Hva betyr Hugo Chavez´ død for venstrebølgen i Latin-Amerika?

I går døde Hugo Chavez. La oss kikke inn i krystallkula: Chavez´ død vil svekke den radikale delen av Latin-Amerikas venstrebølge (Bolivia, Ecuador, Cuba) og styrke den moderate (Brasil, Uruguay).

Det siste bildet av Hugo Chavez. Tatt på sykesengen i Cuba med hans to døtre Maria (v) og Rosa Virginia. Foto: Venezuelas informasjonsdepartement

Valget av Hugo Chavez til president i 1998 var det som startet venstrebølgen i Latin-Amerika. På få år ble land etter land overtatt av venstreorienterte presidenter med stor støtte fra folkelige bevegelser. 14 av 19 land i Sør- og Mellom-Amerika, og to tredjedeler av befolkningen, har på 2000-tallet hatt regjeringer med politiske plattformer av ulike sosialistiske eller sosialdemokratiske tapninger.

Dette har aldri skjedd tidligere på kontinentet med de største forskjellene i verden. Det første tiåret på 2000-tallet var ”en nesten ekstatisk periode for den latinamerikanske venstresida,” ifølge Latin-Amerikaeksperten Vegard Bye.

To venstrebølger: Venezuela vs. Brasil

På 2000-tallet har latinamerikansk integrasjon fosset framover. Handelen øker, veier bygges, og en lang rekke felles institusjoner er bygd opp. Men det har tydelig vært to ulike prosjekter i sving: Det ene ledet av Venezuela og Chavez, det andre av Brasil og presidentene Cardoso og Lula.

Et godt bilde på venstrebølgen: Paraguays Lugo, Bolivias Morales, Brasils Lula, Ecuadors Correa og Venezuelas Chavez under Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009. Nå er Lugo avsatt ved et parlamentarsik kupp, og Chavez er død.

Chavez´ radikale prosjekt finnes under paraplyen ALBA - Den bolivarianske alliansen for folkene i vårt Amerika. ALBA ble grunnlagt i 2004 for å fremme økonomisk, politisk og sosial integrasjon i Latin-Amerika og Karibia, men det er kun de mest venstreorienterte regjeringene i Sør-Amerika som har signert: Bolivia og Ecuador i tillegg til Venezuela selv. Nicaragua, Cuba og noen andre øystater i Karibia danner resten av medlemsmassen.

Brasils mer moderate hovedspor er Unasur - Unionen av søramerikanske nasjoner. Unasur ble formelt opprettet i 2008 med de samme uttalte målsetningene som ALBA, men med en uuttalte målsetning om å bli et slags søramerikansk EU. 12 av 13 land i Sør-Amerika er med, kun den franske ”oversjøiske departementet” Fransk Guyana står utenfor.

  

Felles: Opposisjon mot USA

De parallelle initiativene Unasur og ALBA kan ses på som utslag av en rivalisering mellom Brasil og Venezuela om en lederrolle i Latin-Amerika. Allerede før Chavez´ død var det liten tvil om at Brasil og Unasur ledet.

 

Chavez på balkongen i presidentpalasset etter den siste valgseieren i oktober 2012.

Bakgrunnen for at både Unasur og ALBA ble opprettet er opposisjon til USA og ønsket om å bestemme mer på eget kontinent. Det utslagsgivende var motstanden mot den USA-ledede initiativet for et frihandelsområde som dekket hele det amerikanske kontinentet, kjent som FTAA på engelsk og ALCA på portugisisk og spansk. Den folkelige motstanden mot prosjektet var stor, og da de venstreorienterte presidentene kom til makta på 2000-tallet, forsvant hele ideen om ALCA til fordel for ønsker om mer latinamerikansk samarbeid og integrasjon.

Chavez´ død svekker det radikale Latin-Amerika

Det er selvfølgelig vanskelig å spå hvordan utviklingen vil gå i Venezuela. Nå er det syv dagers landesorg, så skal det avholdes et nytt presidentvalg. Chavez´ utpekte etterfølger Nicolas Maduro vil høyst sannsynlig vinne. Chavismen går videre.

Men både Chavez´ og chavismen var allerede svekket før kommandantens død. Lavere oljepriser hadde dempet den økonomiske vekten i landet. Økende voldsnivå hadde tatt noe av glansen fra framgangen på andre sosiale områder som bedre helse og mindre fattigdom. Landet er like politisk splittet som før.

Hugo Chavez var den ubestridte lederen i det radikale integreringsprosjektet i Latin-Amerika på 2000-tallet. Ingen står klar til å ta det videre. Betyr det at prosjektet dør ut?

