Kulturforståelse Norge-Brasil

- Hadde jeg lært meg mer av brasiliansk kulturforståelse og litt mer av språket på forhånd, kunne jeg kanskje ha spart et år eller to med arbeid i oppstartsfasen.

Gaute Jørpeland i K. Lund Offshore 

Onsdag skal jeg ha et foredrag om Brasil for Bassoe Offshore, et norsk selskap som har spesialisert seg på helhetlig utvikling av offshore olje- og gassprosjekter. Ett av temaene er kulturforståelse Norge-Brasil. Her er et par punkter:

En av de mest kjente modellene for kulturforståelse i næringslivet kalles Lewis-modellen. Den deler opp verdens land og kulturer etter tre akser, som på engelsk kalles linear-active, multi-active og reactive. Disse kulturgruppene har visse kjennetegn, og på modellen over ses de tre ytterpunktene som hjørnene i trekanten.

Det interessante i forholdet Norge-Brasil er at landene befinner seg på hvert sitt ytterpunkt. Brasil, Venezuela, Italia og Spania ses på som selve essensen av multi-active kulturer, markjert i vinrødt i modellen. Norge befinner seg nesten helt ute i det blå hjørnet, hos linear-active kulturer, sammen med Tyskland, Sveits og noen andre land. Her er noen av trekkene ved idealtypene:

Alle som har reist mellom Norge og Brasil vet at det er store kulturelle forskjeller. Denne modellen er én av dem som prøver å systematisere forskjellene. Jeg synes den fungerer bra på et overordnet plan, men som alle modeller lider den under av at den generaliserer. Det er vanskelig å tvinge nesten 200 millioner brasilianere inn i én kategori, i virkeligheten finnes det brasilianere med alle trekkene som alle posisjonene i trekanten representerer. Man vet aldri på forhånd hvem man møter.

Lewis-modellen fungerer likevel bra for å gi generelle karakteristikker av kulturen i alle verdens land. Kulturforskjeller må alle som vil gjøre business i utlandet være forberedt på.

I tilfellet Norge-Brasil opplever de fleste en gjensidig sympati. Vi liker hverandre, og vi nordmenn føler ofte at vi skjønner brasilanere. Men, og her er det et stort men: Brasil er et stort og komplekst land, med lag på lag av kulturelle trekk som er forskjellige fra de norske. Ofte kan vi tro at vi skjønner, uten at vi gjør det. Sitatet i innledningen tyder på at K. Lund Offshore opplevde det.

Løsningen er å gjøre hjemmeleksen sin grundig, og følge de klassiske rådene om å bruke tid, vise interesse, skape personlige relasjoner og lære litt av språket. Mer om det siden.

På kartet under ses verdens land markert med fargene fra trekanten.

Du finner mye mer om denne modellen og kulturforståelse generelt på Lewis´ hjemmeside crossculture.com.

Royalties: Dilma spiller høyt om ny oljelov

President Dilma Rouseff la 30. november ned et delvis veto mot den nye loven om royalties fra oljeproduksjon i Brasil. Hun ga dermed etter for press fra de oljeproduserende delstatene Rio, Espírito Santo og São Paulo. Taperne er resten av delstatene i Brasil, og de lover fortsatt kamp

 Statoils plattform på Peregrino-feltet i Brasil.

En maraton i Kongressen

Royalty-debatten har vært en av de aller vanskeligste for Brasils siste to presidenter, Lula og Dilma. Saken har rullet fram og tilbake i Kongressen i snart fire år, og lovforslaget som Kongressen endelig vedtok tidligere i måneden var svært forskjellig fra regjeringens opprinnelig forslag. Les mer her: Royalty-debatten og det politiske spillet.

Voksende skatteinntekter

Skatteinntektene fra oljeproduksjonen i Brasil er femdoblet de siste ti årene, og var på ca. 75 milliarder kroner i 2011. Med de store pré-sal-funnene er det ventet at de vil mangedobles det neste tiåret. Den harde politiske kampen skyldes uenigheter over hvor inntektene skal gå.

Dette er endringene

Dilmas la i går ned et delvis veto, og ga samtidig beskjed om at hun vil forfatte et presidentdekret for å ”korrigere” det regjeringen oppfatter som Kongressens misforståelser. Til sammen vil dette endre følgende punkter:

·      Fordelingen av royalties i eksisterende leteblokker vil ikke endres. dette har vært et hovedkrav fra de oljeproduserende delstatene.

·      For alle nye leteblokker vil de oljeproduserende delstatenes andel av skatteinntektene synke fra 26,25% i dag til 20% i 2013.

·      Kommunenes andel vil synke fra 26,25% i dag til 15% i 2013 og 4% i 2020.

·      Nasjonalstatens andel vil synke fra 30% til 20%.

·      Alle skatteinntektene til kommuner, delstater og nasjonalstater skal i sin helhet gå til utdanning. Slik ønsker regjeringen å nå sitt mål om at 10% av BNP skal gå til utdanning.

·      Resten av skatteinntektene vil gå inn i et nytt sosialt fond (Fundo Social), der halvparten av midlene skal gå til utdanning og den andre halvparten til helse og miljø.

