Forvandlingen 5: USA svekkes

Latin-Amerika var lenge omtalt som USAs bakgård. Slik er det ikke lenger. USA har på 2000-tallet vært mer opptatt av kriger i Irak og Afghanistan, sin egen økonomiske krise og Kinas voldsomme vekst. Storebror i nord har i dag verken evne eller vilje til å dominere Latin-Amerika som før. Det har åpnet et rom som Brasil har kunnet fylle.

Dette er siste del i en serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

President Obama ble varmt mottatt av president Dilma Rouseff da han besøkte Brasil i 2011. Forholdet mellom de to landene er godt selv om Brasil ønsker seg mer innflytelse i Latin-Amerika.

Latin-Amerika som USAs bakgård

På begynnelsen av 1800-tallet løsrev de aller fleste av dagens latinamerikanske land seg fra kolonimaktene Spania og Portugal. Med Monroe-doktrinen fra 1823 definerte USA hele Amerika som sin interessesfære. Ingen europeiske land skulle lenger intervenere på det amerikanske kontinentet, dette var USAs business. Dette er noe av det første barn i USA lærer i historietimene på skolen.

Det er også noe mange generasjoner av barn i Latin-Amerika har vokst opp med. Storebror i nord var den som egentlig bestemte. Lista over direkte involvering i form av militærinvasjoner og støtte til militærkupp er lang og trist: Bolivia (1971), Uruguay og Chile (1973), Peru (1975) og Argentina (1976) er noen eksempler fra den kalde krigen. Men samtidig har USA vært den viktigste utenlandske investoren og handelspartneren for flertallet av landene på kontinentet. Og kulturelt er Latin-Amerika like inspirert (eller dominert, som noen vil hevde) av USA som vi i Norge.

Forholdet Brasil-USA

Forholdet mellom Brasil og USA har stort sett vært godt. USA var det første landet som åpnet et konsulat i Brasil etter at den portugisiske kongen og hele hoffet, rundt 15.000 mennesker til sammen, flyktet fra Napoleonskrigene og etablerte seg i Rio i 1808. Da Brasil erklærte seg uavhengig fra Portugal i 1822, var USA igjen det første landet til å anerkjenne Brasils selvstendighet. Dette fulgte et mønster fra frigjøringskrigene i det spanske Amerika noen år tidligere, og var en klar strategi fra USA for å svekke europeisk innflytelse i Amerika og øke sin egen.

Etter at republikken ble innført i Brasil i 1889, var de utenrikspolitiske målene til Brasil å konsolidere territoriet og ”knytte tettere bånd til det framvoksende USA”. Det er lett å glemme det, men USA var jo framvoksende for hundre år siden, på samme måte som Kina, India og Brasil gjerne kalles framvoksende i dag. Datidens supermakt var Storbritannia. (Les mer her: Kina og BRICS)

 Presidentene Lula og Bush på G8-møte i ST. Petersburg i 2008.

Etter en litt kjøligere periode etter andre verdenskrig, ble forholdet USA-Brasil tett under den kalde krigen. Det var også den perioden Brasil var et militærdiktatur (1964-1985). Juracy Magalhães er blitt historisk da en sa det så tydelig under sin innsettingstale som ambassadør i USA i 1964: ”Det som er bra for USA, er bra for Brasil”.

Hvor direkte USA var involvert i kuppet i Brasil er omdiskutert. Ifølge Wikipedia sendte landet både våpen og rådgivere til Brasil før kuppet fant sted, og en marinestyrke fra USA var ankret opp ved kysten litt nord for Rio. Det er et ubestridelig faktum at USA anerkjente kuppmakerne umiddelbart. Det var avgjørende for det nye regimets legitimitet.

Muren faller og interessen for Latin-Amerika forsvinner

USAs interesse for Latin-Amerika begynte å endre seg med murens fall i 1989. Da Sovjetunionen kollapset og den kalde krigen opphørte noen år senere, mistet Latin-Amerika gradvis betydning for USA. Kommunismen var ikke lenger en trussel. Selv ikke radikale eksperimenter som Cuba og Nicaragua var særlig relevante i det store geopolitiske spillet.

