Banebrytende kunnskap om Amazonas

Amazonas: 9 land, 33 millioner mennesker, 385 forskjellige urfolksgrupper, 7,8 millioner kvadratkilometer. Og i perioden 2000-2010 har regnskog tilsvarende hele Storbritannia forsvunnet. For første gang er opplysninger om avskoging og trusler i hele det store Amazonas samlet i én publikasjon. Regnskogfondet har støttet initiativet siden begynnelsen.

Tirsdag 4. desember lanserte kartnettverket RAISG et banebrytende atlas om truslene mot det store Amazonas. Atlaset er den reneste skattekiste for dem (oss) som er interesert i framtida til verdens største regnskog. Og alt er gratis tilgjengelig på nettet!

Se eller last ned atlaset her. (foreløpig kun på spansk)

De største truslene mot Amazonas
Gruvedrift, vannkraftverk, olje/gassutvinning, veibygging, skogbranner og avskoging. Dette er truslene atlaset behandler. Trusler som landbruk og ulovlig hogst er ikke med på grunn av begrenset informasjon i noen land.

Med 55 kart, 61 tabeller og titalls figurer, illustrasjoner og fotografier, er informasjonen lett tilgjengelig. Målsetningen er å spre oppdatert og samlet informasjon om Amazonas, for å motvirke det fragmenterte synet som hersker i de ni Amazonaslandene i dag. Og det haster:

 - Hvis [truslene fra] alle de overlappende økonomiske interessene konkretiserer seg de neste årene, vil Amazonas forvandles til til en savanne med øyer av regnskog, sier RAISGs kordinator Beto Ricardo fra Instituto Socioambiental (ISA) i Brasil.


Avskoging i Amazonas 2000-2010

Atlaset bringer også et historisk gjennombrudd i arbeidet for en helhetlig forvaltning av Amazonas. For første gang presenteres tall for avskoging i alle ni Amazonasland, beregnet med samme metodologi.
 

240.000 kvadratkilometer regnskog er brent og hugget i perioden 2000-2010. Det er et område på størrelse med Storbritannia, eller over to tredjedeler av Norge, og tilsvarer seks prosent av hele det store Amazonas.

 

Over 80 prosent av avskogingen har skjedd i Brasil. Landet huser i overkant av 60 prosent av Amazonas, men andelen avskoging er likevel enda høyere. De gode nyhetene er at avskogingstakten går raskt ned i Brasil, og da går den ned i det store Amazonas. Men dessverre øker avskogingen i Bolivia, Peru og Ecuador.   Les mer her: Klimaspesial: Rekordlav avskoging, men utslipp øker i Brasil.


Regnskogfondet støtter
Det er teknologien og metodene til den brasilianske organisasjonen Imazon som er benyttet for å beregne avskogingen. I 2009, da jeg jobbet i Regnskogfondet, var jeg med på en av de første workshopene der metodologien skulle overføres til de andre medlemmene i RAISG. Det er veldig kult å se at dette kartet og dette atlaset endelig ser dagens lys!   Les mer her: Kart som våpen.

Nok prat. Gå inn i atlaset og finn ny kunnskap!

Indigenous peoples and conservation in the Amazon

This week I gave a lecture at the University of Life Sciences (UMB, Ås) entitled ”Management of natural resources in indigenous territories in the Amazon”. Here are the main points and some literature.

The lecture was built on experience from working six years in Rainforest Foundation Norway (RFN), and examples were taken from real projects on the ground in the Brazilian Amazon. Thanks to students and course responsible Torbjørn Haugaasen for excellent comments and questions!

Why ”management” in indigenous territories?

Don´t the indigenous peoples continue to live in harmony with their environment, with traditional management practices and minimum impact on their territories?