På ingen måte. Ingen kan overta eller vokse inn i Chavez´ rolle. Men både Nicolas Maduro, hvis han blir valgt i Venzuela, Evo Morales i Bolivia og den nylig gjenvalgte Rafael Correa i Ecuador kan lede det radikale bolivarianske prosjektet videre på andre måter. Men en ting er sikkert, det radikale Latin-Amerika har mistet sin ledestjerne.

Kupp i Paraguay?

Fredag 22. juni ble Paraguays venstreorienterte president Fernando Lugo kastet etter en lynrask riksrettsak i den høyreorienterte nasjonalforsamlingen. Paraguays naboland og de regionale organisasjonene Mercosur og Unasur fordømmer prosessen. Er vi vitne til et nytt kupp i Latin-Amerika? Og hva skjer nå?

 Fernando Lugo, avsatt president i Paraguay.

Den avsatte presidenten selv kaller det et ”parlamentarisk kupp” og sier han vil arbeide for å komme tilbake. På søndag satte han opp en parallell regjering og sa han ville representere Paraguay i et møte i handelsblokken Mercosur denne uken.

Mercosur på sin side tok en resolutt avgjørelse søndag: De suspenderte Paraguay umiddelbart, noe som aldri har skjedd før i Mercosurs 21-årige historie. Både de faste medlemmene Argentina, Brasil og Uruguay, samt de assosierte medlemmene Bolivia, Chile, Colombia, Ecuador, Peru, Uruguay and Venezuela sto bak avgjørelsen. Paraguay er videre nektet å delta i forhandlinger som starter i Argentina i dag. Det er på toppmøtedelen av disse forhandlingene Lugo håper å kunne delta seinere denne uka. Mercosur har kjøpt tid ved å si at organisasjonens neste skritt vil bli publisert etter at presidentene møtes på fredag.

Unasur fordømmer

Den nye Unionen av søramerikanske stater, Unasur, sendte flere av sine utenriksministre til Paraguay på torsdag, direkte fra Rio+20. Også Unasur fordømmer avsettelsen av Lugo og vil ikke anerkjenne den nyinnsatte presidenten, tidligere visepresident Federico Franco. Perus president Humala har invitert til et krisemøte i Lima førstkommende torsdag. Ifølge brasilianske tjenestemenn vil Paraguay bli suspendert også fra Unasur.

 Tidligere visepresident Federico Franco utnevnte nye regjeringsmedlemmer mandag.

Hvorfor riksrett?

President Lugo ble trukket for riksrett etter en tragisk konflikt mellom politi og jordløse bønder som endte med 17 døde - 11 bønder og 6 politifolk. Både politisjefen og innenriksministeren ble avsatt. Samme dag, torsdag 21. juni, stemte underhuset i Kongressen 76-1 i favør av riksrettsak. Dagen etter, fredag, fikk Lugos forsvarere to timer til å forsvare presidenten mot vage anklager om inkompetanse og dårlig lederskap i forbindelse med dødsfallene, og i etterkant ble han avsatt med stemmetallet 39-4 i senatet.

Bakgrunn: jordkonflikt og politisk spill

Paraguay er landet i Latin-Amerika med skjevest fordeling av jord. 80 prosent av jorda eies av 1-2 prosent av befolkningen. Jordeierklassen er også den politiske eliten, og Fernando Lugo klarte å bryte partiet Colorados 60 år lange ubrutte styre på et program for fattigdomsbekjempelse og fordeling. Han vant valget i 2008 i et samarbeid med det liberale partiet, som da fikk visepresidenten, men på grunn av Colorados kontroll i Kongressen har det vært vanskelig for presidenten å få gjennomslag for sitt program.

De 17 dødsfallene skjedde etter en aksjon for å kaste ut småbønder som okkuperte en Colorado-politikers eiendom ikke langt fra grensen til Brasil. Den avsatte innenriksministeren var fra det liberale partiet, og Lugo utnevnte en ny minister fra et annet parti. Det fikk de liberale til å trekke sin støtte til Lugos koalisjon, og samme dag åpnet Kongressen riksrettsaken.

Vi er altså vitne til at den høyrestyrte Kongressen bruker dødsfallene i jordkonflikten som påskudd for å kaste en president fra venstresiden. Colorado og jordeierklassen er minst av alle interessert i en jordreform som gir land til fattige bønder. Vi er vitne til et trist historisk paradoks: Fernando Lugo, kalt de fattiges biskop, blir kastet av høyresiden etter en jordkonflikt som den samme høyresiden har skapt grunnlaget for.