Samtidig ble USA mindre økonomiske viktig for latinamerikanske land. På 1990-tallet ble EU den viktigste handelspartneren for Latin-Amerika. Ikke minst Spania, som i årene rundt 1992 brukte 500-årsfeiringen for Colombus´ såkalte ”oppdagelse” av Amerika til å bygge opp sin posisjon. 1990-tallets nyliberale reformer førte til at mange statsbedrifter ble solgt. Samtidig ble tele- og energisektorene i mange land ble åpnet opp for private aktører. Europeiske bedrifter benyttet seg av dette for å etablere seg i Latin-Amerika.

USA på 2000-tallet: krig og krise

På 2000-tallet har USA vært i en kontinuerlig økonomisk krise. Den er delvis skapt av to kostbare kriger i Irak og Afghanistan. Krigene ble igjen satt i gang som ledd i president Bush sin såkalte ”war on terror” etter angrepene på tvillingtårnene 11. september 2001. For USA er Midtøsten også strategisk for å sikre langsiktige oljeforsyninger.

På det økonomiske planet er det Asia, særlig Kina, som bekymrer USA mest. Kinas voldsomme vekst de siste tiårene truer USAs økonomiske dominans, og på det sikkerhetspolitiske området ser vi en stadig tettere koordinering mellom Kina, Russland og andre land i den såkalte Shanghai-gruppen. Den ble etablert i 2001 for å opprettholde regional sikkerhet og stabilitet. Samarbeidet skal også styrke den regionale integreringen og bremse USAs innflytelse i Asia.

Ett resultat av disse trendene er et USA med mindre evne og vilje til å dominere Latin-Amerika.

Et nytt politisk rom

USAs svekkelse globalt, og gradvis mindre tilstedeværelse i Latin-Amerika, har skapt et politisk rom som Brasil har kunnet fylle. Når det ikke lenger er USA som trekker i trådene, hvem skal man da se til som initiativtaker, megler eller leder? Brasil vil mer enn gjerne ta på seg den oppgaven, men også andre har ønsket seg samme posisjon.

Prosessen rundt latinamerikansk integrering er en god illustrasjon. På 2000-tallet har Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasur) vokst fram med Brasil som initiativtaker. Parallelt til dette har Venezuela ledet et annet integrasjonsprosjekt, opprinnelig kalt Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA). Prosessene rundt Unasur og ALBA viser hvordan både Brasil og Venezuela ønsker en lederrolle i Latin-Amerika. Andre store land som Mexico og Argentina utfordrer også Brasils ønske om å være regionens stormakt.

I 2010 så en tredje institusjon dagens lys: Fellesskapet av latinamerikanske og karibiske stater (CELAC). Her er alle de selvstendige statene i Amerika med, bortsett fra USA og Canada. Alle disse integreringsprosessene oppfattes med rette som opposisjon til USA, og viser hvordan Latin-Amerika i større grad enn før vil være herre i eget hus. Venstrebølgen som har skylt over kontinentet på 2000-tallet har lettet denne utviklingen (Les mer her: Venstrebølgen i Latin-Amerika)

Venstrebølgen har lettet samarbeid og integrasjon mellom landene i Sør-Amerika. Både Unasur, ALBA og CELAC er initiativer for å redusere USAs innflytelse. Her er Lugo, Morales, Lula, Correa og Chavez på Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009.

USA: Heller Brasil enn Venezuela

Selv om USA har mistet noe av sin innflytelse i Latin-Amerika, er landet fortsatt en nøkkelspiller. Og USA lever komfortabelt med landets rolle endres. Det er heller ikke slik at Brasil på noen måte utgjør en utfordring eller trussel mot USA. Tvert i mot, USA ser med blide øyne på at den ledende nasjonen i Sør-Amerika er moderate Brasil og ikke rabiate Venezuela. Et Brasil under Cardoso og Lula har langt vært å foretrekke framfor et Venezuela ledet av Hugo Chavez.

Dagens politiske og økonomiske realiteter peker i samme retning. Venezuelas økonomi svekkes av fallende oljepriser og Hugo Chavez er kreftsyk. Selv om han skulle vinne presidentvalget i høst - og overleve kreften - er det lite sannsynlig at han vil kunne heve den bolivarianske fanen like høyt som før. Brasil har med Dilma Rouseff som president distansert seg mer fra Iran og unngått noen av Lulas emosjonelle, folkelige og ideologiske angrep på USA. Videre lover de store oljefunnene offshore for at landet blir en stor oljeeksportør i løpet av det neste tiåret. (Les mer her: Gigantiske oljefunn)

En akutt utfordring: Paraguay

22. juni ble Paraguays president Fernando Lugo avsatt av landets nasjonalforsamling i det han selv kaller et ”parlamentarisk kupp”. Les mer her: Kupp i Paraguay?

