Fotballfest rammer de fattige

Lørdag 2. februar hadde jeg kronikken i Aftenposten. Det har vært et mål lenge, derfor tillater jeg meg å suge litt ekstra på den karamellen. Temaet for kronikken var Brasils utfordringer rundt fotball-VM 2014, og timingen var 500 dager til avspark. Det er alltid spennende prosesser før teksten endelig står på trykk.

Aftenpostens illustrasjon. I billedteksten nevnes både Neymar og Maracanã, men bildet viser verken riktig spiller eller riktig stadion... Foto: AP/NTB Scanpix

Her er link til kronikken i Aftenposten. Der kan du se hvordan teksten ble seende ut til slutt. Overskrift og ingress er endret, og underoverskrifter er satt inn. Inne i teksten er det gjort noen språklige endringer. Og beskrivelsen av meg selv (som kanskje var litt lang fra min side) er redusert til det kortest mulige "skribent".

Visste du at det på twitter finnes en som kaller seg Språkvokteren? Han sendte meg noen meldinger om språkfeil i teksten, blant annet at stadion er intetkjønn. Irriterende eller helt greit? Han har jo helt rett... Uansett: Her er teksten slik den ble sendt inn:

Fotball-VM 2014 i Brasil: Tidenes fotballfest, store skandaler, ny verdensorden

500 dager igjen

Av: Torkjell Leira*

I dag er det 500 dager til fotball-VM 2014 sparkes i gang i Brasil. Det blir en gedigen fotballfest, men mye tyder dessverre på at tvangsflytting, korrupsjon og lite etterbruk vil gi mesterskapet et broket ettermæle.

I disse dages kastes 24 indianere ut av hjemmene sine i Rio. Bygningen de bor i huset tidligere det statlige indianer-museet, og indianere fra ulike etniske grupper okkuperte det forlatte bygget for sju år siden. Problemet er at legendariske Maracanã, fotballstadionet der VM-finalen skal spilles, ligger rett ved. Området rundt stadion skal pusses opp, derfor skal museumsbygningen rives. Samme skjebne møter husene til flere hundre familier i et fattigstrøk klemt inne mellom hovedveien og toglinjen som går forbi Maracanã. Dette er Brasils dilemma i et nøtteskall: Skal fattigfolks hus og hjem rives til fordel for parkeringsplasser for fotballfiffen?

Det bygges voldsomt i Brasil i forbindelse med VM. I alle offisielle presentasjoner hevder Brasils myndigheter og Det internasjonale fotballforbundet (FIFA) at VM skal bidra til bedre infrastruktur, raskere transport og moderne byutvikling; VM skal kort sagt gjøre livet bedre for folk i alle de tolv byene der kampene skal spilles. 21 milliarder kroner investeres i stadionanlegg og andre tiltak, så noen vil utvilsomt få det bedre. Så langt har folk flest merket lite. Det er politikerne, fotballbossene og de store entreprenørselskapene som har kommet best ut av det.

I hovedstaden Brasilia renoveres en stadion for over tre milliarder kroner, i en by nesten uten fotballtradisjoner. I Manaus i Amazonas bygges en helt ny arena med kapasitet på 42.000 mennesker til nesten to milliarder kroner, men det beste laget i byen samler ikke mer enn et par tusen tilskuere på en god dag. Er det fornuftig bruk av ressurser i et land der over halvparten av befolkningen ikke er koblet til kloakknettet?

Hvis Brasil ikke gjorde noe for sine fattige, ville svaret vært enkelt. Men landet har halvert fattigdommen de siste tiåret. Mindre ulikhet har vært en hovedprioritering for landets tre siste regjeringer, så brasilianske myndigheter svarer at man gjør begge deler. Man reduserer fattigdom og arrangerer store mesterskap, samtidig. Likevel, ressursbruken i forbindelse med VM er vanvittig, og faren er stor for at mye penger vil havne der de ikke skulle vært.

”Under VM vil korrupsjonen løpe fritt” fastslår Brasils tidligere stjernespiss Romario. Han var toppscorer da Brasil vant fotball-VM i USA i 1994. Nå er han kongressmedlem og nestleder i Kongressens komité for sport og turisme, så få kjenner koblingen mellom fotball og politikk bedre. Romario advarer mot bevisst forsinkelse i byggearbeidene, slik at innspurten skjer uten anbud og uten kontroll på utgiftene. Det er en klassisk kilde til underslag og misbruk av offentlige midler. Tre av fire brasilianere tror at korrupsjon allerede forekommer i forbindelse med byggearbeidene til VM, ifølge det anerkjente meningsmålingsinstituttet Datafolha. Foreløpig har ingen store korrupsjonssaker nådd overflaten, så Romarios og befolkningens mistanker er basert på erfaring. La oss håpe de tar feil.