There are five reasons why indigenous peoples need to handle the environment and their resources in new ways today:

1. much smaller areas (from vast territories to group, village or no territory)
2. increasing population (since the 1970´s)
3. sedentarism (living for longer periods of time at the same site, partly due to health posts and schools)
4. external threats (roads, mining, industrial agriculture, oil/gas, hydropower projects, etc.)
5. cultural change (towards a ”western” lifestyle, including nutrition, transport, mobile phones, TV, etc.)

Projects for management of natural resources in indigenous territories

·      close cooperation indigenous group - NGOs (some say too close)

·      mostly international funding (State focus on health and education)

·      multi dimensional projects (integrating education, income generation, health issues, etc.)

·      increasing indigenous control and execution (local ownership key to project sustainability and impact)

Key aspects of indigenous projects for management of natural resources

This was the main part of the lecture. Not possible to elaborate on this here, but these were the points and examples I talked about:

·      the cross cutting ”cultural dimension”

·      border control (Yanomami)

·      new family agriculture practices (Xingu)

·      new hunting and fishing practices (Ashaninka)

·      new activities for income generation (Baniwa)

·      related: increasing waste problem (Wajãpi)

·      the new REDD agenda (who owns the carbon?)

Conservation effectiveness

How do different types of protected areas perform when it comes to conservation of the rainforest and its natural resources? Here I cite one of the three articles I used in the lecture (Nepstad et al. 2006), I´ll come back to this in a post later.

«No strong difference in inhibition of deforestaion or fire was found between parks and indigenous lands»

«However, uninhabitated reserves tended to be located away from areas of high deforestation and burning rates. In contrast, indigenous lands were often created in response to frontier expansion, and many prevented deforestation completely despite high rates of deforestation  along their boundaries.»

«The inhibitory effect of indigenous lands was strong after centuries of contact with the national society, and was not correlated with indigenous population density.»

Some conclusions

There is a need for many indigenous groups in the Amazon to manage their territories and resources in new ways, mainly due smaller areas, higher population, sedentarism, external threats and what could be called cultural change.

There are a high number of pilot projects, in general run in cooperation between indigenous groups and NGOs. The projects are, as a rule, multi dimensional. The quality and scope varies a lot.

There are many very successful projects, but even in the best cases the long-term outcome is unknown. The internal and external pressures are high. The new REDD agenda is promising, but controversial. In the Brazilian Amazon indigenous territories are very effective for reducing deforestation.

Literature:

A good, but a little outdated, overwiew of rights and challenges from the Interamerican Development Bank (IDB): Tresierra, J.C. (1999) Rights of Indigenous Groups over Natural Resources in Tropical Forests

Download Tresierras paper here

A very good analysis of conservation effectiveness in the Brazilian Amazon:

Nepstad et al (2006) Inhibition of Amazon Deforestation and Fire by Parks and Indigenous Lands

Download Nepstad et al´s paper here

Flere bilder fra Amazonas!

Hei igjen! Kom hjem på onsdag. Her er flere bilder fra grensestrøkene mellom Brasil og Fransk Guyana.

Her er den nye brua. Fransk Guyana til venstre, Brasil til høyre. Brua er ferdig, men det er ikke veiene på hver side. Derfor drøyer åpninga. En annen versjon av den historien er at Brasil ikke lenger vil kjøpe franske jagerfly, derfor er ikke viljen til samarbeid like stor lenger.

Uansett: De offisielle forventningene er mer samhandel, mer kulturutveksling, mer turisme, mer integrasjon. Det brasilianere flest merker mest, foreløpig ihvertfall, er at det er blitt vanskeligere å besøke Fransk Guyana fordi grensevaktene har blitt strengere. Spesielt vanskelig for urfolk.

Siste dag meg gjengen: Torkjell, Jawaruwa, Luis, Simone og Namirõ. Jawaruwa og Namirõ er wajãpi-indianere og representerer Regnskogfondets partnerorganisasjon Apina / Awatac. Luis og Simone jobber en annen partner, Iepe.