Dette stiller Brasil og Unasur overfor vanskelige utfordringer. Hvordan skal Brasil, som selvoppnevnt leder i Latin-Amerika og Paraguays suverent største naboland, reagere på en maktovertakelse som tilsynelatende har fulgt Paraguays lover, men brutt demokratiets spilleregler? Og hvordan skal det nyopprettede Unasur behandle illegitim maktovertakelse i et av sine medlemsland? (Les mer i Benedicte Bulls gode blogginnlegg Paraguay – et elite-kupp i Brasils bakgård)

I skrivende stund har Brasils president Dilma Rouseff fordømt maktovertakelsen og kalt hjem sin ambassadør. Unasur har suspendert Paraguay. Den sterkeste reaksjonen har kommet fra Venezuela og den søramerikanske handelsblokken Mercosur. Venezuela har opphevet diplomatiske forbindelser og stoppet oljeleveransene til Paraguay. Mercosur har suspendert Paraguay og nektet landet å delta i forhandlinger i Argentina denne uken. Paraguays nyinnsatte president Federico Franco er ikke invitert til å delta på toppmøtet i Mercosur fredag 29. juni, der har derimot den avsatte presidenten Fernando Lugo sagt han vil delta.

Dette blir en politisk og diplomatisk suppe. Brasils lederrolle i Latin-Amerika, landets diplomatiske evner og Unasurs legitimitet står på spill. Jeg vil tro USA er bare glad til for å slippe å involvere seg. Eller er det slik som noen radikale kommentatorer i Latin-Amerika hevder, at USA i det skjulte har støttet kuppmakerne i Paraguay? Hittil har verken USA – eller Norge – sagt noe som helst med substans.

Dette var siste del i en serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Disse tekstene er analyser og skrivetrening til bokprosjektet Det nye Brasil. Les de andre innleggene her:

Intro: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika
Forvandlingen 4: Kina og BRICS

Forvandlingen 4: Kina og BRICS

Kinas voldsomme vekst har ført til stabil økonomisk vekst også i Brasil. Samtidig har Brasil blitt med i BRICS, en gruppe land (Brasil, Russland, India, Kina, Sør-Afrika) med stadig større global innflytelse. Til sammen har dette ført til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.

Dette er del fem av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Brasils president Dilma Rouseff og Kinas president Hu Jintao i Beijing i mars 2001, et av Dilmas første utenlandsbesøk.

Kinas vekst og Latin-Amerika

Kinas økonomiske vekst har endret verden i vårt årtusen. Landets økonomi er nå verdens nest største (bare USA er større), og det har snudd opp ned på mange globale handels- og investeringsstrømmer. For Latin-Amerika har dette vært svært positivt. De fleste latinamerikanske økonomiene er avhengige av eksport av råvarer, og Kinas etterspørsel etter olje, mineraler og matvarer har ført til høye priser internasjonalt.

Kina er også blitt en stor oppkjøper. Handelen mellom Latin-Amerika og Kina ble 12-doblet fra 2000 til 2010. Ulempen er at mange latinamerikanske industribedrifter blir utkonkurrert. Råvarene kommer tilbake som billige produkter, og mye av fortjenesten blir igjen i Kina.

Handelen Brasil-Kina har eksplodert

Brasil er et godt eksempel på hvordan dette fungerer. Kina støvsuger verdensmarkedene for råvarer som Brasil eksporterer, som jernmalm, soya og råolje. Det fører til høye priser, det sikrer Brasil store eksportinntekter og bidrar til landets økonomisk vekst. Samtidig importerer Brasil, akkurat som Norge, billige industrivarer fra Kina. Det betyr lave priser på forbruksvarer, noe som igjen gir lavere inflasjon. Alt dette er bra for Brasil.

Handelen mellom Brasil og Kina 2001-2010. Både Brasils eksport (i blått) og Brasils import (i gult) har økt kraftig på 2000-tallet. Den røde linjen markerer overskudd eller underskudd i handelsbalansen.

Handelen mellom Brasil og Kina ble mer enn 20-doblet fra 2000 til 2010, og i 2009 ble Kina Brasils viktigste handelspartner. Også det er bra for Brasil, men om ser vi på sammensetningen av handelen trer et mer bekymringsfullt bilde fram: 84% av Brasils eksport til Kina er råvarer, mens hele 98 prosent av importen er industrivarer.