Korrupsjon eller ikke, VM i Brasil blir det dyreste noen sinne. Høye kostnader er ikke bare et problem for Brasil. Det er kun et fåtall land i verden som egentlig har råd til å huse idrettsarrangementer som fotball-VM og sommer-OL. Om man har råd eller ikke bestemmes av landets myndigheter, og i stor grad av hvordan de ønsker at landet skal framstå internasjonalt. Illustrerende nok har nesten alle de store mesterskapene det siste tiåret blitt lagt til de framvoksende stormaktene kalt BRICS-landene (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika). Disse landene ønsker å bruke VM og OL til å utvikle byer og infrastruktur, og ønsker samtidig å vise verden at de er store og innflytelsesrike. Slik er mesterskapenes lokalisering et konkret uttrykk for en ny politisk og økonomisk verdensorden. Hvor godt de lykkes er imidlertid en annen sak.

Den brasilianske geografen Gilmar Mascarenhas har i en årrekke forsket på byutvikling og store idrettsarrangementer. Han skiller mellom mesterskap som benyttes til strategisk byutvikling og mesterskap etter det han kaller BRICS-modellen. OL i Barcelona 1992 og London 2012 er gode eksempler på at idrettsarrangementer kan brukes til fornuftig og strategisk byutvikling. Der har arenaene ligget sentralt, og etterbruken har vært god. BRICS-modellen kjennetegnes av store, overdådige arenaer for å imponere verden, enorme kostnader, få ringvirkninger og dårlig etterbruk. Fotball-VM i Sør-Afrika 2010 er et eksempel på det, der står stadionene og forfaller. Så langt, hevder Mascarenhas, følger Brasil BRICS-modellen.

Samtidig skal man ikke svartmale situasjonen. VM i fotball 2014 blir tidenes fotballfest. Det blir fantastisk fotball, fabelaktige stadionanlegg, tilskuere fra hele verden og geniale TV-sendinger for alle oss andre. Investeringene i anlegg, veier og flyplasser vil ha positive ringvirkninger for Brasils økonomi. Landet vil sole seg i internasjonal oppmerksomhet, og alle brasilianere håper at deres egen helt Neymar vil danke ut argentineren Lionel Messi og bli mesterskapets store spiller.

I Rio har saken om indianer-museet havnet i rettsvesenet. Bygningen er fra 1862, og er dermed en av de eldste i hele byen. Rios byantikvar protesterer heftig på vedtaket om at den skal rives, mens indianerne forhandler med kommunen om nye boliger. Rådet til FNs bosettingsprogram UN Habitat og de fleste urbanister er klart: Ikke kast ut folk og riv ned hjemmene deres. Invester i eksisterende bygningsmasse og skaff tjenester til folk der de bor.

I dag er det 500 dager igjen til åpningskampen i fotball-VM 2014, så toget er nok gått for indianerne og slumbeboerne ved Maracanã. Men bare to år etter finalekampen begynner et enda større eventyr i samme by. La oss håpe at arrangørene av sommer-OL 2016 i Rio vil lære, og at de unngår å falle i BRICS-fella.

* Torkjell Leira er samfunnsgeograf og skribent. Han skriver på en bok om det moderne Brasil og driver bloggen www.BrasiLeira.no

Her kan du lese mer om fotball-VM 2014

500 dager igjen til fotball-VM 2014

ABC om VM i fotball 2014 i Brasil

Indigenous peoples and conservation of the Amazon

Today I gave a lecture at the University of Life Sciences (UMB, Ås) entitled ”Management of natural resources in indigenous territories in the Amazon”. Here are speaking notes with the main points and some literature.

Roads, as the Brazilian BR-210 cutting through the Yanomami indigenous territory in the Amazon rainforest, are one of the main threats to indigenous lands and resources. Photo: Torkjell Leira.

The lecture was built on experience from working six years in Rainforest Foundation Norway (RFN), and examples were taken from real projects on the ground in the Brazilian Amazon. Thanks to students and course responsible Torbjørn Haugaasen for excellent comments and questions!

Why ”management” in indigenous territories?

Don´t the indigenous peoples live in harmony with their environment, with traditional management practices and minimum impact on the resources and their territories?

There are five reasons why indigenous peoples need to handle the environment and their resources in new ways today:

·       much smaller areas (from vast territories to group, village or no territory)

·       increasing population (since the 1970´s)

·       sedentarism (living for longer periods of time at the same site, partly due to health posts and schools)

·       external threats (roads, mining, industrial agriculture, oil/gas, hydropower projects, etc.)

·       cultural change (towards a ”western” lifestyle, including nutrition, transport, mobile phones, TV, etc.)

A new reality demands new approaches

Due to this new situation, many indigenous groups overexploit the natural resources. This leads to the development of new projects to manage the resources on their territories. These projects share some characteristics:

·       close cooperation with NGOs or universities (some say too close)

·       mostly international funding (the state focus on health and education, private sector on culture)

·       multi dimensional projects (integrating education, income generation, health issues, etc.)

·       increasing indigenous control and execution (local ownership key to project sustainability and impact)

Different indigenous projects for management of natural resources

This was the main part of the lecture. Not possible to elaborate on this here, but these were the points, indigenous groups and examples I talked about:

·       the cross cutting ”cultural dimension”

·       border control (Yanomami)

·       new family agriculture practices (Xingu)

·       new hunting and fishing practices (Ashaninka)

·       new activities for income generation (Baniwa)

·       related: increasing waste problem (Wajãpi)

·       the new REDD agenda (Paiter-Surui)

Protected areas (green) and deforestation (red) in the Amazon. 18% of the total Amazon rainforest is gone. Protected areas are an efficient instrument to stop deforestation. Map: RAISG.

