Norge-Brasil? Det er olje, det!

De siste fire årene har det skjedd en revolusjon forholdet Norge-Brasil. Handelen mellom de to landene har skutt i været, norske investeringer er mangedoblet og over 150 norske selskaper er nå etablert i Brasil.

Hva har skjedd? Svaret er olje.

Brasil er det nye Klondyke

Brasil har de siste årene funnet enorme mengder olje utenfor kysten, langt mer enn det alle Norges felter i Nordsjøen inneholder til sammen. Norges oljeindustri, som har teknologi for å bore på dypt vann, ser derfor på Brasil som det nye Klondyke. På grunn av disse funnene er Norges eksport til Brasil for første gang i historien ikke totalt dominert av klippfisk. I 2010 gikk utstyr og deler til oljeleting forbi bacalhau i eksportverdi.

Før saltet – pré-sal

De nye brasilianske feltene kalles pré-sal – før saltet – fordi de ligger under et opptil to tusen meter tykt saltlag. Over saltet ligger tusen meter berg, og over der igjen rundt to tusen meter vann. Det er altså ikke enkelt å få opp oljen! Men funnene er så store at hele verdens offshore-næringer summer rundt honningkrukka pré-sal.

De nye oljefunnene har ført til at Brasil er det landet Norge investerer mest i, etter USA og EU. Vi investerer mye mer i Brasil enn i de andre BRIKS-landene Russland, India, Kina og Sør-Afrika.

Statoil og Hydro

Statoil og Hydro er de to selskapene som leder an i norske investeringer i Brasil. Statoil hadde i 2011 investert omtrent 30 milliarder kroner i oljeleting i Brasil. Selskapet er nummer to på lista over de oljeselskapene som produserer mest i Brasil. På topp, langt, langt foran de andre troner selvfølgelig Petrobras. Gamle Norsk Hydro drev også leteboring i Brasil før sammenslåingen med Statoil. Peregrino-feltet, som kronprins Haakon åpnet i fjor, var opprinnelig Norsk Hydros leteområde.

Dagens Hydro, som nå utelukkende driver med aluminium, brukte i 2010/2011 omtrent 30 milliarder kroner på å kjøpe aluminiumsdelen til det brasilianske gruveselskapet Vale. Det er norgeshistoriens største utenlandsoppkjøp noen sinne.

Det norske klimaparadokset

Norge har lovet inntil seks milliarder kroner fram i støtte til Brasil for å redusere landets utslipp av klimagasser. Pengene går inn i det brasilianske Amazonasfondet og brukes på ulike prosjekter for å beskytte regnskogen. Det er ypperlig! Seks milliarder kan høres mye ut, men det blir bare småpenger i forhold til det AS Norge investerer i noen av de mest forurensende næringene Brasil: olje og aluminium. Statoil og Hydro alene bruker ti ganger så mye.

Det er et paradoks som norske myndigheter ser ut til å leve ganske komfortabelt med. I mitt hode henger det ikke på greip. Både Statoil og Hydro er jo statsdominerte selskaper? Min utfordring blir derfor: Øk norske investeringer i miljøvennlige næringer til samme nivå som investeringene i de forurensende næringene. Først da kan vi begynne å snakke om at vi VIRKELIG gjør en forskjell i Brasil.

(Klimaparadokset har jeg skrevet om tidligere. Her kan du lese videre.)

Bok: Gull og gråstein om Amazonas

Det er flere rykende ferske bøker om Brasil og Amazonas der ute akkurat nå. Løp til bokahandelen! Eller til biblioteket, selvfølgelig...

Jeg er akkurat ferdig med denne:

Her legger jeg hodet på blokka. Jeg skal selv skrive bok om Brasil. Jeg kjenner mange av dem som er intervjuet og omtalt i Halvorsens bok. Likevel, her er noen inntrykk, work in progress, til en omtale.

Gull og gråstein om Amazonas

Arne Halvorsen har begått et verk om Amazonas og Brasil: Kampen om Amazonas - Brasils grønne gull. På sitt beste er boka glitrende. På det verste er den bare irriterende. Heldigvis er det aller mest bra. Anbefales!

Det er et ambisiøst prosjekt journalisten og Brasilkjenneren Halvorsen har lagt ut på. Boka prøver på den ene siden å være en reportasjebok fra forfatterens mange reiser og møter med mennesker i Amazonas. Det gjør den meget bra! I midtpartiet prøver den å være en faktabok om Brasil og Amazonas. Det klarer den dessverre dårlig. Mot slutten våger forfatteren seg på en tredje sjanger, aktualitets- og debattboka som handler om norske investeringer i Brasil og miljøsamarbeidet rundt Amazonasfondet. Det gjør han godt.