"Oiapoque kommune. Her begynner Brasil"

Eller slutter? Oppfatningen i størstedelen av Brasil er vel ihvertfall at dette er så langt bort som det er mulig å komme inenfor Brasils grenser... Jeg har sjekket: Fra Oiapoque til Portugal er det bare litt lenger enn til São Paulo, dit jeg dro etterpå. Brasil er digert!

Båtene ved havna. Voadeira kalles ofte denne smale, lange, grunne båttypen: Perfekt til å ferdes på elvene. Her i Oiapoque brukes de av alle, men de fleste er brasilianske gullgravere - garimpeiros - som jobber ulovlig i Fransk Guyana.

Hvis du kiker godt etter står det med rødt på gul bakgrunn midt i bildet: COMPRA DE OURO - vi kjøper gull. Det omsettes tonnevis av gull hvert år i Oiapoque, verdt hundrevis av millioner av kroner. Men det er nesten ingen lovlig aktivitet i Brasil, alle vet at det dreier seg om hvitvasking av ulovlig utvunnet gull fra Fransk Guyana.

Ulovlig gullgraving er hovedproblemet for urfolkene i regionen. Gullgravingen fører med seg store miljøproblemer (forurensing av elver, og dermed fisk og folk), sosiale problemer (utbytting, korrupsjon, prostitusjon) og helseproblemer (malaria, ulykker, seksuelt overførbare sykdommer).

Her er Dagmar i aksjon, møteleder og tilrettelegger på stormøtet mellom urfolks-, miljø- og rettighetsorganisasjoner i Guyana-platået. Ingen liten oppgave. Over 130 personer fra tre land: Brasil, Surinam, Fransk Guyana. Alt, og jeg mener ALT, måtte oversettes mellom portugisisk (Brasil), Fransk (Faansk Guyana) nederlandsk (Surinam) og gjerne et par urfolksspråk i tillegg.

Her er den gruppa som ble igjen for å diskutere Regnskogfondets planer og strategier i regionen. Vi støtter foreløpig bare prosjekter i Brasil, men ønsker direkte samarbeid med organisasjoner i ett land til i løpet av de neste årene.

Bare så det er sagt: Det aller meste av tida på tur med er sånn. Møter.

Mat. Igjen. Joda, jeg veit jeg er blitt litt opphengt i dette. Men det er så godt! Og det er umulig å forklare hvordan dette ser ut med bare ord. Dette er en fiskegryte, en såkalt caldeirada. Blant annet med hele, hardkokte egg.

Men det mest spennedne er dette: Pirão i forgrunnen, det er fiskekraft med maniokmel, nydelig smak og tekstur, brukes til mange fiskeretter. Farofa bak til venstre, det er stekt maniokmel, ofte med noe baconbiter eller annet snacks oppi. Brukes til alt. Her tror jeg det var litt tørka kjøtt - carne de sol - oppi.

Tidlig morgen i vanlig gate i Oiapoque.

OK. Nok for i kveld. Vi tok fly tilbake! Jeg fikk noen fine bilder av det vannkraftverket som jeg kjørte forbi på vei opp. Det, pluss flere bilder fra flyturen, kommer seinere. Ha det!

Bildeserie fra grensa Brasil - Frankrike

Helt nord i Brasil, rett over Amazonaselvas utløp, ligger delstaten Amapa. Den grenser til både Surinam og Fransk Guyana i nord. Hele regionen er dekket av regnskog, og det bor 12 ulike urfolksgrupper i grenseområdene.

Forrige uke samlet Regnskogfondet godt over 100 mennesker fra tre landene, de fleste indianere, i byen Oiapoque på grensa mellom Brasil og Fransk Guyana. Formål: Mer og bedre samarbeid over grensene for å stå i mot truslene mot urfolks rettigheter og mot regnskogen.