Den brasilianske industrien klager over konkurransen fra kinesiske bedrifter. De hevder også at myndighetene setter landets framtid på spill ved å prioritere råvareeksport framfor satsing på innovasjon og egen industri. Ifølge Brasils industriorganisasjon CNI opplever Brasil i dag såkalt deindustrialisering. Les mer her: Industridød i Brasil?

Bildet er nok ikke så dystert, og mange andre hevder at Brasils økonomi er sterkere og mer balansert enn noensinne. Likevel er tendensen bekymringsfull. Brasil blir stadig mer avhengig av råvareeksport. Det meste av økonomiske teori og utviklingsteori sier at  en godt utviklet industri er en forutsetning for stabil, langsiktig vekst. Brasil går i dag motsatt vei.

Kina gjør Brasil mindre avhengig

2011 ble et nytt rekordår for handelen mellom Kina og Brasil. Totalt ble det handlet for 77 milliarder dollar mellom de to landene, og Brasil har et pent handelsoverskudd på  11 milliarder dollar. Kina er med dette blitt Brasils klart viktigste handelspartner. Den posisjonen hadde USA tidligere, og dette er viktig. Kinas framvekst gir Brasil flere bein å stå på, og det gjør Brasil mindre avhengig av USA og EU.

Bildet blir tydeligere hvis vi sammenlikner med 1990-tallet. Da var det nyliberal politikk som gjaldt, og USA presset på for å opprette handelsblokken ALCA. Noen land, blant dem Brasil, strittet i mot, og Kinas oppsving gjorde USAs økonomiske dominans mindre. Dermed var det lettere for Brasil å trenere forhandlingene om ALCA, da landet hadde mindre å tape på å gå mot USA. Da Lula kom til makta i 2003 ble planene om ALCA i praksis lagt døde.

Brasil er B-en i BRIC

I 2001 lanserte Jim O´Neill i investeringsbanken Goldman Sachs for første gang forkortelsen BRIC. Bak forkortelsen skjulte landene Brasil, Russland, India og Kina seg. O´Neills prognose var at disse landene ville dominere verdensøkonomien i framtida. Det har så langt vært en riktig analyse.

I en ny rapport i 2003 spådde Goldman Sachs at Brasils økonomi ville vokse seg større enn Italias i 2025, og større enn Storbritannias i 2036. I dag vet vi fasiten. Brasils passerte Italia i 2010 og Storbritannia i 2011. Denne raske tyngdeforflyttingen skyldes at Brasils økonomi har vokst, men selvfølgelig også den økonomiske krisen i Europa.

Lederne i BRICS-landene møttes til samtaler i forbindelse med G20-møtet i Mexico i juni 2012.

BRIC(S) – analyseenheten som ble en global maktfaktor

BRIC startet som en analyseenhet for å lage prognoser for verdensøkonomien. Begrepet ble populært, og noen år senere startet BRIC-landene å holde egne møter for å diskutere globale politiske og økonomiske spørsmål. I 2011 ble Sør-Afrika offisielt innlemmet i gruppen, og BRICS oppsto.

BRICS er en gruppe land med svært ulike interesser. BRICS har for eksempel ikke hatt felles holdning til den arabiske våren. Landene har det til felles at de er politisk og økonomisk ledende i sine regioner, de har store befolkninger, store arealer (ikke Sør-Afrika) og er rike på naturressurser. Men den sikkerhetspolitiske tyngden til Russland og Kina er i en helt annen liga enn Sør-Afrika og Brasil. De demokratiske tradisjonene er mildt sagt svært forskjellige i de fem landene. Og mens Brasil eksporterer mye råvarer og mat, er Kina verdens største importør.

Likevel: Verden er i endring, og BRICS er en manifestasjon av de endrede maktforholdene. Vestens dominans utfordres fra Sør og Øst.

Fra G7 til G20

Forhandlinger om verdensøkonomien er en god illustrasjon på det nye verdensbildet. I Goldman Sachcs rapport fra 2001 foreslo O´Neill at ”world policymaking forums should be re-organised and in particular, the G7 should be adjusted to incorprorate BRIC representatives.”

G7 består av de sju største økonomiene i verden rundt årtusenskiftet: USA, Japan, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Canada. I 2001 var G7 det ubestridt ledende økonomiske forumet i verden. I dag har G20, hvor alle BRIC-landene er med, overtatt rollen denne rollen.