Conservation effectiveness

How do different types of protected areas perform when it comes to conservation of the rainforest? Indigenous territories prove to be most effective. Here I cite one of the three articles I used in the lecture (Nepstad et al. 2006, download below).

«No strong difference in inhibition of deforestaion or fire was found between parks and indigenous lands»

«However, uninhabitated reserves tended to be located away from areas of high deforestation and burning rates. In contrast, indigenous lands were often created in response to frontier expansion, and many prevented deforestation completely despite high rates of deforestation  along their boundaries.»

«The inhibitory effect of indigenous lands was strong after centuries of contact with the national society, and was not correlated with indigenous population density.»

Deforestation figures

•       Total Amazon: 18%

•       Private properties: 25%

•       Protected areas: 1,5%. Of which:

•       Natural parks, reserves: 1,63%

•       Indigenous territories: 1,46%

Some conclusions

There is a need for many indigenous groups in the Amazon to manage their territories and resources in new ways, mainly due smaller areas, higher population, sedentarism, external threats and what could be called cultural change.

There are a high number of pilot projects, in general run in cooperation between indigenous groups and NGOs. The projects are, as a rule, multi dimensional. The quality and scope varies a lot.

There are many very successful projects, but even in the best cases the long-term outcome is unknown. The internal and external pressures are high. The new REDD agenda is promising, but controversial. In the Brazilian Amazon indigenous territories are very effective for reducing deforestation.

Literature:

A good, but a little outdated, overwiew of rights and challenges from the Interamerican Development Bank (IDB): Tresierra, J.C. (1999) Rights of Indigenous Groups over Natural Resources in Tropical Forests

Download Tresierra´s paper here

A very good analysis of conservation effectiveness in the Brazilian Amazon:

Nepstad et al (2006) Inhibition of Amazon Deforestation and Fire by Parks and Indigenous Lands

Download Nepstad et al´s paper here

Med full krigsmaling i Amazonas

Vi blir tatt i mot med treklubber, skrik, hyl og dans. De eldste dundrer klubbene i bakken rundt føttene våre, vi som ikke er vant til dette skvetter til og lurer nervøst på hvor nærme de egentlig har tenkt å slå. Så er det plutselig over. Det var velkomstritualet. Nå er det kaffe og kapteinkjeks.

Elda maler meg med light-versjonen av kroppsmaling: brent  para-nøtt og aske.

I gamle dager, blir jeg fortalt, skjedde dette ute i skogen langt fra landsbyen. Men nå, med bil og uten mobildekning, er det vanskelig å vite når folk faktisk kommer. Og dermed ta i mot dem på skikkelig vis. Før kunne gjestene bli bundet fast til trær, og i tillegg til hyl og skrik og klubber bli truet med pilspisser mot øyeeplet eller halspulsåra. Og så bli kasta i elva.

- Det var velkomstritual, det! humrer de eldste. Jeg tenker etter og synes vår velkomst var helt passe.

Dessverre bare bilder av meg denne gangen. Og Elda som maler meg. Det har med rettigheter og sånt å gjøre. Ikke bra å publisere bilder av folk som ikke har sagt det er ok.

Vi har kjørt inn langs selveste transamazonica. Veien som går tvers gjennom hjertet av Amazonas. Veien som militærregimet faktisk klarte å gjøre ferdig på 1970-tallet. De begynte å høvle seg inn gjennom regnskogen mange andre steder, men transamazonica var et prestisjeprosjekt og en av de få veiene de klarte å ferdigstille. Andre steder ble det for dyrt, det tok for lang tid eller så var indianernes motstand for stor. Gjerne en kombinasjon av de tre. Det regimet tok minst hensyn til var indianernes motstand. Jihauí-indianernes historie forteller om hvor ille det kan gå når det brasilianske storsamfunnet presser seg på urfolks tradisjonelle leveområder i Amazonas.

 Krigs- og festmalinga er identisk. Helt svart overkropp og svart fra overleppa og ned.

- Kom! Nå skal dere males! Vi blir invitert over i maloca´en – det sirkelrunde, kjegleformede forsamlingshuset bygd på tradisjonelt vis av stokker, greiner og dekket med palmeblader. Inni er det helt åpent, det er som å stå under en gigantisk partyhatt. Der inne sitter damene klare med svart farge lagd av brente para-nøtter og aske. Det er seigt og klissete, fullt av rusk og småbiter, det lukter stramt av røyk og olje. Damene går i gang, jentene blir malt først, de får plommestore prikker eller korte, brede striper på armer og bein. Mønstrene symboliserer ulike stolte fugler som holder til i regnskogen, forklare Elda meg. Hun er høvdingens eldste datter og tydeligvis sjef for dekoreringa. Etterpå er det guttas tur. Elda maler meg. Vi får full krigs- og festmaling: Helt svart overkropp, som en glinsende, kullsvart, åletrang T-skjorte. Og helt svart ansikt, fra overleppa og ned. Det klabber godt i skjegget. Det oser av bål. Ganske ubehagelig, egentlig, men det føles tøft.