Det aller beste med boka er at den lar deg bli kjent med menneskene som bor og lever i Amazonas. Gullgraveren Lucia, gummitapperen Raimundo, indianerhøvdingen Lorival, narkotikasmugleren Pedro, miljøforskeren Philip. Forfatteren lar oss skjønne det åpenbare, men det som altfor ofte forsvinner i bøker fra Amazonas: Folk er folk, mennesker er mennesker, uansett hvor i verden vi befinner oss. Fraværet av eksotisering bringer verden, Brasil og Amazonas nærmere.  Veldig bra. Og når Halvorsen blir personlig og drar paralleller til sin egen oppvekst er det rett og slett glitrende! Det er gull!

Midtpartiet, tilløpet til faktabok, fungerer dårligere. En god illustrasjon er kildebruken. Ja, jeg vet dette er litt nerdete, men det er viktig! Kildebruken virker tilfeldig. 47 noter til en bok på over 200 sider er lite hvis målet er å bli oppfattet som en faktabok. Og når nesten halvparten av kildene er den liberale(?) rioavisa O Globo og det tidvis reaksjonære(?) nyhetsmagasinet Veja, blir jeg bare irritert. Det blir som å skrive en fagbok om Norge basert på Bergens Tidende og A-magasinet. Det er også for mange gjentakelser, omtrenteligheter og umotiverte oppramsinger i denne delen. Det er gråstein. Her burde noen ha strammet opp teksten.


Siste del tar opp tre superaktuelle temaer som blant annet belyser Norges rolle i Amazonas. For det første det meget omstridte vannkraftprosjektet Belo Monte. Boka drar ikke denne linken, men Oljefondet investerer i leverandører til dette anlegget. Videre skriver Halvorsen om Norges støtte til det brasilianske Amazonasfondet som skal redusere avskoging og utslipp av klimagasser. Avslutningsvis tar han opp Norges største utenlandsinvestering noensinne: Norsk Hydros 30 milliarders oppkjøp av gruver og smelteverk i Amazonas. 

Et meget relevant spørsmål: Er det ikke et paradoks at A/S Norge bruker flere milliarder på å beskytte regnskogen i Amazonas, samtidig som vi investerer mer enn ti ganger så mye i miljøskadelige industrier og prosjekter samme sted?

Og så jeg gleder meg til spenningsromanen "Dødens dråper" av debutanten Sidsel Dalen. Veldig bra kritikk i Dabladet.

Det norske klimaparadokset i Brasil

Her er kronikken som Lars og jeg hadde i VG 6. september. Inkludert det siste avsnittet som tydeligvis hadde forsvunnet i redigeringen.

Brasil-paradokset


Av: Lars Løvold, daglig leder, og Torkjell Leira, programkoordinator Amazonas, Regnskogfondet

De siste fem årene har Brasil kuttet sine klimagassutslipp tilsvarende 24 ganger Norges årlige utslipp. Drastisk reduksjon i ulovlig avskoging i Amazonas er årsaken. Norges utslipp er fortsatt like høye.

Brasils miljøvernminister Izabella Teixeira er i Oslo for å snakke om klima, miljø og Norges nye Brasilstrategi. I den anledning er det på sin plass å berømme Brasil for innsatsen med å redusere landets klimagassutslipp. Inntil nylig lå Brasil på fjerdeplass over landene med høyest utslipp av klimagasser. Men i motsetning til Norge og resten av Vesten, har Brasil gjennom politiske tiltak klart å kutte utslippene kraftig. Ingen andre land i verden er i nærheten av å redusere sine utslipp i det omfang som Brasil har fått til de siste årene.

Hvordan? Et ukjent faktum for de fleste er at så mye som 75 prosent av Brasils utslipp kom fra avskoging. Og det i et land med nesten 200 millioner innbyggere, 100 millioner biler og en enorm industripark. De klart største utslippene kom fra ulovlig skogrydding i Amazonas, først og fremst fra branner påsatt for å skaffe beiteland til kjøttindustrien.

I dag er avskogingen i Brasil redusert med over 60 prosent i forhold til et historisk gjennomsnitt. På denne måten har Brasil spart verden for 1,2 milliarder tonn CO₂ i atmosfæren de siste fem årene. Det tilsvarer nesten fem ganger Norges utslipp i samme periode.

Så hva har Brasil gjort riktig? Landet har under president Lula tatt avskogingen på alvor. Under tidligere miljøvernminister Marina Silva satte myndighetene i gang en lang rekke tiltak for å stoppe ulovlig hogst og skogbranner. Store politiaksjoner for å konfiskere kveg som beitet på ulovlig ryddede områder i Amazonas er det tiltaket som har vakt størst oppmerksomhet. Men landet har også opprettet store verneområder, stanset lån til næringsaktører som bryter miljølovgivningen og slått hardt ned på korrupsjon i forvaltningen.