Åpner for nye konsesjoner i pré-sal

Fraværet av royalty-lovgivning har vært det fremste hinderet mot nye anbudsrunder i de rike pré-sal-feltene. Mer info i kronikken min i Dagens Næringsliv her: Bakrus i Brasil.

Med Dilmas veto sendes lovforslaget nå tilbake til Kongressen. De ikke-produserende delstatene vil prøve å endre loven i sin favør, og de har et flertall av stemmene i Kongressen. Det er likevel ikke sannsynlig at de forkaster presidentens veto, slik de har formell mulighet til. Men det kan fortsatt gå både uker og måneder før loven er endelig vedtatt.

Royalty-debatten og det politiske spillet

Denne uka får president Dilma Rouseff den nye royalty-loven på sitt bord. Innen 15 virkedager må hun avgjøre hvor skatteinntektene fra Brasils oljeproduksjon skal gå. Uansett avgjørelse vil det bli store protester. Og dette vil igjen ha konsekvenser for de over 150 norske bedriftene som er etablert i Brasil for å ta del i oljefesten. Her er en liten analyse av royalty-debatten.

150.000 mennesker i gatene i Rio i november 2011, i protest mot ny royalty-fordeling.

Store funn og store skatteinntekter

Med de gigantiske oljefunnene i det såkalte pré-sal-området i 2006/07, eksploderte Brasils oljeindustri. Men store framtidige skatteinntekter fordret også endringer i landets oljelovgivning. Dette har skapt mye politisk rabalder og i sin tur store forsinkelser i oljeletingen. Se kronikken min i DN, Bakrus i Brasil, for detaljer.

Forhandlingene om fordelingen av royalties – skatteinntektene fra oljeproduksjonen – har gått fram og tilbake i Kongressen i fem år. Tidligere president Lula maktet ikke å konkludere prosessen før han gikk av i 2010, og dagens president Dilma ønsket ikke å ta opp saken før lokalvalget i september i år. Etter valget ble saken satt på fast-track i Kongressen, og et lovforslag ble vedtatt i forrige uke. Mer info her: Oljeskatt: - VM og OL i fare.

Rio: - Vi vil miste 90 milliarder

Det nye lovforslaget vil kutte i skatteinntektene til de oljeproduserende kommunene og delstatene. Forslaget vil øke inntektene til de øvrige kommunene og delstatene i Brasil. Nasjonalstatens andel vil bli omtrent uendret.

Dette har skapt store protester i de oljeproduserende delstatene, spesielt i Rio de Janeiro og Espírito Santo. I Rio mener delstaten og dens 92 kommuner at de vil gå glipp av 90 milliarder kroner i skatteinntekter fram til 2020. Disse tallene utfordres av andre økonomer som mener de er alt for høye. Uansett er disse kalkylene en del av den intense politiske drakampen som foregår i Brasil akkurat nå.

Opposisjonens forslag på presidentens bord

Selv om Dilmas regjeringskoalisjon har flertall i Kongressen, ble regjeringens forslag nedstemt. Det er altså opposisjonens forslag president Dilma får på sitt bord denne uka. Opposisjonen har endret flere viktige punkter i regjerings forslag:

1. Forandringene i skattefordelingen vil skje fra det øyeblikket loven trer i kraft. Ikke fra og med de neste oljekonsesjonene som utlyses, slik regjeringen ønsket. Dette er hovedankepunktet for de oljeproduserende delstatene som mener dette er å ikke respektere inngåtte avtaler.
2. Nasjonalstatens andel av kaka vil ikke kobles 100% til utdanning og forskning, slik som regjeringen ønsket, men være frie midler. Dette er et nederlag for presidentens parti PT som ønkset å låse skatteinntektene for å innfri målet om 10% av BNP til forskning og utdanning.
3. Noen prosentandeler og innfasingsfrister er endret.

President Dilma har nå tre alternativer. Godkjenne lovforslaget, legge ned et delvis veto, eller legge ned veto mot hele loven. Alle alternativene har sine omkostninger. Å godkjenne loven helt vil være et knefall for opposisjonen. Å legge ned veto mot hele loven vil være et knefall for delstatene Rio og Espírito Santo. Etter all sannsynlighet faller derfor presidenten ned på et delvis veto, der hovedlinjene i lovforslaget vedtas. De delene hun legger ned veto mot, skal så tilbake til Kongressen for ny behandling.

Oljeprodusentene truer og smigrer

De oljeproduserende delstatene og kommunene frykter med rette for dramatiske fall i sine skatteinntekter. Flere kommuner i Rio får over 50 prosent av sine inntekter fra oljesektoren. Guvernøren i Rio, Sergio Cabral, truet i forrige uke med at VM i fotball 2014 og OL i Rio 2016 står i fare. 60 Kongressmedlemmer fra Rio og Espírito Santo sendte i helgen brev til president Dilma der de innstendig oppfordret henne til å legge ned veto mot loven. Samtidig prøver de å smigre henne ved å be henne følge sine egne ”rettferdige, ærlige og modige uttalelser” i pressen der hun har sagt at ingen skal lide under den nye lovgivningen. Kystkommuner i São Paulo (der mange raffinerier og havner ligger, samt store deler av pré-sal-feltet) truer med rettsak hvis presidenten godkjenner loven.

