria Celulose
9. AMBEV
10. Usiminas**
11. Gerdau**
12. CSN**

Lista domineres som forventet av olje-, gruve- og flyselskaper. Det brasilianske oljeselskapet Petrobras topper lista, med utslipp på hele 62,8 millioner tonn CO2 ekvivalenter. Det er mer enn hele Norge til sammen! (Norges utslipp har de siste årene ligget rundt 50 millioner tonn.) Gruvegiganten Vale kommer på andreplass, med utslipp på 13,5 millioner tonn.

At etanolprodusenten COSAN og papir- og celuloseselskapet Fibria (som for øvrig kjøpte opp Aracruz) kommer så høyt opp, var en overraskelse for meg. Dette er bedrifter som i sin egenprofilering påstår de er svært klimavennlige. Det eneste av disse 12 selskapene oljefondet ikke investerer i er Eletrobras.

Konsekvenser for regjeringens Brasilstrategi
I disse dager legger regjeringens siste hånd på en strategi som skal sørge for en helhetlig norsk politikk ovenfor Brasil. Bærekraft skal være et ledende prinsipp. Denne strategien må bidra til å redusere både Norges og Brasils klimagassutslipp.

Den nye CO2-indeksen er et nyttig verktøy for norsk næringsliv før de tar avgjørelser om samarbeid eller investeringer i Brasil. Norske bedrifter bør unngå brasilianske selskaper med store absolutte utslipp eller negativ utvikling over tid.

På samme måte bør norske selskaper sjekke brasilianske myndigheters svartelister over slavearbeid og miljøkriminalitet. Les mer om svartelista over slaveri her.

Hvorfor investere i klimaverstingene?
Oljefondet investerer i tusenvis av selskaper verden over. Også i de aller største selskapene i Brasil. De største olje-, gruve- og flyselskapene har også størst utslipp, det er ikke merkelig. Men det er ikke dermed sagt at oljefondet skal investere i dem. Tvert i mot, høye utslipp og manglende åpenhet burde talt mot investering.

Behov for strengere regler
Disse opplysningene viser med all tydelighet at oljefondet burde hatt mye strengere regler for å ta hensyn til miljø før investeringene skjer. I dag er det slik at oljefondets etikkråd - som gjør en utmerket jobb, men som dessverre har alt for liten kapasitet - først kommer inn i etterkant for å luke ut de aller verste. Oljefondet bør absolutt gjennomføre en screening på bla. miljø, klima og menneskerettigheter i forkant av investeringene.



* Petrobras nekter å oppgi sine utslipp til Bovespas nye indeks. Men laaangt inne på deres egne hjemmesider ligger tallene i et underkapittel i en del av en årsrapport. Utslippene er fire ganger så store som Vale på andreplass.

** Selskapene Usiminas, Gerdau og CSN nekter å oppgi sine utslipp.

CO2-indeks: Nytt instrument for klimakutt i Brasil

I desember 2010 ble en ny indeks over ”CO2-effektiviteten” til de mest omsatte selskapene i Brasil lansert.

Børsen i São Paulo og BNDES lanserer CO2-indeks. Den gjør det lettere å overvåke brasilianske selskapers klimastandard. Foto: Torkjell Leira

Indeksen ICO2 gjør det lettere for alle - både investorer, næringliv, politikere, miljøvernere og folk flest - å overvåke klimastandarden til brasilianske selskaper. Det tok meg for eksempel bare noen få minutter å finne ut svært interessante ting om vårt eget Oljefonds investeringer i Brasil.

Oljefondet investerer i klimaverstinger og alle de selskapene som nekter å gi fra seg opplysninger. Mer om det i neste uke.

Bovespa og BNDES
Det er Bovespa, børsen i São Paulo og den største i Latin-Amerika, og den brasilianske utviklingsbanken BNDES som står bak indeksen.

Jeg tror indeksen vil være mest interessant over tid, for å se på utslippstrender per selskap og per sektor. Men den legger allerede i dag et visst press på selskapene for at de skal sette i gang konkrete tiltak for å redusere sine klimagassutslipp.

 

Her er Bovespas egen forklaring på engelsk:

http://www.bmfbovespa.com.br/indices/ResumoIndice.aspx?Indice=ICO2&Opcao=0&idioma=en-us

Og her er bruttoutslipp per selskap:

http://www.bmfbovespa.com.br/indices/ResumoEmissaoGEE.aspx?Indice=ICO2&idioma=en-us