Hva skjer i Paraguay?

Lugos støttespillere har protesetrt i gaten mot det de kaller er kuppmakerne. Demonstrasjonene har imidlertid ikke vært store, men det skyldes også at presidenten ble kastet på under 24 timer. Det statlige TV-kanalens program "åpen mikrofon" har fungert som talerør for Lugos tilhengere, men nå meldes det at sjefen for TV-kanalen er avsatt. Ingenting er avgjort.

Mye tyder på at Lugo ble avsatt i henhold til grunnloven, slike har de nye makthaverne sitt på det tørre. Internasjonale protester har hatt sitt grunnlag i det urimelig korte tiden Lugo fikk til å forberede sitt forsvar, og på at demokratiets spilleregler ble tilsidesatt.

Hva som skjer framover vil avhenge av tre ting: For det første styrken og omfanget til de folkelige protestene for å gjeninnsette Lugo. For det andre i hvilken grad disse protestene får støtte i media, i næringsliv og i den politiske eliten.

Den tredje faktoren er styrken på det internasjonale presset, spesielt fra de store naboene Brasil og Argentina, samt fra Mercusur og Unasur. Spania har allerede uttalt at det er disse regionale institusjonene som har legitimitet til å finne en løsning, og at de stiller seg bak Unasur. Og timing er viktig. Noe må skje denne uka. Erfaringene fra Honduras, der president Zelaya ble kuppet på en liknende måte i 2009, er ikke spesielt gode. Til tross for protester og fordømmelser fra Unasur og verdenssamfunnet, kom han ikke tilbake. 

I Paraguay skulle det etter planen være ordinære presidentvalg i Paraguay tidlig i 2013. Colorado og høyresiden ligger an til å vinne. Min ryggmarg sier at forhandlinger om Lugos gjeninnsettelse ikke vil føre fram, og at det blir avholdt valg som høyresiden vinner. Jeg håper jeg tar feil.


Her kan du lese mer om venstrebølgen i Latin-Amerika.

Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika

Noe historisk skjedde i Latin-Amerika rundt årtusenskiftet. På noen få år ble 14 av 19 land overtatt av venstreorienterte presidenter med støtte fra folkelige bevegelser. Brasil, kontinentets klart største nasjon, har både tjent på og tjent som eksempel for denne utviklingen. Men landet sliter med å bli den regionale lederen det drømmer om å være.

Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Et godt bilde på venstrebølgen: Paraguays Lugo, Bolivias Morales, Brasils Lula, Ecuadors Correa og Venezuelas Chavez under Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009.

Det startet i 1998 med Hugo Chavez i Venezuela. Da ble den tidligere offiseren, som i 1992 hadde vært med på et mislykket kuppforsøk mot styresmaktene, valgt til president for første gang. Han satte i gang sin såkalte bolivarianske revolusjon, og irriterte raskt på seg landets høyreorienterte elite. I 2002 ble han selv forsøkt styrtet i et kupp, men kom tilbake.

Samme år, i 2002, vant venstresiden presidentvalgene i Brasil og Ecuador. I Chile hadde det skjedd i år 2000. Argentina fulgte etter i 2003, Uruguay i 2004 og Bolivia i 2005. De neste årene skyllet venstrebølgen over land som Honduras, Nicaragua og Paraguay. Til sammen har 14 av 19 land, med to tredjedeler av Latin-Amerikas befolkning, vært styrt av venstre- eller sentrum-venstrekoalisjoner det meste av 2000-tallet. Det har aldri skjedd tidligere.

I tillegg blir følgende viktige poeng blir ofte oversett: Venstrebølgen er også merkbar i andre land, selv om de der ikke vant presidentvalg: Både i Mexico, Colombia og  Costa Rica gikk venstresiden kraftig fram ved valg. I Peru vant venstresiden endelig valget i 2011.

Hvorfor venstrebølge?

Det er tre hovedårsaker til denne politiske dreiningen i Latin-Amerika. Den første henger sammen med en av de lange linjene på kontinentet: konsolidering av demokratiet. Etter tiår med militærdiktaturer på 1970- og 1980-tallet, der venstreopposisjon, fagbevegelser og folkelig organisering var forbudt, tok det lang tid før venstresida klarte å komme tilbake. Ofte tok det årevis, gjerne tiår, før de hadde nok erfaring og tillitt i befolkningen til å stille til valg med realistiske alternativer.