Det politiske spillet

Royalty-debatten illustrerer godt det meget komplekse politiske spillet i Brasil. Det er en avgrunn mellom opposisjonen og regjeringskoalisjonen. Kongressen lever sitt eget liv, på tross av et stort formelt flertall for Dilmas regjeringskoalisjon. Videre er det store spenninger mellom de ulike forvaltningsnivåene i føderasjonen Brasil (kommunalt, delstatlig, nasjonalt). Lokalt kan også lojaliteten gå på tvers av formelle allianser på nasjonalt nivå.

Alt dette spiller inn i royalty-debatten. President Dilma har noen uker på seg til å finne en løsning. Det blir ingen enkel jobb.

Oljeskatt: - VM og OL i fare

- Fotball-VM 2014 og sommer-OL 2016 står i fare hvis dagens forslag til skattefordeling fra oljeproduksjonen blir vedtatt. Denne lite tilslørte trusselen er siste kapittel i den årelange royalty-debatten i Brasil. Opphavsmannen er ingen ringere enn Sergio Cabral, guvernøren i delstaten Rio de Janeiro.

 Statoils platform på Peregrino-feltet i Brasil.

Etter hastebehandling i Kongressen ble et lovforslag om ny fordeling av skatteinntektene fra oljesektoren vedtatt tirsdag 6. november. Forslaget havner nå på president Dilma Rouseffs bord.

Oljeprodusentene taper

Det er ikke småpenger det dreier seg om. I 2010 var de samlede royalty-inntektene på omtrent 70 milliarder kroner, fordelt på kommuner, delstater og nasjonalstat. Denne summen vil sannsynligvis fordobles de neste ti årene, i takt med at oljeproduksjonen i Brasil øker. Brasil gjorde i 2007 de største oljefunnene i Amerika på 30 år, i det såkalte pré-sal-feltet.

Det nye lovforslaget innebærer at inntektene til de oljeproduserende delstatene og kommunene halveres. Nasjonalstatens inntekter holdes omtrent på samme nivå, og resten skal settes inn i et fond til utvikling i kommuner og delstater som ikke er så heldige å sitte på oljereserver.

Maktkamp i Kongressen

De oljeproduserende delstatene forsøkte uten hell å utsette avstemningen i Kongressen. Nå legger de et knallhardt press på president Dilma for at hun skal legge ned veto mot lovforslaget. Delstatene São Paulo, Rio de Janeiro og Espírito Santo hevder loven er grunnlovsstridig og varsler allerede nå at de vil ta saken til rettsvesenet dersom den blir signert av presidenten i dens nåværende form.

Royalty-lovgivningen må være på plass før nye konsesjoner i det rike pré-sal-feltet lyses ut. President Dilma har nå en brennhet potet på sitt skrivebord, og uansett avgjørelse vil saken rulle videre i Kongressen eller rettsvesenet. Én ting er sikkert:  Royalty-debatten er ikke ferdig.

Les mer om royalty-debatten og forsinkelser i pré-sal her: Bakrus i Brasil

Bakrus i Brasil

Onsdag 24.10 hadde jeg hovedinnlegget på debattsidene i Dagens Næringsliv. Det er ikke lagt ut på nett ennå, derfor kommer det her. Interessant å se hvordan DN har redigert innlegget. Det enkle ordspillet som jeg likte så godt i overskriften, bakrus i pre-sal, er blant de tingene som er tatt ut. Her er teksten i den formen den ble sendt inn.

 

Oljefesten i Brasil: Bakrus i pre-sal?

 

For fem år siden offentliggjorde Brasil verdens største offshore oljefunn. Det utløste en voldsom investeringsvilje i oljeindustrien verden over, også i Norge. I dag river den samme industrien seg i håret i skuffelse. Hva har skjedd? Det er på tide med en reality-check på forventninger og framtidsscenarioer.

250 km utenfor kysten av Rio og São Paulo ligger de såkalte pre-sal-feltene. Navnet – før saltet – kommer av at oljen ligger under et kilometertykt lag med salt. Brasilianske myndigheter anslår at pre-sal-feltene inneholder så mye som 70-80 milliarder fat olje. Til sammenlikning har Norges totale oljeproduksjon vært på cirka 28 milliarder fat siden Ekofisk begynte å produsere i 1971.

I Brasil utløste pre-sal-funnene den reneste eufori. Daværende president Lula hevdet med en av sine mange fotball-metaforer at pre-sal var et bevis på at Gud spilte på Brasils lag. Det ble spekulert i investeringer på tusen milliarder dollar, titusenvis av nye arbeidsplasser og at landet i løpet av et tiår ville bli en av verdens fremste oljeeksportører. Over hundre norske selskaper etablerte seg i Brasil for å bli med på pre-sal-festen.

I dag kan det se ut som om deltakerne er i bakrus, allerede før festen kom ordentlig i gang. Oljen ligger fortsatt urørt seks-sju kilometer under havoverflaten. Letevirksomheten ligger årevis bak skjema. Deler av brasiliansk og internasjonal oljeindustri nærmer seg grensen for hvor mye penger de kan tape.