 Det stinker bål, det er klissete og ubehagelig. Men det er moro for det.

Klissete eller ikke, stank eller ei, dette er likevel light-versjonen av kroppsmaling. Vanligvis er den svarte fargen laget av saften fra umoden jenipapo-frukt. Det er en sølevannaktig væske som males på huden med tynne strå, i intrikate mønstre eller heldekkende som her. Det morsomme er at fargen kommer krypende. Til å begynne med er huden bare litt lys grå, etter noen timer blir den blåsvart. Da har virkestoffet i frukten, kalt genipina (C11H14O5) inngått i en kjemisk reaksjon med proteinet i huden og oksygen i lufta. Og huden er farget for godt. Fargestoffet sitter til huden er skiftet ut, eventuelt slitt av, gnukket av, hvis du skal i et viktig møte. Det tar et par uker. Derfor er farge av brente para-nøtter light-versjonen. Den kan vaskes av.

Sjefen i landsbyen, høvdingen Seu Pedro, ønsker velkommen på portugisisk og synger en sang på jihauí mens han vandrer fram og tilbake i maloca´en. Han akkompagnerer seg selv med en nyspikket fløyte, den ser ut som en enkel panfløyte. I teksten mener jeg å høre jeg ”Porto Velho” flere steder, byen vi kommer fra. Etterpå får jeg bekreftet det, det var en velkomstsang til oss.

Kan jeg få neste dans?

Og så skal det danses! Alle menn og gutter reiser seg og stiller seg i ring. Alle har lange fløyter i hendene, noen så lange som to meter, andre en knapp halvmeter. De er lagd av en bambus-liknende tresort, de er ganske tjukke, fire-fem centimeter i diameter, og inni den enden man blåser i er det stukket en liten kvist med et knivsnitt som fungerer som en slags vibrator, akkurat samme prinsipp som flisa eller rørbladet i treblåseinstrumenter som saksofon og klarinett. Gjestene, også blekansiktet fra nord, inviteres inn. Lyden av alle gutta med fløyter overrasker ikke. Hver fløyte høres alene ut som et raut, alle sammen høres ut som en ustemt jam med gigapanfløyter. Det ER en ustemt jam med gigapanfløyter! Så begynner vi å gå, nesten småløpe, rundt i ring, mot klokka. Tramper hardt ned i bakken for hvert skritt med høyrefoten. Støvet stiger fra under bare føtter, joggesko og de brasilianske sandalene chinelos. Rundt og rundt. Fløytespillet er improvisert, så vidt jeg kan skjønne, men de eldste holder en rytme i det, sammen med trampinga. Det er tilløp til spørsmål og svar i musikken. Stamp, blås, stamp, blås. Rundt og rundt. Noen ganger stamp og en lang blås over to-tre stamp. Så kommer jentene inn. De smyger seg på innsiden av oss, holder oss om livet med den ene arma og støtter opp fløyta med den andre. Takk, den begynte å bli tung. Vi gutta holder jentene rundt skuldra, og sammen går vi rundt og rundt, stamper og fløyter, må konse for å henge med i takta, rundt og rundt, begynner å bli litt svimmel, rundt og rundt, litt uggen på grunn av røykoljen i skjegget. Sånn holder vi på i flere timer. Hver dans varer i fem-ti minutter. Noen minutters pause, så er det på´n igjen. Rundt og rundt. Det krever sin lunge å klare all fløytinga. Jeg må ut av maloca´en flere ganger for å trekke frisk luft og tørke olje ut av skjegget. Rundt og rundt. Stamp, blås, stamp, blås. Det er monotont og suggererende. Det er dødskult!

BR-364: En Amazonas-odyssé - del 3

Tredje og siste del. Historier og refeleksjoner fra 1000 km i buss langs hovedveien BR-364 gjennom delstaten Rondônia i Amazonas. Du kan følge turen på kart eller satelittbilder ved å søke opp "Porto Velho" i Google Earth eller på iPhonen din, og så følge hovedveien BR-364 sørover.

Soloppgang over BR-364, hovedveien som går gjennom et av områdene med mest avskoging i Amazonas. Foto: Torkjell Leira.

Tredje stopp: Ouro Preto do Oeste.

Det svarte gullet i vest. Hvor kult er ikke det navnet! Ouro Preto do Oeste. Gullgraving var altså grunnen til at byen i det hele tatt ble til. Den opprinnelige Ouro Preto er en kjent by i kolonistil i delstaten Minas Gerais noen hundre mil lenger sørøst. Den var hjertet i gullrushet som finansierte Portugal det meste av 1700-tallet, ikke minst oppbygginga av Lisboa som ble fullstendig rasert i et jordskjelv i 1755.

- Nå er det ikke så mye gullgraving lenger, sier kioskverten som jeg kjøper cafezinho og frityrstekt banan av. 

– Men jeg husker da jeg var liten, da krydde det av gullgravere og oppkjøpere her. Nå går det mest i diamanter.

Diamanter. Om gull er et farlig dop, er diamanter verre. Der gullgravere må jobbe hardt og trutt og lenge for å skrape sammen nok gulkorn til en helt grei inntekt, kan de som leiter etter diamanter bli millionærer på et blunk. Ett funn er nok, avstanden mellom fattig og rik så liten, omtrent som kulda her inne på bussen og varmen utafor. 36 grader nå. Og kun 2 millimeter glass skiller oss.