Å spise kirsebær med de store

Å havne i samme kategori som stormaktene Russland og Kina var en drøm for Brasil. Det resonnerte godt med landets selvbilde som stormakt, og fra 2005-2006 begynte verden å få opp øynene for det nye Brasil. BRICS var vesentlig. Å bli med i BRICS var å spise kirsebær med de store, og det har bidratt til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.

Dette er del fem av seks i serien om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Analysen er sentral i arbeidet med boka Det nye Brasil.

De tidligere innleggene finner du her:

Intro: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn

Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika

Kommer:

Forvandlingen 5: USA svekkes

Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika

Noe historisk skjedde i Latin-Amerika rundt årtusenskiftet. På noen få år ble 14 av 19 land overtatt av venstreorienterte presidenter med støtte fra folkelige bevegelser. Brasil, kontinentets klart største nasjon, har både tjent på og tjent som eksempel for denne utviklingen. Men landet sliter med å bli den regionale lederen det drømmer om å være.

Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Et godt bilde på venstrebølgen: Paraguays Lugo, Bolivias Morales, Brasils Lula, Ecuadors Correa og Venezuelas Chavez under Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009.

Det startet i 1998 med Hugo Chavez i Venezuela. Da ble den tidligere offiseren, som i 1992 hadde vært med på et mislykket kuppforsøk mot styresmaktene, valgt til president for første gang. Han satte i gang sin såkalte bolivarianske revolusjon, og irriterte raskt på seg landets høyreorienterte elite. I 2002 ble han selv forsøkt styrtet i et kupp, men kom tilbake.

Samme år, i 2002, vant venstresiden presidentvalgene i Brasil og Ecuador. I Chile hadde det skjedd i år 2000. Argentina fulgte etter i 2003, Uruguay i 2004 og Bolivia i 2005. De neste årene skyllet venstrebølgen over land som Honduras, Nicaragua og Paraguay. Til sammen har 14 av 19 land, med to tredjedeler av Latin-Amerikas befolkning, vært styrt av venstre- eller sentrum-venstrekoalisjoner det meste av 2000-tallet. Det har aldri skjedd tidligere.

I tillegg blir følgende viktige poeng blir ofte oversett: Venstrebølgen er også merkbar i andre land, selv om de der ikke vant presidentvalg: Både i Mexico, Colombia og  Costa Rica gikk venstresiden kraftig fram ved valg. I Peru vant venstresiden endelig valget i 2011.

Hvorfor venstrebølge?

Det er tre hovedårsaker til denne politiske dreiningen i Latin-Amerika. Den første henger sammen med en av de lange linjene på kontinentet: konsolidering av demokratiet. Etter tiår med militærdiktaturer på 1970- og 1980-tallet, der venstreopposisjon, fagbevegelser og folkelig organisering var forbudt, tok det lang tid før venstresida klarte å komme tilbake. Ofte tok det årevis, gjerne tiår, før de hadde nok erfaring og tillitt i befolkningen til å stille til valg med realistiske alternativer.

Det startet i det små. Venstresida kom først til makta ved lokalvalg og delstatsvalg, siden på nasjonalt nivå. Brasil er et godt eksempel. Lulas parti PT vant sine første valg i byene Porto Alegre og São Paulo i 1988. I Porto Alegre satt partiet sammenhengende med makta i 16 år. Med dette fikk PT gradvis mer erfaring med styring, statsforvaltning og offentlige budsjettering. Samtidig leverte de gode resultater. Folks og næringslivets tillitt vokste.

Stiftelsesmøtet til Arbeidernes Parti (PT) i São Paulo i februar 1980. Lula nummer to fra høyre. Foto: Arkivet til Unicamp.

En annen, mer konjunkturavhengig årsak, var de ekstreme sosiale og økonomiske forskjellene. I 2001 levde 44% av befolkningen i fattigdom, og Latin-Amerika var med det kontinentet med de største sosiale og økonomiske forskjellene i verden.

Fattigdom i seg selv skaper like gjerne støtte til høyresida som til venstresida. Men i Latin-Amerika hadde nyliberalistisk høyrepolitikk skapt mer fattigdom og større forskjeller på 1990-tallet, og velgerne var klare for noe nytt. Noen høyreorienterte analytikere mener derfor at venstrebølgen kan avskrives som protestvalg, men jeg er uenig. Venstrebølgen er et resultat av grunnleggende endringer i samfunnet og omfattende politisk mobilisering. Også her er Brasil et godt eksempel: Tidlig på 2000-tallet kulminerte den globaliseringskritiske bevegelsen i Verdens Sosiale Forum. Ikke tilfeldig ble både det første, andre og tredje Verdens Sosiale Forum arrangert nettopp i Porto Alegre i årene 2001-2003.