I Norge forklares forsinkelsene ofte med mangel på kvalifisert arbeidskraft og høye krav til lokalt innhold. Hovedårsaken finnes imidlertid i brasiliansk politikk, spesielt i brasilianske myndigheters forventninger til skatteinntekter.

Da pre-sal-forekomstene ble bekreftet, besluttet nasjonale myndigheter å endre oljelovgivningen. Argumentet var at oljen i pre-sal var så å si garantert, derfor burde staten ha en større andel av fortjenesten enn vanlig. Lovendringen i 2010 bestemte også at Petrobras skulle ha en minimumsdeltakelse på 30 prosent i alle nye pre-sal-felt. I dag mener mange brasilianske oljeanalytikere at Petrobras mangler kapital og menneskelige ressurser til å delta så sterkt i samtlige pre-sal-felt. De hevder selskapets manglende kapasitet er en årsak til forsinkelsene.

Brasils regjering ønsket også å endre nøkkelen som fordeler royalty mellom kommuner, delstater og nasjonalstat – til fordel for nasjonalt nivå. Det skapte furore lokalt. I Rio har det vært store protester i gatene, og delstatspolitikerne har gått kraftig ut mot lovforslaget. Et resultat av dette er at royalty-debatten fortsatt ruller fram og tilbake i Kongressen, uten noen dato for avstemning. Og uten en vedtatt lov, ingen nye konsesjoner. Det har ikke vært gjennomført anbudsrunder i pre-sal siden 2007.

Om det er brasilianske myndigheters forventninger om inntekter som er hovedårsaken til forsinkelsene, er det internasjonale selskapers forventninger til Brasil som er hovedårsaken til deres (foreløpige) tap. Det henger sammen med manglende kunnskap om landet, forretningskulturen og det politiske spillet.

Den første, helt elementære lærdommen må være å huske at ting tar tid. Og i Brasil tar ting mye lenger tid enn det vi er vant til i Norge. Den andre lærdommen må være at brasilianske forretningsplaner og produksjonsmål er betydelig mindre realistiske enn de er i Norge. - De er heller mål å strekke seg mot, som en sentral person i brasiliansk UD fortalte meg. Den tredje lærdommen må være at brasiliansk politikk er meget uforutsigbar.

Derfor skal norske bedrifter ta det med en klype salt når Brasils gruve- og energiminister Edison Lobão på oljemessen i Rio 18. september annonserer at den neste anbudsrunden for pre-sal vil skje i november 2013. Slike løfter har brasilianske myndigheter gitt før, uten at de har materialisert seg. Uansett må royalty-lovgivningen være på plass i god tid før anbudsrunden. Og om det vil skje er høyst usikkert.

Pre-sal vil definitivt skape store inntekter for Brasil, landets oljeindustri og norske selskaper. Men avkastningen vil komme langt senere enn de aller fleste forventet. De som har lommebok til å ha tålmodighet, og de som kjenner Brasil best, er de som vil vinne kappløpet.

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn

Brasil har funnet enorme oljeforekomster på dypt vann de siste fem årene, nesten like mye som i resten av verden til sammen. Dette har ført til massive investeringer i landets oljeindustri. Brasil vil kunne bli en av verdens største oljeeksportører i løpet av de neste tiårene, og dette har store ringvirkninger i landet allerede i dag. For Norges oljenæring er Brasil det nye El Dorado.

Dette er del tre av seks i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Statoils plattform på Peregrino-feltet i Brasil.

Historien om olje i Brasil er eldre enn i Norge. Allerede på slutten av 1800-tallet begynte  man å bore etter olje i São Paulo, men det var først i 1939 man oppdaget olje, da i Bahia i nordøst. Produksjonen har imidlertid vært liten, langt lavere enn Brasils eget forbruk, og oljeimport har både vært en kilde til avhengighet og en hovedårsak til Brasils skyhøye utenlandsgjeld. Derfor har drømmen om selvforsyning av energi vært et nasjonalt mantra i over femti år.

I 1974 fant Brasil nye olje utenfor kysten av delstatene og Espirito Santo og Rio. Produksjonen økte gradvis, slik at landet nærmet seg selvforsyning på 2000-tallet. Omtrent samtidig, i 2006/2007, ble de nye, gigantiske pré-sal-feltene funnet, og det ble starten på det vi kan kalle Brasils oljerevolusjon. Daværende president Lula sparte ikke på superlativene da han åpnet testproduksjonen 1. mai 2009:

- Måtte det fra i dag fortelles en ny og bedre historie om vårt land. I dag er Brasils andre frigjøringsdag!

Pre-sal: Olje før salt

De nye funnene har fått navnet pré-sal - før saltet - fordi oljen ligger i berglag som dannet tidligere enn tykke saltlag. Funnene er gigantiske, men oljen er vanskelig å få opp. For det første er det havdybden. Dette er såkalt ultradype havområder, havdyp på 1000 til 2000 meter. Så kommer mellom 1000 og 3000 meter stein, så opptil 2000 meter salt, før man kommer til de oljeholdige berglagene, selve reservoarene. Avstanden mellom havoverflaten og reservoarene kan altså være så mye som 7 kilometer. Trykket på slike dybder enormt, og utsetter utstyret for ekstreme påkjenninger. Og der oljeplattformene i Nordsjøen befinner seg 30-80 km fra land, altså en liten helikoptertur, ligger Brasils pré-sal 250-300 km fra kysten. Tur-retur blir altså den samme avstanden som Trondheim-Oslo. Dagens transporthelikoptre klarer ikke disse avstandene.