Ivaneide Bandeira Cardozo har jobbet en kvinnesalder med urfolksspørsmål i Rondônia. Nå leder hun organisasjonen Kanindé. Foto: Torkjell Leira

Diamanter og massakrer

- Så du filmen Blood Diamond? Vel, akkurat sånn er det her, forklarte Ivaneide Bandeira Cardozo i organisasjonen Kanindé. 

Den store og tragiske casen her i Rondônia er handler om Cinta Larga-indianerne. De, som mange andre urfolksgrupper, ble regelrett jaktet ned og drept av mektige gummibaroner, gullgravere, tømmerhoggere eller kvegbønder da veiene kom. I en massakre i 1963 ble flere titalls indianere slaktet ned på grusomste vis. Senere fikk de endelig sitt eget territorium, og ting roet seg litt. Men i 1999 ble det funnet diamanter på territoriet deres, og området ble invadert av tusenvis av garimpeiros – betegnelsen på de som graver etter gull, diamanter og andre mineraler. Myndighetene grep aldri inn for å kaste ut diamantjegerne, og etter fem tok Cinta Larga-indianerne saken i egen hender. De gikk til krig og drepte 29 garimpeiros. Trageisk for alle parter.

All type gruvedrift på urfolks territorier er i dag forbudt. Men garimpeiros invaderer likevel indianernes områder over hele Nord-Brasil. Ofte er lokale myndigheter indirekte involvert, noen ganger også direkte. Nasjonale myndigheter, som sitter med ansvaret for å beskytte urfolksterritoriene, har ikke kapasitet til å stoppe dem, og deler av regjeringen har heller ikke interesse av å gjøre det. Kongressen behandler akkurat nå et lovforslag som vil åpne opp for gruvedrift på urfolks områder. Hvem står bak? Gruveindustrien og bancada ruralista. Imperiet…

Fjerde stopp: Jí-Paraná

Jí-Paraná betyr den store elva. På indianerspråket tupí betyr Jí elv og Paraná stor, forklarer Neide. Delstaten Paraná i Sør-Brasil har samme språklige opprinnelse. På portugisisk og spansk blir det Rio Grande. Og delstaten Rio Grande do Sul liger i sør ved den samme store elva som rett og slett heter Rio Paraná. Den store elva.

Jeg får kompani når vi går på bussen etter lunsj i Jí-Paraná. Maicon, en gutt på femten år har fått plass ved siden av meg. Han bor i Jí-Paraná, men vet ikke hva navnet betyr. Han skal besøke faren som kjører motorsykkeltaxi i Cuiabá, 24 timer med buss sørøstover. Mora er hushjelp. Selv vil han bli fotballproff på Flamengo. Samtalen går litt tregt. Vi snakker videre om fotball mens jeg tenker på utdanningssystemet i Brasil. Nå går så godt som alle barn på skolen, men kvaliteten på det offentlige grunnskolen, spesielt på bygda og i fattige urbane områder, er elendig.

Endelig framme: Riozinho

Vår Volvo Marcopolo med vannlekkasje har klart seg helt til Cacoal der jeg skal av.

500 km på drøye ni timer er ikke så verst, men jeg er likevel alt for seint ute til møtet mitt med urfolkslederen Arildo Suruí. Og jeg skal videre til Riozinho – den lille elva. (Det er rein portugisisk. Endingen –zinho betyr liten) Det er varmt, 37 grader. Det blir taxi.

Taxisjåføren kom hit som liten gutt i 1972. Familien var en av hundretusenvis av fattige familier som ble fristet av gratis jord i Amazonas i de gigantiske bosettingsprosjektene på 1960- og 1970-tallet. Det var militærregimets store drøm: Å utvikle Amazonas ved å bygge veier og fylle opp med folk fra andre deler av landet. To fluer i et smekk: Sikre grensene mot nabolandene i en tid preget av kald krig og paranoia; og løse fattigdomsproblemene i sør og nordøst. De oppnådde vel verken det ene eller det andre, men pådro seg i stedet masse gjeld som utløste gjeldskrisa på 1980-tallet.

- For hver fjerde kilometer langs hovedveien (BR-364) ble det åpnet en sidevei vinkelrett inn i skogen, sier taxisjåføren som jeg ikke husket å notere navnet til.

- Innover der dro folk til fots, med øks over den ene skuldra og en sekk med mat og såkorn over den andre. Det gjaldt å hugge ned skogen så fort som mulig, det var først da du kunne få skjøte på eiendommen, papirer på at jorda var di. Etter seks år i skogen flyttet vi inn til byen, til Cacoal. Det var ikke så lett å dyrke lenger, jorda begynte å bli dårlig. Mange andre gjorde som oss, og så kom kvegbøndene og kjøpte opp jorda.