Den tredje årsaken til venstrebølgen i Latin-Amerika handler om internasjonale forhold. Muren falt i 1989 og Sovjetunionen kollapset i 1991. Den kalde krigen var over. De første årene var venstrepolitikk, og spesielt sosialistisk utgaver, var sterkt diskreditert. (Det var ”the end of history”, ifølge noen analytikere.) Men ut over 1990-tallet ble det igjen mulig for venstresida i Latin-Amerika å presentere radikale politiske plattformer uten å bli beskyldt for å ville innføre kommunismen. De kunne til og med vinne frie valg uten å bli kuppet, i motsetning til det som skjedde i mange land på 1960- og 1970-tallet.

Radikalt skifte i politikk, men langt fra sosialisme

Venstrebølgen fikk nye koster inn i presidentpalassene over hele kontinentet. Det har imidlertid skjedd før, uten at selve politikken har endret seg nevneverdig. Latin-Amerika er full av eksempler på presidenter som ble valgt på progressive programmer, men som førte høyrepolitikk da de kom til makta. På 2000-tallet forandret også politikken seg i retning tradisjonelle venstresaker som mer stat, mer regulering og mer omfordeling. Som Levitsky og Roberts (2011) sier det: The ”left turn” therefore, changed not only who governed in Latin America, but also how they governed.”

Anbefales! Levitsky og Roberts (red) Du får den på Amazon.

Selv om retningen er den samme, varierer politikken sterkt fra land til land. Ofte blir Chavez´ Venezuela og Lulas Brasil sett på som motpoler, der Chavez framstilles som den radikale, nasjonalistiske populisten som splitter landet og Lula som den moderate, konsensussøkende statsmannen som samler nasjonen. Her er det ikke plass til en diskusjon om dette, men det som samler venstresida i Latin-Amerika er ambisjonene om likhet, sosiale rettferdighet og folkelig deltakelse i åpne utviklingsprosjekter. Ingen av landene i Latin-Amerika i dag, muligens med unntak av Cuba, er sosialistiske i tradisjonell forstand. Den private eiendomsretten står like sterkt som før, det holdes frie valg, den økonomiske politikken er markedsbasert. Men landene satser alle på en mer aktiv stat for mer fordeling, mer regulering av markedskreftene og mer fokus på rettigheter og deltakelse.

Brasil tjener på venstrebølgen i Latin-Amerika

Brasil har tidligere ikke interessert seg spesielt for resten av kontinentet, men heller orientert seg mot USA og Europa. Dette begynte å endre seg på 1990-tallet. Og for Brasil har venstrebølgen vært kjærkommen. Politisk, ideologisk og personlig affinitet har lettet samarbeidet med nabolandene, gitt større muligheter for politisk innflytelse og åpnet veien for brasilianske investeringer, varer og tjenester. Brasil bruker også Sør-Amerika, og i stadig større grad Latin-Amerika, som motvekt til USA.

Den siste, intense fasen i integreringen i Sør-Amerika startet i år 2000. Da inviterte daværende president i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, til det første søramerikanske toppmøtet. Det ble holdt i Brasilia, og ut av det kom to avgjørende prosesser. Den som har hatt raskest framgang er det såkalte Initiativet for integrasjon av regional infrastruktur i Sør-Amerika (IIRSA). Det er en paraply for hundrevis av infrastrukturprosjekter på hele kontinentet, med den brasilianske utviklingsbanken BNDES som hovedfinansieringskilde. Gjennom IIRSA-prosjektene bygger brasilianske bedrifter seg opp i nabolandene.

Noen av de prioriterte veiprosjektene under IIRSA-paraplyen.

Det andre prosessen ledet fram til etableringen av Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasul). Traktaten om Unasul ble underskrevet på det tredje søramerikanske toppmøtet som igjen ble holdt i Brasilia i 2008. Unasuls målsetning er å bli et slags EU, og 12 av 13 land i Sør-Amerika er med. (Fransk Guyana, som fransk ”oversjøisk departement”, eller koloni som noen vil hevde, er ikke med). Unasul og IIRSA er altså Brasils hovedspor i søramerikansk integrering.