Illustrasjon av geologien i pré-sal-felten. Reservoarene ligger så mye som sju km med vann, berg og salt.

Dybden, trykket og avstanden fra land er likevel ikke den største utfordringen. Det mest kompliserte er saltet. Salt er mindre stabilt enn stein, og bare en liten forskyvning i saltmassene vil kunne skade boreutstyret. Neste all teknologi fram til nå har vært skreddersydd for boring i fast fjell, man vet fortsatt lite om hvordan saltlag av denne tykkelsen og på slike dyp vil reagere på varme- og trykkforskjeller som boringen fører med seg. Samtidig er saltet ”en venn”, som letesjef  Breno Wolf i Petrobras formulerte det: ”Saltet er det perfekte segl, det er som en osteklokke av salt, to kilometer tykt og fullstendig ugjennomtrengelig for olje. All oljen er der nede, ingenting har klart å unnslippe.”

- Vårt pass til framtida

Tidligere president Lula henviste ofte til Gud og Historien med stor H når han snakket om de nye funnene. Lula var ingen mann av små ord, men når det gjeldt pré-sal kan han muligens ha ordene i behold. Betydningen av dette oljefunnet er svært stor for Brasil, og kan kun forstås opp mot et bakteppe av stor energi-usikkerhet, dyr oljeimport og ikke minst at Brasil fortsatt har en stor, fattig befolkning. Lula sa det slik:

- Pré-sal er et vårt pass til framtida. Ressursene skal gå til utdanning og fattigdoms-bekjempelse. Og vi skal satse på vitenskap og teknologi. Vi skal investere i det mest lovende vi har: våre barn, våre barnebarn, vår framtid.

Hvor mye olje ligger i pré-sal?

Ifølge Brasils oljedirektorat ANPs statistikk for 2010 er Brasils påviste reserver 14,2 milliarder fat oljeekvivalenter, opp fra 8,5 i 2001. Pré-sal-feltene står for omtrent halvparten av dagens reserver, men brasilianske myndigheter mener det kan være så mye som 70-80 milliarder fat der ute. Til sammenlikning er Norges reserver i samme oversikt estimert til 6,7 milliarder oljeekvivalenter, ned fra 11,6 i 2001. Det viser at vi nærmer oss slutten på vårt oljeeventyr, mens Brasil er i starten av sitt.

For sammenlikningens skyld: Selv om Brasil vil kunne bli en av verdens største oljeeksportører, vil landet i beste fall bare havne på andreplass blant Latin-Amerikas oljenasjoner. Venezuela troner ensomt på toppen av statistikken, langt der oppe, med 211 milliarder fat. Det er på en og samme tid Venezuelas frelse og tragedie, landets økonomi og politikk er svært, svært avhengig av oljeprisen. Saudi-Arabia topper listen over verdens største reserver med 265 milliarder fat, ifølge ANP.

Det brasilianske oljeselskapet Petrobras gjennomførte i 2010 verdens største aksjeutvidelse for å stille bedre rustet til alle investeringene i pré-sal-utbyggingen.

Royalty-debatten

Det ligger utvilsomt store penger i Brasils nye pré-sal-funn. Men hvor skal pengene gå? Hvem skal forvalte inntektene fra Brasils voksende oljeindustri? De nye oljefunnene har satt i gang en het debatt om skattelegging, den såkalte royalty-debatten.

Dette er en av de aller viktigste heteste debattene i dagens Brasil. Under det tidligere regimet gikk det meste av inntektene til den kommunen og den delstaten hvor oljebrønnene lå. Etter funnene av pré-sal la regjeringen fram et forslag om å endre fordelingsnøkkelen så mer av inntektene skulle opp til nasjonalstaten. Dette har ikke uventet skapt furore i de områdene som vil miste inntekter. I Rio har det vært store demonstrasjoner med guvernøren i delstaten, opprørt til tårer, i fremste rekke. Saken har gått fram og tilbake i Kongressen og ennå er ingenting avgjort. Derfor er nye anbudsrunder og tildelinger av letekonsesjoner i pré-sal-feltet er innstilt inntil den nye loven er på plass.

Vil pré-sal bli det samme for Brasil som Nordsjøen er for Norge?