Dette er den erketypiske historien om militærregimets bosettingsprosjekter i Amazonas. Jorda var for dårlig (Ikke for dårlig i seg selv, indianerne klarer seg fint, men uegnet for den type jordbruk innflytterne kom med). Oppfølgingen var for svak. Sykdommene for mange. Enden på visa var rask avskoging langs hovedveiene og de vinkelrette sideveiene. Det er det du ser på satellittbilder som fiskebeinsmønster. Rondônia går for å være den verste delstaten av dem alle. Her er det knapt ordentlig skog igjen utenfor verneområdene. Fiskebeinsmønsteret begynner til og med å forsvinne, fordi all skogen snart er borte. Skriv inn ”Rondonia” i søkefeltet i Google Earth og se selv.

Arildo Suruí. En av lederne for suruí-indianerne i Rondônia. Foto: Torkjell Leira

Etter ti minutter i taxi er vi framme i Riozinho. Der venter Arildo Suruí og vi får en superinteressant samtale hele ettermiddagen. Om navnet til urfolksgruppen som myndighetene misforsto. Om deres opprinnelsesmyter, der de hvite har fått en birolle. Om dagens tømmerhogst og drapstrusler, om REDD-prosjekter for det globale karbonmarkedet og om samarbeid med Google Earth. Jeg skal legge ut noen utdrag her på bloggen når jeg får gått gjennom det ordentlig. Imens kan du ta en titt på deres hjemmeside.

Og så tar jeg lokalbuss tilbake til Cacoal og nattbuss tilbake til Porto Velho. Neste dag fortsetter eventyret, med bryllup hos jiahuí-indianerne i en landsby som blir delt i to av den transamazonske hovedveien BR-230. Mer om det kommer…

Les mer fra turen 1000 km gjennom Amazonas her:

BR-364: En Amazonas-odyssé – del 1

BR-364: En Amazonas-odyssé – del 2

Et nytt kapittel i Belo Monte-skandalen

Byggingen av det omstridte vannkraftprosjektet Belo Monte er i gang igjen. Prosjektet ble stoppet i forrige uke, etter at en føderal domstol 14. august fastslo at berørte urfolk ikke hadde blitt hørt. Mandag 27. august ble dommen overprøvd av presidenten i Brasils høyesterett.

Berørte urfolk protesterer kraftig mot Belo Monte. I sentrum av dette bildet: Sheyla Yakarepi Juruna. Foto: International Rivers

Dette er den siste i en lang rekke motstridende avgjørelser i Brasils rettsvesen. Uenigheten viser tydelig at regjeringen og utbyggerne i beste fall opererer helt på kanten av brasiliansk og internasjonal lovgivning.

Stoppet av hensyn til urfolks rettigheter

Avgjørelsen om å stoppe Belo Monte 14. august baserte seg på brasilianske og internasjonalt anerkjente urfolksrettigheter. Med trusler om dagbøter på 1,5 millioner kroner ble utbyggerne pålagt å stoppe arbeidene inntil urfolk hadde blitt konsultert i henhold til Brasils grunnlov og ILOs konvensjon 169.

Statsadvokatembetet  (Advocacia-Geral da União – AGU) anket avgjørelsen til høyesterett. Der bestemte presidenten Carlos Ayres Britto på rekordtid å oppheve dommen inntil en samlet høyesterett kan behandle saken. Det er ikke bestemt når det kan skje, og inntil videre kan utbyggingen fortsette. Urfolk protesterte i går kveld utenfor høyesterett mot Belo Monte.

Prestisje og penger

Belo Monte er juvelen i krona på den brasilianske regjeringens ambisiøse energi- og infrastrukturplaner i Amazonas. Prosjektet har i over 20 år møtt sterk motstand fra urfolk, miljøbevegelse og fagekspertise. Likevel har byggingen har blitt presset gjennom av regjeringen, ofte på tvers av lover og regler, og kritikk fra internasjonale menneskerettighetsorganer har blitt avfeid.

Belo Monte kommer til å bli gjennomført. Det er så mye prestisje og penger involvert at regjeringen ikke kan la seg stoppe. Men motstanden mot Belo Monte vil forhåpentligvis føre til at den brasilianske regjeringen og utbyggerne respekterer miljølovgivning og urfolks rettigheter ved neste korsvei. Det står over hundre større og mindre vannkraftverk på vent i Amazonas.

Mer info:
Regnskogfondets sak om den første avgjørelsen 14. august.
Den brasilianske NGOen ISAs juridiske kommentar om avgjørelsen 27. august (på portugisisk).

ABC om urfolk i Brasil

Urbefolkningen i Brasil er større, de tilhører flere etniske grupper og de snakker flere språk enn noen ante. Det var noen av overraskelsene da resultatene fra den siste folketellingen i Brasil ble presentert i august 2012. Her er kort og helt oppdatert info om indianerne i Brasil, og tips til videre lesning.

Yanomami-jente på skolen i Amazonas, Brasil. Foto: Torkjell Leira.

1. Heter det indianer, urbefolkning eller urfolk?

Da Columbus kom til Amerika i 1492 var han overbevist om at han hadde kommet til India. Derfor kalte han menneskene han møtte indianere – indios på spansk og portugisisk. Columbus tok feil, men begrepet indianer ble hengende.