Parallelt til dette har Venezuela ledet et annet integrasjonsprosjekt, opprinnelig kalt Det bolivarianske alternativet for Amerika (ALBA). Medlemsmassen utgjøres av de mest venstreorienterte regjeringene i Sør-Amerika: Bolivia, Ecuador, Nicaragua, Cuba og noen andre øystater i Karibia, i tillegg til Venezuela selv. De delvis parallelle initiativene Unasur og Alba kan ses på som utslag av en rivalisering mellom Brasil og Venezuela om en lederrolle for kontinentet. Begge integreringsprosessene er alternativer til det USA-drevne initiativet ALCA/FTAA, og uttrykker slik opposisjon til USA, et ønske om selv å styre utviklingen i Latin-Amerika.

Brasil som regional leder?

Venstrebølgen i Latin-Amerika har hjulpet Brasil til å fremme sine interesser på kontinentet. Likevel er ikke landet anerkjent som regionens leder. Til det er rivalene for mange, og fordelene for små.

Både Mexico og Argentina, og til en viss grad Venezuela og Colombia, trakter etter å være Latin-Amerikas ledende nasjon. Selv om Brasil er større enn dem alle, både i folketall, areal og BNP, har de ingen interesse av å gi Brasil den statusen det er å kunne kalle seg regional leder. Andre, mindre land har kanskje mindre prestisje å tape, og mer å vinne ved å forholde seg til Brasil som en stormakt. ”Peru ga etter for brasiliansk press og innførervisumplikt for haitianere” stod det i en brasiliansk avis for noen uker siden. Å kunne presse andre land til å ta ”riktige” beslutninger er et kjennetegn for stormakter.

Lederne fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika på BRICS-møte i forkant av G20-møtet i Mexico tidligere denne uka. Foto: AFP.

Det Brasil har å tilby er mindre enn det man tradisjonelt har sett regionale stormakter gjøre. Selv med verdens tiende største militærbudsjett, har Brasil verken pondus eller tradisjon til å gi sikkerhetspolitiske garantier til andre land. Og selv med den sjette største økonomien i verden, ønsker ikke landet å gi store økonomiske fordeler til sine naboer.

Likevel har Brasil på 2000-tallet tatt et kvantesprang oppover i internasjonal anerkjennelse. Men det har først og fremst skjedd på globalt nivå. Landet har tatt en lederrolle i mange internasjonale forhandlinger (WTO, G20, klima, etc.), og det har ledet FNs fredsbevarende styrker på Haiti. Det ble også invitert inn i varmen som medlem av  BRIC (Brasil, Russland, India, Kina) som senere tok inn Sør-Afrika og ble til BRICS. Det er blitt en gruppe som blir stadig viktigere i globale politiske og økonomiske spørsmål (mer om dette i neste tekst om Kina og BRICS).

Til tross for dette sliter Brasil fortsatt med å bli oppfattet som en regional leder i Latin-Amerika. Men kanskje er det ikke så viktig likevel? Kanskje global anerkjennelse enda gjevere? Mange observatører mener vi i dag kan se tegn til mindre fokus på Latin-Amerika i brasiliansk utenrikspolitikk, og muligens er global anerkjennelse en årsak til dette.

Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Les mer her:

Intro: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn

Forvandlingen 4: Kina og BRICS

Kommer:
Forvandlingen 5: USA svekkes

Ny serie: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet

Omfattende endringer har skjedd raskt, og Brasil på 2000-tallet er en stormakt i emning. Hvordan har de klart det? Dette er del én av en serie om hvordan og hvorfor Brasil har forandret seg siden årtusenskiftet.

Teksten i Brasils flagg lyder: Orden og framskritt. 

Det er en stadig bedre beskrivelse av landet.

Økonomisk vekst og mindre fattigdom i globale krisetider. Ny kvinnelig president med historisk høy popularitet. Rekordlav avskoging i Amazonas. Homofilt partnerskap tillatt. Gigantiske oljefunn offshore. Mindre vold. Og endelig er en sannhetskommisjon opprettet for å etterforske overgrep under militærdiktaturet.

Dette er bare noen av de positive endringene i Brasil i vårt årtusen. Men alt er selvfølgelig ikke rosenrødt. Landet sliter fortsatt med enorme forskjeller mellom fattig og rik, høyt voldsnivå, dårlig utdanningssystem, utilstrekkelig helsevesen og elendig infrastruktur. Myndighetene får hard kritikk for manglende respekt for miljø og menneskerettigheter. Likevel: Brasil har gjort store framskritt på bare et lite tiår.