Det første drivverdige oljefunnet i Nordsjøen ble, betimelig nok, gjort juleaften 1969. Da fant riggen Ocean Viking, i boring nummer 38 på norsk sokkel, det som skulle bli Ekofiskfeltet. For oss har oljeindustrien betydd at Norge har blitt et av verdens rikeste land og at vi på 15 år har klart å bygge opp verdens største pensjonsfond, Oljefondet. (Les mer om Oljefondets investeringer i Brasil her: Oljefondet investerer i 11 av 12 klimaverstinger i Brasil)

Hvordan vil det gå i Brasil? Det er ingen selvfølge at rike naturressurser kommer befolkningen til gode. Tvert i mot, de fleste av landene med store oljeforekomster i verden er udemokratiske regimer og diktaturer med utbredt fattigdom. Men i Brasil ligger mye til rette for at det skal gå bra. Landet fant de store oljeressursene etter at demokratiet var på plass, det har en sterk stat og et, i latinamerikansk sammenheng, velfungerende statsapparat. Landets oljedirektorat ANP fungerer godt og nyter respekt også i utlandet.  Det statsdominerte oljeselskapet Petrobras er blitt blant verdens største og er samtidig verdensledende på dypvannsteknologi.

Selv om pré-sal-funnene kan være betydelig større enn totale reserver på norsk sokkel, vil det bety mindre for landet enn det Nordsjøen har gjort for oss. Brasil er allerede verdens sjette største økonomi, med et BNP som er nesten ti ganger større enn Norges. Oljens andel av den totale økonomien vil derfor bli mye mindre enn hos oss.

Likevel: Pré-sal er utvilsomt en lykke for Brasils økonomi, og vil forhåpentligvis bli det for landets befolkning. Investeringene i oljeindustrien har ringvirkninger i store deler av økonomien. Etterspørselen i byggebransjen, skipsverftene og de maritime næringene er så høy at det er et skrikende behov for fagfolk. Men om 1. mai 2009 er en ny frigjøringsdag? Neppe, men det er et godt retorisk poeng…

Forsiden til regjeringens Brasil-strategi fra 2011.

En honningkrukke for norsk oljeindustri

De nye oljefunnene har fullstendig forandret forholdet mellom Brasil og Norge. På få år er over 100 norske bedrifter knyttet til oljenæringen etablert i Brasil. I 2010 var norsk eksport til Norge for første gang på 150 år IKKE dominert av klippfisk. Nå er det utstyr til oljeindustrien som gjelder. Statoil begynte sin produksjon på Peregrino-feltet i 2011, og er allerede blant de aller største produsentene av olje i Brasil etter Petrobrás. En egen Brasil-strategi ble lansert av regjeringen i 2011, og ikke tilfeldig tronet en oljeplattform øverst på forsiden.

Samtidig er Brasil et vanskelig land å operere i. Det kommer langt ned på lista over næringsvennlige land. Mye byråkrati, komplekst skattesystem, høye krav til lokalt innhold og mangel på kvalifisert arbeidskraft er blant gjengangerne på lista over kompliserende faktorer for norske selskaper. Brasil har også en ganske annen business-kultur enn Norge, noen mange erfarer. Gaute Jørpeland i K. Lund Offshore oppsummerte sine egne opplevelser fra Brasil slik på et olje-seminar i Stavanger i vår.

- Hadde jeg lært meg mer av brasiliansk kulturforståelse og litt mer av språket på forhånd kunne jeg kanskje ha spart et år eller to med arbeid i oppstartsfasen.

Mange norske selskaper har gjort liknende erfaringer. Og for å avslutte med å rette blikket innover: Norge trenger mer kunnskap om Brasil. Prosjektet Det nye Brasil er et bidrag til dette.

Dette er del tre av seks i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Les mer her:

Intro: Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane

Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn

Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika

Forvandlingen 4: Kina og BRICS

 

Kommer:

Forvandlingen 5: USA svekkes

Norge-Brasil? Det er olje, det!

De siste fire årene har det skjedd en revolusjon forholdet Norge-Brasil. Handelen mellom de to landene har skutt i været, norske investeringer er mangedoblet og over 150 norske selskaper er nå etablert i Brasil.

Hva har skjedd? Svaret er olje.

Brasil er det nye Klondyke

Brasil har de siste årene funnet enorme mengder olje utenfor kysten, langt mer enn det alle Norges felter i Nordsjøen inneholder til sammen. Norges oljeindustri, som har teknologi for å bore på dypt vann, ser derfor på Brasil som det nye Klondyke. På grunn av disse funnene er Norges eksport til Brasil for første gang i historien ikke totalt dominert av klippfisk. I 2010 gikk utstyr og deler til oljeleting forbi bacalhau i eksportverdi.

Før saltet – pré-sal

De nye brasilianske feltene kalles pré-sal – før saltet – fordi de ligger under et opptil to tusen meter tykt saltlag. Over saltet ligger tusen meter berg, og over der igjen rundt to tusen meter vann. Det er altså ikke enkelt å få opp oljen! Men funnene er så store at hele verdens offshore-næringer summer rundt honningkrukka pré-sal.

De nye oljefunnene har ført til at Brasil er det landet Norge investerer mest i, etter USA og EU. Vi investerer mye mer i Brasil enn i de andre BRIKS-landene Russland, India, Kina og Sør-Afrika.

Statoil og Hydro

Statoil og Hydro er de to selskapene som leder an i norske investeringer i Brasil. Statoil hadde i 2011 investert omtrent 30 milliarder kroner i oljeleting i Brasil. Selskapet er nummer to på lista over de oljeselskapene som produserer mest i Brasil. På topp, langt, langt foran de andre troner selvfølgelig Petrobras. Gamle Norsk Hydro drev også leteboring i Brasil før sammenslåingen med Statoil. Peregrino-feltet, som kronprins Haakon åpnet i fjor, var opprinnelig Norsk Hydros leteområde.