I mange land i Latin-Amerika er indio negativt ladet i dag, derfor kaller de seg selv for indigenas som på norsk betyr urfolk. I Brasil er det ikke slik. Der bruker urfolksbevegelsen selv begrepet indianer om seg selv. De har heller ikke noe i mot at andre kaller dem indianere. Urbefolkning er et annet ord for urfolk, det betyr dem som bodde i et gitt område før koloniseringen og før dagens stater ble grunnlagt. Konklusjon: I Brasil kan vi bruke både indianer, urfolk og urbefolkning om de samme menneskene.

Mor og barn på årsmøtet til urfolksorganisasjonen FOIRN i øvre Rio Negro, Brasil. Foto: Torkjell Leira.

2. Hvor mange indianere finnes i Brasil?

Ifølge den siste folketellingen finnes det omtrent 900.000 indianere i Brasil (IBGE 2012). Det er mindre enn en halv prosent av hele befolkningen, så de er en liten minoritet. I land som Bolivia, Peru og Guatemala er det annerledes, der er indianerne omtrent halvparten av befolkningen.

I Brasil er antallet urfolk tredoblet i folketellingene siden 1991. Ren befolkningsvekst er noe av forklaringen, men det har mest å gjøre med mindre undertrykking. Tidligere har det vært belastende eller direkte farlig å stå fram som indianer. I dag er det ikke slik i like stor grad, derfor anerkjenner flere mennesker sin indianske identitet med stolthet. Fra Norge kjenner vi til det samme når det gjelder vårt urfolk samene. Her kan du lese IBGEs egen presentasjon av folketellingen (på portugisisk).

3. Hvor mange indianere fantes det da europeerne kom?

Da portugiserne kom til Amerika i år 1500 bodde det mennesker over hele det enorme området som skulle bli Brasil. Hvor mange det var er svært vanskelig å anslå. Beregningene varierer mellom én og åtte millioner mennesker. De fleste anslagene i dag ligger mellom tre og fem millioner. Til sammenlikning var Portugals befolkning på samme tid omtrent én million.

Urbefolkningen i Brasil ble neste utryddet. Sykdommer, tvangsflytting, sult og slaveri, i tillegg til kolonistenes vold, drap og regelrette massakrer tok livet av millioner av mennesker og utslettet hundrevis av folkegrupper.

Kart over urfolksterritorier i Brasil. De mørkegrønne områdene er territoriene som staten har anerkjent. De ulike bakgrunnsfargene er landsdelene. De klart største urfolksterritoriene ligger i Amazonas. Kart: IBGE/Funai.

4. Hvor bor indianerne i Brasil?

Indianerne bor i dag over hele Brasil. De fleste lever i landsdelene nord (Amazonas) og nordøst. Ser vi på de ulike delstatene, bor det klart flest i delstaten Amazonas, fulgt av Mato Grosso do Sul, Pernambuco og Bahia.

De fleste indianerne, omtrent 60  prosent, bor i et av de 688 urfolksterritoriene som finnes i hele landet. Flertallet av de resterende bor i småbyer på landsbygda i nærheten av territoriene. Her finner du organisasjonen ISAs meget gode oversikt over alle urfolksterritoriene i Brasil (på portugisisk)

5. Finnes det ukontaktede, isolerte indianere?

Ja. Det brasilianske urfolksdirektoratet Funai har spor av 77 grupper som lever i frivillig isolasjon fra storsamfunnet. 30 av disse sporene er bekreftet, de fleste i regnskogen i grenseområdene mellom Brasil og Peru. Som regel er dette små grupper indianere som har flyktet fra voldelige sammenstøt med hvite kvegranchere, gullgravere eller tømmerhuggere. De er klar over at storsamfunnet finnes, men de ønsker ikke å ha noe med oss å gjøre. For mer info, les denne innsiktsfulle artikkelen om ukontaktede indianere av Regnskogfondets Anders C. Krogh.

Flyfoto av ukontaktede indianere i delstaten Acre nær grensa til Peru. Foto: Gleison Miranda/Funai/Survival.

6. Hvor mange etniske grupper finnes det?

Den siste folketellingen overrasket urfolksspesialister i Brasil. For første gang ble urfolk spurt om hvilken etnisk gruppe de tilhørte. En urfolksgruppe skilles fra andre ved språklige og kulturelle særtrekk, og tidligere har brasilianske eksperter regnet med at det fantes rundt 230. Indianerne selv oppga 305 forskjellige etniske grupper.

Ingen kan forklare denne forbausende forskjellen ennå. Men en del av forklaringen er at enkelte urfolk er i ferd med å komme til overflaten igjen, etter århundrer med undertrykking. Hele folkegrupper har opp gjennom historien lagt identiteten som indianer til side fordi det har vært belastende, mange ganger regelrett livsfarlig. I dag er marginaliseringen mye mindre, og flere ”ny-gamle” grupper har dukket opp de siste årene

Anbefalt videre lesning om de forskjellige gruppene: Organisasjonen ISAs omfattende online leksikon om urfolk i Brasil (på engelsk). 