Det startet i det små. Venstresida kom først til makta ved lokalvalg og delstatsvalg, siden på nasjonalt nivå. Brasil er et godt eksempel. Lulas parti PT vant sine første valg i byene Porto Alegre og São Paulo i 1988. I Porto Alegre satt partiet sammenhengende med makta i 16 år. Med dette fikk PT gradvis mer erfaring med styring, statsforvaltning og offentlige budsjettering. Samtidig leverte de gode resultater. Folks og næringslivets tillitt vokste.

Stiftelsesmøtet til Arbeidernes Parti (PT) i São Paulo i februar 1980. Lula nummer to fra høyre. Foto: Arkivet til Unicamp.

En annen, mer konjunkturavhengig årsak, var de ekstreme sosiale og økonomiske forskjellene. I 2001 levde 44% av befolkningen i fattigdom, og Latin-Amerika var med det kontinentet med de største sosiale og økonomiske forskjellene i verden.

Fattigdom i seg selv skaper like gjerne støtte til høyresida som til venstresida. Men i Latin-Amerika hadde nyliberalistisk høyrepolitikk skapt mer fattigdom og større forskjeller på 1990-tallet, og velgerne var klare for noe nytt. Noen høyreorienterte analytikere mener derfor at venstrebølgen kan avskrives som protestvalg, men jeg er uenig. Venstrebølgen er et resultat av grunnleggende endringer i samfunnet og omfattende politisk mobilisering. Også her er Brasil et godt eksempel: Tidlig på 2000-tallet kulminerte den globaliseringskritiske bevegelsen i Verdens Sosiale Forum. Ikke tilfeldig ble både det første, andre og tredje Verdens Sosiale Forum arrangert nettopp i Porto Alegre i årene 2001-2003.

Den tredje årsaken til venstrebølgen i Latin-Amerika handler om internasjonale forhold. Muren falt i 1989 og Sovjetunionen kollapset i 1991. Den kalde krigen var over. De første årene var venstrepolitikk, og spesielt sosialistisk utgaver, var sterkt diskreditert. (Det var ”the end of history”, ifølge noen analytikere.) Men ut over 1990-tallet ble det igjen mulig for venstresida i Latin-Amerika å presentere radikale politiske plattformer uten å bli beskyldt for å ville innføre kommunismen. De kunne til og med vinne frie valg uten å bli kuppet, i motsetning til det som skjedde i mange land på 1960- og 1970-tallet.

Radikalt skifte i politikk, men langt fra sosialisme

Venstrebølgen fikk nye koster inn i presidentpalassene over hele kontinentet. Det har imidlertid skjedd før, uten at selve politikken har endret seg nevneverdig. Latin-Amerika er full av eksempler på presidenter som ble valgt på progressive programmer, men som førte høyrepolitikk da de kom til makta. På 2000-tallet forandret også politikken seg i retning tradisjonelle venstresaker som mer stat, mer regulering og mer omfordeling. Som Levitsky og Roberts (2011) sier det: The ”left turn” therefore, changed not only who governed in Latin America, but also how they governed.”

Anbefales! Levitsky og Roberts (red) Du får den på Amazon.

Selv om retningen er den samme, varierer politikken sterkt fra land til land. Ofte blir Chavez´ Venezuela og Lulas Brasil sett på som motpoler, der Chavez framstilles som den radikale, nasjonalistiske populisten som splitter landet og Lula som den moderate, konsensussøkende statsmannen som samler nasjonen. Her er det ikke plass til en diskusjon om dette, men det som samler venstresida i Latin-Amerika er ambisjonene om likhet, sosiale rettferdighet og folkelig deltakelse i åpne utviklingsprosjekter. Ingen av landene i Latin-Amerika i dag, muligens med unntak av Cuba, er sosialistiske i tradisjonell forstand. Den private eiendomsretten står like sterkt som før, det holdes frie valg, den økonomiske politikken er markedsbasert. Men landene satser alle på en mer aktiv stat for mer fordeling, mer regulering av markedskreftene og mer fokus på rettigheter og deltakelse.

Brasil tjener på venstrebølgen i Latin-Amerika

Brasil har tidligere ikke interessert seg spesielt for resten av kontinentet, men heller orientert seg mot USA og Europa. Dette begynte å endre seg på 1990-tallet. Og for Brasil har venstrebølgen vært kjærkommen. Politisk, ideologisk og personlig affinitet har lettet samarbeidet med nabolandene, gitt større muligheter for politisk innflytelse og åpnet veien for brasilianske investeringer, varer og tjenester. Brasil bruker også Sør-Amerika, og i stadig større grad Latin-Amerika, som motvekt til USA.