Dagens Hydro, som nå utelukkende driver med aluminium, brukte i 2010/2011 omtrent 30 milliarder kroner på å kjøpe aluminiumsdelen til det brasilianske gruveselskapet Vale. Det er norgeshistoriens største utenlandsoppkjøp noen sinne.

Det norske klimaparadokset

Norge har lovet inntil seks milliarder kroner fram i støtte til Brasil for å redusere landets utslipp av klimagasser. Pengene går inn i det brasilianske Amazonasfondet og brukes på ulike prosjekter for å beskytte regnskogen. Det er ypperlig! Seks milliarder kan høres mye ut, men det blir bare småpenger i forhold til det AS Norge investerer i noen av de mest forurensende næringene Brasil: olje og aluminium. Statoil og Hydro alene bruker ti ganger så mye.

Det er et paradoks som norske myndigheter ser ut til å leve ganske komfortabelt med. I mitt hode henger det ikke på greip. Både Statoil og Hydro er jo statsdominerte selskaper? Min utfordring blir derfor: Øk norske investeringer i miljøvennlige næringer til samme nivå som investeringene i de forurensende næringene. Først da kan vi begynne å snakke om at vi VIRKELIG gjør en forskjell i Brasil.

(Klimaparadokset har jeg skrevet om tidligere. Her kan du lese videre.)

Hodet drar et døgn i forveien

Sitter på en varm og trang nettcafé på Guarulhos, den internasjonale flyplassen i São Paulo. Sliten og trøtt og irritabel. Det skal bli godt å komme hjem nå. Sånn er det alltid. Hodet drar et døgn i forveien.

De knappe to ukene i Brasil har vært veldig gode. Masse ideer, mye inspirasjon, gode samtaler, nye poenger, nye kontakter, en halv koffert med bøker, viktige innsigelser til tesen om etterdiktaturgenerasjonen. Og helt uventet: innholdsfortegnelse 1.0 falt på plass i et inpirert øyeblikk i Rio!

Denne turen har jeg jobbet mest med de store økonomiske og politiske linjene i Brasil de siste 20 åra. Noen helt klare brudd, Plano Real og valget av Fernando Henrique Cardoso (FHC) til president i 1994, og ikke minst valget av Lula til president i 2002. Det siste kaller jeg det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie. Men mye kontinuitet også, både politisk og økonomisk. Lulas regjering videreførte Cardosos makroøkonomiske politikk, for eksempel. Og Bolsa Família er vokst ut av små programmer som startet under FHC.

Jeg har også sett på forholdet Norge-Brasil, spesielt næringslivssamarbeidet som i dag er fullstendig dominert av olje. Over 100 norske selskaper er etablert i Brasil for å ta del i det brasilianske oljeeventyret. Visste du at Statoil er det nest største oljeselskapet på brasiliansk sokkel, målt i produksjon? Det største er selvfølgelig Petrobras, noe som gjør Statoil til det største internasjonale selskapet.

Og så har jeg hatt en fantastisk gjenoppdagelse av Rio! For en utrolig kul by!! Den slår deg hardt i mellomgulvet når du kommer, og er så vakker og intens at det er vanskelig å henge med. Men er man på den bølgen, finnes det ikke et eneste sted i verden som kan måle seg.

Neste tur skal jeg ut på bygda. Da blir det mer fokus på miljø og urfolk. Men nå: Oslo! Gleder meg til å komme hjem!

Det norske klimaparadokset i Brasil

Her er kronikken som Lars og jeg hadde i VG 6. september. Inkludert det siste avsnittet som tydeligvis hadde forsvunnet i redigeringen.

Brasil-paradokset


Av: Lars Løvold, daglig leder, og Torkjell Leira, programkoordinator Amazonas, Regnskogfondet

De siste fem årene har Brasil kuttet sine klimagassutslipp tilsvarende 24 ganger Norges årlige utslipp. Drastisk reduksjon i ulovlig avskoging i Amazonas er årsaken. Norges utslipp er fortsatt like høye.

Brasils miljøvernminister Izabella Teixeira er i Oslo for å snakke om klima, miljø og Norges nye Brasilstrategi. I den anledning er det på sin plass å berømme Brasil for innsatsen med å redusere landets klimagassutslipp. Inntil nylig lå Brasil på fjerdeplass over landene med høyest utslipp av klimagasser. Men i motsetning til Norge og resten av Vesten, har Brasil gjennom politiske tiltak klart å kutte utslippene kraftig. Ingen andre land i verden er i nærheten av å redusere sine utslipp i det omfang som Brasil har fått til de siste årene.

Hvordan? Et ukjent faktum for de fleste er at så mye som 75 prosent av Brasils utslipp kom fra avskoging. Og det i et land med nesten 200 millioner innbyggere, 100 millioner biler og en enorm industripark. De klart største utslippene kom fra ulovlig skogrydding i Amazonas, først og fremst fra branner påsatt for å skaffe beiteland til kjøttindustrien.