 

7. Hvor mange språk snakker Brasils urfolk?

Også her ble spesialistene overrasket. Tidligere beregninger har kommet fram til at indianerne snakker ca. 180 ulike språk. I den nye folketellingen ble resultatet 274. Heller ikke dette spriket har spesialistene noen fullgod forklaring på i dag. Manglende forskning på indianske språk er en av årsakene. Ulike oppfatninger om hva som er et eget språk i forhold til det som er en dialekt er en annen. Omtrent 20% av indianerne, altså nesten 200.000 mennesker, snakker ikke portugisisk

Dario Yanomami (i svart) forklarer statsadvokaten (i hvit skjorte) hvor ulovlige gullgravere har tatt seg inn på yanomami-territoriet. Foto: Torkjell Leira.

8. Hvordan lever indianerne i Brasil i dag?

Urfolk i Brasil lever svært ulike liv. På den ene siden finnes en rekke grupper som av egen vilje lever uten kontakt med storsamfunnet, såkalte ukontaktede eller isolerte indianere. De lever så langt unna vår verden som det er mulig å komme. De bor i små samfunn inne i skogen, i hytter med palmetak eller bare under greiner ved elvebredden når de er på vandring, jakt eller fiske. De sover i hengekøyer laget av plantefibre, de samler frukt, kvinnene dyrker kanskje maniok og bananer, mennene jakter fugler og apekatter med digre blåserør eller pil og bue. De har i noen tilfeller byttet til seg, funnet eller stjålet macheter, kokekar og fiskekroker i metall, men bortsett fra det lever de som de har gjort i hundrevis, kanskje tusenvis av år.

På den andre siden bor tusenvis av indianere i Brasils storbyer. De går på skole eller jobber, ser på TV, har smarttelefoner og er på facebook dagen lang. De heier helhjertet på Brasil under OL og VM, følger med på band og filmer fra USA, spiller kanskje World of Warcraft og er like oppdaterte på internasjonal politikk som deg og meg. Og mellom disse ytterpunktene finnes resten av de nesten 900.000 indianerne i Brasil.

Her kan du følge en blogg som drives av elever og lærere på en skole i et urfolksterritorium i øvre Rio Negro i Amazonas (på portugisisk)

9. Hva er de største truslene mot urfolk i Brasil i dag?

Brasils urfolksbevegelse selv trekker gjerne fram tre utfordringer: Storsamfunnets ønske om å kontrollere urfolks jord og ressurser, dårlig helsetilbud og elendig utdanning.

Sheyla Juruna leder an i protester mot bygging av det omstridte vankraftverket Belo Monte i Xinguelva i Brasil.

Ifølge Brasils grunnlov har urfolk eksklusiv og evigvarende bruksrett til den jorda de har levd på tradisjonelt. Staten har plikt til å anerkjenne og avgrense disse territoriene. På dagens 688 urfolksterritorier har indianerne formell kontroll over jorda og ressursene, men det finnes fortsatt problemer. Mange urfolk har ennå ikke fått anerkjent sine territorier. De fleste av de anerkjente territoriene er mindre enn de områdene indianerne tradisjonelt har brukt, og som de er avhengige av for å opprettholde sin livsstil. Og mange territorier invaderes ulovlig av tømmerhuggere, gullgravere og bønder. Statens nye vei- og vannkraftprosjekter i Amazonas skaper store problemer for urfolk, i form av mer avskoging og mindre vannføring i elevene. Les mer her: Regnskogfondets artikkel om truslene mot verdens regnskoger.

Den brasilianske staten har ansvar for å gi gode og tilrettelagte helse- og utdanningstilbud til urbefolkningen. Det gjør den ikke. Til tross for store budsjetter er helsetilbudet  utilstrekkelig og lite tilrettelagt. Urfolk scorer systematisk dårligst på helseindikatorer som spedbarnsdødelighet og forventet levealder. Utdanningstilbudet har blitt bedre, men er fortsatt for dårlig. Urfolk ligger nederst på alle statistikker om lese- og skrivedyktighet (33% er analfabeter), andel barn i skolen og andel ungdom på universiteter. En del av forklaringen er at skolebøker, pensum og undervisningskalenderen ikke er tilpasset indianernes levesett og behov, slik loven krever, men er en kopi av offentlig, urban middelklasseskole.

10. Lever det andre enn indianere på urfolksterritoriene?

Under punktet ”rase/farge” i folketellingene må folk velge mellom kategoriene svart/farget/hvit/gul/indianer. Helt nøyaktig var det 817.963 personer som oppga at de var indianere. I tillegg var det 78.954 personer som bor på urfolks territorier som oppga en annen kategori (de fleste ”farget”). Likevel så de på seg selv som indianere ut fra kultur, tradisjoner og historie. Dette er interessant. Fem hundre år med blanding av amerikanske urfolk, europeiske kolonisatorer og afrikanske slaver, pluss mye innvandring de siste 150 åra, har gjort det til en meget kompleks oppgave å klassifisere Brasils befolkning i fem kategorier ”rase/farge”.

Har du spørsmål? Skriv dem inn i kommentarfeltet nedenfor, og jeg skal svare så godt jeg kan.

"ABC om" er en serie innføringsartikler om aktuelle temaer fra Brasil og Amazonas. Her er de andre:

ABC om VM i fotball 2014 i Brasil

ABC om Amazonas

ABC om avskoging i Amazonas 

ABC om Amazonasfondet