Ny serie på seks deler

I denne introduksjonen vil jeg kort skissere de fem hovedårsakene til det jeg kaller den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Her finner du de neste delene av serien:
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika
Forvandlingen 4: Kina og BRICS
Forvandlingen 5: USA svekkes

(Jeg har skrevet kort om disse fem punktene før, så for deg som er en trofast leser av BrasiLeira er resten av dette innlegget delvis en repetisjon)

De fem hovedårsakene til den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet

1. Grunnleggende grep på hjemmebane

Det aller viktigste er store politiske og økonomiske grep i Brasil. Med inflasjonen under kontroll, og godt hjulpet av fordelaktige internasjonale forhold, har dette skapt høy økonomisk vekst, mindre fattigdom og mindre ulikhet. Sosialprogrammet Bolsa Familia (familiestipend) er det viktigste enkelttiltaket for de fattigste, men langt fra det eneste. For middelklassen har enklere tilgang til lån vært viktigst. Til sammen har dette skapt et større hjemmemarked, noe som reddet Brasil gjennom den internasjonale finanskrisa.

Statens mer aktive rolle i økonomien etter at Lula ble president i 2003 er en nøkkel for å forstå denne utviklingen. Statens nye rolle, og mange av de andre positive endringene i Brasil på 2000-tallet, kan forstås bedre ved å analysere den brasilianske etter-diktaturgenerasjonen som først kom til makta med Fernando Henrique Cardoso i 1995. Les mer her: Etter-diktaturgenerasjonen som endrer Brasil

2. Gigantiske oljefunn

Brasil har funnet enorme oljeforekomster på dypt vann de siste fem årene, nesten like mye som resten av verdens funn til sammen. Dette har ført til massive investeringer i landets oljeindustri, noe som også smitter over på byggebransjen, industrien, de maritime næringene og servicesektoren. Brasil vil kunne bli en av verdens største oljeeksportører i løpet av de neste tiårene. For Norges oljenæring er Brasil det nye El Dorado.

3. Venstrebølgen i Latin-Amerika

Latin-Amerika har vært dominert av sentrum-venstreregjeringer det siste tiåret. Det har lagt grunnlaget for mer samarbeid og integrasjon, og kontinentet har opptrådd stadig mer samlet. Dette har også åpnet veien for store brasilianske investeringer i nabolandene, noe som ville ha vært mer problematisk om den politiske og ideologiske avstanden mellom land og ledere hadde vært større. Brasil bruker, på godt og vondt, sine økonomiske muskler til å få en lederrolle i regionen. Denne rollen ønsker Brasil å bruke som et springbrett for å få mer innflytelse globalt.

4. Kina og BRICS

Kina støvsuger verdensmarkedene for råvarer som Brasil eksporterer, som jernmalm, råolje og soya. Det sikrer Brasil store eksportinntekter og bidrar til økonomisk vekst, samtidig som det gjør Brasil mindre avhengig av USA og EU. Kina ble i 2009 Brasils viktigste handelspartner, en posisjon USA hadde tidligere.

Brasil er B-en i BRICS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika), en gruppe framvoksende økonomier som har fått betydelig mer innflytelse på 2000-tallet. BRICS er en manifestasjon av de endrede maktforholdene, politisk og økonomisk, i verden. Å bli med i BRICS er å spise kirsebær med de store, og det har bidratt til et mye mer selvsikkert Brasil på den internasjonale arenaen.

5. USA svekkes

Latin-Amerika var lenge omtalt som USAs bakgård. Slik er det ikke lenger. USA har på 2000-tallet vært mer opptatt av kriger i Irak og Afghanistan, Kinas voldsomme vekst og sin egen økonomiske krise. Med de viktigste strategiske interessene andre steder, har ikke USA hatt like stor evne og vilje til å dominere Latin-Amerika som før. Det har åpnet et politisk rom som Brasil har kunnet fylle.

Enig eller uenig?

De neste ukene kommer altså blogginnlegg om hvert av disse fem punktene. Du er hjertelig velkommen til å kommentere nedenfor, eller sende meg en e-post med dine synspunkter. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, de er med på å skjerpe analysen til bokprosjektet Det nye Brasil.

Her finner du de neste delene av serien:
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika
Forvandlingen 4: Kina og BRICS
Forvandlingen 5: USA svekkes