I dag er avskogingen i Brasil redusert med over 60 prosent i forhold til et historisk gjennomsnitt. På denne måten har Brasil spart verden for 1,2 milliarder tonn CO₂ i atmosfæren de siste fem årene. Det tilsvarer nesten fem ganger Norges utslipp i samme periode.

Så hva har Brasil gjort riktig? Landet har under president Lula tatt avskogingen på alvor. Under tidligere miljøvernminister Marina Silva satte myndighetene i gang en lang rekke tiltak for å stoppe ulovlig hogst og skogbranner. Store politiaksjoner for å konfiskere kveg som beitet på ulovlig ryddede områder i Amazonas er det tiltaket som har vakt størst oppmerksomhet. Men landet har også opprettet store verneområder, stanset lån til næringsaktører som bryter miljølovgivningen og slått hardt ned på korrupsjon i forvaltningen.

Brasil viser altså vei i kampen mot klimaendringene. Når mange rike land anklager land i sør for ikke å ville redusere sine klimagassutslipp, er det en sannhet med modifikasjoner. Heller ikke Norge har mye å skryte av. Våre egne utslipp har kun gått beskjedent ned de siste to årene, og det er på grunn av finanskrisen.

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim inviterer i dag til et møte på Litteraturhuset i Oslo. Brasils miljøvernminister er hovedgjest, og temaet er hvordan spørsmål om klima og miljø skal behandles i den Brasilstrategien som regjeringen nå er i ferd med å utarbeide. Strategien vil ha to hovedområder: næringsliv og klima/miljø/urfolk. Et slikt strategiarbeid er en ypperlig anledning til å se helhetlig på forholdet Norge - Brasil. For det er ikke til å komme bort fra at Norges relasjoner til Brasil på disse to områdene er preget av store selvmotsigelser.

Norge har støttet den brasilianske urfolksbevegelsen gjennom mer enn 25 år. Vi har også lovet opp til 6 milliarder kroner til det brasilianske Amazonasfondet for å redusere de store klimagassutslippene fra regnskogødeleggelse. Dette er veldig bra!

Men samtidig investerer Norge mye, mye mer i de mest forurensende industriene i Brasil. Et ferskt eksempel er Hydros oppkjøp av brasilianske Vales aluminiumssektor, der 30 milliarder kroner brukes på å sikre seg bauxittgruver og smelteverk inne i Amazonas. Statoil har investert mer enn 30 milliarder kroner i Brasils voksende petroleumsindustri de siste årene. Oljefondet investerer i kjøttindustrien i Amazonas – den næringen som står for 80 prosent av avskogingen. I juni ble det kjent at Norge vil gi seks milliarder kroner i lån til det brasilianske oljeselskapet Petrobrás.

Så milliardene Norge bruker til regnskogsbeskyttelse i Amazonas blir bare småpenger sammenliknet med norsk næringslivssatsing, norske statlige investeringer og norske lån til Brasil, som i stor grad skjer i svært forurensende næringer.

En samlet norsk Brasilstrategi må søke å minske disse selvmotsigelsene. Målet må være ambisiøst: Å utvikle verdens mest bærekraftige handels- og investeringsrelasjoner. Virkemidlene og tiltakene må bidra til å redusere klimagassutslippene i begge land. Er Norge rede til å investere like mye i miljøvern som i forurensende næringer?

Gjennom historisk støtte til Brasils urfolk og den innovative skogsatsingen med støtte til Amazonasfondet, har Norge en viktig stemme i Brasil. La oss bruke den til å støtte de gode kreftene i landet. Og la oss bruke regjeringens Brasilstrategi til å vise at hensyn til miljø og urfolk ikke bare er retorikk, men noe vi er rede til å satse på selv om det skulle koste norske selskaper markedsandeler og marginer!

Dilemmaer for Norges nye Brasilstrategi

Mandag 6. september åpner Erik Solheim og Brasils miljøvernminister Isabela Teixeira et møte om klima og miljø på Litteraturhuset i Oslo. Dette er det første av en serie temamøter i arbeidet med regjeringens nye Brasilstrategi. Det er to hovedområder i strategien: Næringsliv og klima/miljø/urfolk.

Norges politikk på disse to områdene er i dag selvmotsigende.

På den ene siden har Norge lovt inntil 6,5 milliarder kroner i støtte til det brasilianske Amazonasfondet for å  kutte de store utslippene av klimagasser fra regnskogsødeleggelse. Det er kjempebra!

Men på den andre siden investerer Norge (både statlige og private aktører) mye, mye mer i miljøødeleggende virksomheter i Brasil. Tre eksempler: Statoil har investert mer enn 30 milliarder kroner i petroleumssektoren i Brasil de siste årene. Hydro brukte nettopp 30 milliarder kroner på å kjøpe bauxittgruver og smelteverk inne i Amazonas. Oljefondet investerer i kjøttindustrien i Amazonas, den næringen som står for 80% av avskogingen.

De små pengene brukes altså til å redusere Brasils utslipp av klimagasser, mens de store pengene brukes til å øke dem.

Brasilstrategien og tiltakene som kommer i etterkant må gjøre noe med dette. Kan en start være å bruke like mange penger på miljøvern som på miljøødeleggelse?