Den siste, intense fasen i integreringen i Sør-Amerika startet i år 2000. Da inviterte daværende president i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, til det første søramerikanske toppmøtet. Det ble holdt i Brasilia, og ut av det kom to avgjørende prosesser. Den som har hatt raskest framgang er det såkalte Initiativet for integrasjon av regional infrastruktur i Sør-Amerika (IIRSA). Det er en paraply for hundrevis av infrastrukturprosjekter på hele kontinentet, med den brasilianske utviklingsbanken BNDES som hovedfinansieringskilde. Gjennom IIRSA-prosjektene bygger brasilianske bedrifter seg opp i nabolandene.

Noen av de prioriterte veiprosjektene under IIRSA-paraplyen.

Det andre prosessen ledet fram til etableringen av Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasul). Traktaten om Unasul ble underskrevet på det tredje søramerikanske toppmøtet som igjen ble holdt i Brasilia i 2008. Unasuls målsetning er å bli et slags EU, og 12 av 13 land i Sør-Amerika er med. (Fransk Guyana, som fransk ”oversjøisk departement”, eller koloni som noen vil hevde, er ikke med). Unasul og IIRSA er altså Brasils hovedspor i søramerikansk integrering.

Parallelt til dette har Venezuela ledet et annet integrasjonsprosjekt, opprinnelig kalt Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA). Medlemsmassen utgjøres av de mest venstreorienterte regjeringene i Sør-Amerika: Bolivia, Ecuador, Nicaragua, Cuba og noen andre øystater i Karibia, i tillegg til Venezuela selv. De delvis parallelle initiativene Unasur og Alba kan ses på som utslag av en rivalisering mellom Brasil og Venezuela om en lederrolle for kontinentet. Begge integreringsprosessene er alternativer til det USA-drevne initiativet ALCA/FTAA, og uttrykker slik opposisjon til USA, et ønske om selv å styre utviklingen i Latin-Amerika.

Brasil som regional leder?

Venstrebølgen i Latin-Amerika har hjulpet Brasil til å fremme sine interesser på kontinentet. Likevel er ikke landet anerkjent som regionens leder. Til det er rivalene for mange, og fordelene for små.

Både Mexico og Argentina, og til en viss grad Venezuela og Colombia, trakter etter å være Latin-Amerikas ledende nasjon. Selv om Brasil er større enn dem alle, både i folketall, areal og BNP, har de ingen interesse av å gi Brasil den statusen det er å kunne kalle seg regional leder. Andre, mindre land har kanskje mindre prestisje å tape, og mer å vinne ved å forholde seg til Brasil som en stormakt. ”Peru ga etter for brasiliansk press og innførervisumplikt for haitianere” stod det i en brasiliansk avis for noen uker siden. Å kunne presse andre land til å ta ”riktige” beslutninger er et kjennetegn for stormakter.

Lederne fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika på BRICS-møte i forkant av G20-møtet i Mexico tidligere denne uka. Foto: AFP.

Det Brasil har å tilby er mindre enn det man tradisjonelt har sett regionale stormakter gjøre. Selv med verdens tiende største militærbudsjett, har Brasil verken pondus eller tradisjon til å gi sikkerhetspolitiske garantier til andre land. Og selv med den sjette største økonomien i verden, ønsker ikke landet å gi store økonomiske fordeler til sine naboer.

Likevel har Brasil på 2000-tallet tatt et kvantesprang oppover i internasjonal anerkjennelse. Men det har først og fremst skjedd på globalt nivå. Landet har tatt en lederrolle i mange internasjonale forhandlinger (WTO, G20, klima, etc.), og det har ledet FNs fredsbevarende styrker på Haiti. Det ble også invitert inn i varmen som medlem av  BRIC (Brasil, Russland, India, Kina) som senere tok inn Sør-Afrika og ble til BRICS. Det er blitt en gruppe som blir stadig viktigere i globale politiske og økonomiske spørsmål (mer om dette i neste tekst om Kina og BRICS).

Til tross for dette sliter Brasil fortsatt med å bli oppfattet som en regional leder i Latin-Amerika. Men kanskje er det ikke så viktig likevel? Kanskje global anerkjennelse enda gjevere? Mange observatører mener vi i dag kan se tegn til mindre fokus på Latin-Amerika i brasiliansk utenrikspolitikk, og muligens er global anerkjennelse en årsak til dette.

Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Les mer her:

Intro: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn

Forvandlingen 4: Kina og BRICS

Kommer:
Forvandlingen 5: USA svekkes