Brasil viser altså vei i kampen mot klimaendringene. Når mange rike land anklager land i sør for ikke å ville redusere sine klimagassutslipp, er det en sannhet med modifikasjoner. Heller ikke Norge har mye å skryte av. Våre egne utslipp har kun gått beskjedent ned de siste to årene, og det er på grunn av finanskrisen.

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim inviterer i dag til et møte på Litteraturhuset i Oslo. Brasils miljøvernminister er hovedgjest, og temaet er hvordan spørsmål om klima og miljø skal behandles i den Brasilstrategien som regjeringen nå er i ferd med å utarbeide. Strategien vil ha to hovedområder: næringsliv og klima/miljø/urfolk. Et slikt strategiarbeid er en ypperlig anledning til å se helhetlig på forholdet Norge - Brasil. For det er ikke til å komme bort fra at Norges relasjoner til Brasil på disse to områdene er preget av store selvmotsigelser.

Norge har støttet den brasilianske urfolksbevegelsen gjennom mer enn 25 år. Vi har også lovet opp til 6 milliarder kroner til det brasilianske Amazonasfondet for å redusere de store klimagassutslippene fra regnskogødeleggelse. Dette er veldig bra!

Men samtidig investerer Norge mye, mye mer i de mest forurensende industriene i Brasil. Et ferskt eksempel er Hydros oppkjøp av brasilianske Vales aluminiumssektor, der 30 milliarder kroner brukes på å sikre seg bauxittgruver og smelteverk inne i Amazonas. Statoil har investert mer enn 30 milliarder kroner i Brasils voksende petroleumsindustri de siste årene. Oljefondet investerer i kjøttindustrien i Amazonas – den næringen som står for 80 prosent av avskogingen. I juni ble det kjent at Norge vil gi seks milliarder kroner i lån til det brasilianske oljeselskapet Petrobrás.

Så milliardene Norge bruker til regnskogsbeskyttelse i Amazonas blir bare småpenger sammenliknet med norsk næringslivssatsing, norske statlige investeringer og norske lån til Brasil, som i stor grad skjer i svært forurensende næringer.

En samlet norsk Brasilstrategi må søke å minske disse selvmotsigelsene. Målet må være ambisiøst: Å utvikle verdens mest bærekraftige handels- og investeringsrelasjoner. Virkemidlene og tiltakene må bidra til å redusere klimagassutslippene i begge land. Er Norge rede til å investere like mye i miljøvern som i forurensende næringer?

Gjennom historisk støtte til Brasils urfolk og den innovative skogsatsingen med støtte til Amazonasfondet, har Norge en viktig stemme i Brasil. La oss bruke den til å støtte de gode kreftene i landet. Og la oss bruke regjeringens Brasilstrategi til å vise at hensyn til miljø og urfolk ikke bare er retorikk, men noe vi er rede til å satse på selv om det skulle koste norske selskaper markedsandeler og marginer!

Dilemmaer for Norges nye Brasilstrategi

Mandag 6. september åpner Erik Solheim og Brasils miljøvernminister Isabela Teixeira et møte om klima og miljø på Litteraturhuset i Oslo. Dette er det første av en serie temamøter i arbeidet med regjeringens nye Brasilstrategi. Det er to hovedområder i strategien: Næringsliv og klima/miljø/urfolk.

Norges politikk på disse to områdene er i dag selvmotsigende.

På den ene siden har Norge lovt inntil 6,5 milliarder kroner i støtte til det brasilianske Amazonasfondet for å  kutte de store utslippene av klimagasser fra regnskogsødeleggelse. Det er kjempebra!

Men på den andre siden investerer Norge (både statlige og private aktører) mye, mye mer i miljøødeleggende virksomheter i Brasil. Tre eksempler: Statoil har investert mer enn 30 milliarder kroner i petroleumssektoren i Brasil de siste årene. Hydro brukte nettopp 30 milliarder kroner på å kjøpe bauxittgruver og smelteverk inne i Amazonas. Oljefondet investerer i kjøttindustrien i Amazonas, den næringen som står for 80% av avskogingen.

De små pengene brukes altså til å redusere Brasils utslipp av klimagasser, mens de store pengene brukes til å øke dem.

Brasilstrategien og tiltakene som kommer i etterkant må gjøre noe med dette. Kan en start være å bruke like mange penger på miljøvern som på miljøødeleggelse?