Motorstopp! 100 km avgårde røyk drivreima eller noe sånt. Hell i uhellet: Det skjedde 50 meter fra en typisk, sliten veikro, etter sikkert 50 km gjennom eukalyptusplantasjer. Ny bil kom etter en times rolig lunsj. 600 km to go.

 

Vi møter et yrende liv av gule anleggsmaskiner. Veien fra Macapa til Oiapoque skal koble Brasil til Fransk Guyana. Prosjektet er en del av den gigantiske økonomiske planen PAC i Brasil. Her skal det asfalteres!

Veier i regnskogen er en blandet velsignelse. Så godt som all avskoging i Amazonas skjer i nærheten av veier. For indianerne betyr ofte veibygging at deres tradisjonelle områder blir ødelagt, for det åpner opp for ukontrollert jakt, fiske, hogst og innflytting.

Urfolksterritoriet Uaca. I teorien adgang forbudt for alle andre enn indianerne selv og deres gjester. Men med en hovedvei rett gjennom er det umulig å kontrollere. Når veien asfalteres må noen landsbyer flyttes, og det forhandles om kompensasjon.

Her bygges nytt vannkraftverk i Araguari-elva. Vannkraftverk i Amazonas er også en blandet velsignelse. Høydeforskjellene er små, derfor må store områder demmes ned. Og veldig ofte bor det indianere "i veien". De blir berørt, men sjelden hørt. Den største miljø- og urfolkskonflikten i Brasil på mange år dreier seg om akkurat dette: Belo Monte i Xingu-elva.

Endelig framme i Oiapoque. Vi rakk akkurat avslutninga av del 1 av stormøtet, med sang og dans av lokale urfolk. Her er de tre flotte damene som ledet an. Og de byr på hjemmebrygget, fermentert fruktjuice!

Faktisk veldig godt, noe av det beste urfolksbrygget jeg har smakt noen gang. (Er ikke stor fan av caixiri...) Carlo Burke fra urfolksorganisasjonen OIS i Surinam var enig.

Utsikt fra hotellet. Grenselva Oiapoque, og på den andre sida Fransk Guyana. Ja, det ER Frankrike. Og EU! Der betales det med Euro, og franske flagg og EU-flagg pryder alle offentlige bygninger. Veldig merkelig. Helt i bakgrunnen: Den nye brua.

Her er brua. Flott byggverk! Den kobler Sør-Amerika og Europa, sies det retorisk. Mercosul og EU! Brua åpner ikke før til neste år, så foreløpig er det blitt lite integrasjon, heller mer fragmentering. Og trenger man egentlig en bru her?

Brasilianerne klager over at grensekontrollen på fransk side er blitt MYE strengere. Indianerne får ikke besøkt slektninger på den andre siden - husk at dette er folkegrupper som bodde her lenge før det var snakk om grenser og nasjonalstater - og den tradsisjonelle handelen med maniok-mel stopper opp.

Mer om dette siden. God natt!!

Bildeserie fra Amapa, Brasil

I dag drar jeg til Brasil igjen! Til Amapa denne gangen, nord for Amazonaselva, helt opp mot grensa til Fransk Guyana. Mest møter denne gangen, men jeg skal legge ut bilder og inntrykk underveis.

Her er bildeserie fra forrige tur til Amapa, da jeg bla. besøkte urfolksgruppen Wajãpi. Innlegget er klippet fra Regnskogfondets reiseblogg, som jeg anbefaler. Du finner den i blogglista nede til høyre.


Wajãpiene bor nord i Amazonas, på grensen mellom Brasil og Fransk Guyana. Regnskogfondet støtter blant annet lokale utdanningsprosjekter hos wajãpiene.

Vi er på til landsbyen Mariry der vi bodde i fem dager. Dette er Simone fra Regnskogfondets partnerorgansasjon Iepé. Hun leder for deres wajãpiprogram som kort fortalt arbeider for å gi wajãpiene en sterkere stemme i møtet med storsamfunnet.

Her lærer Savá Waiãmpi meg hvordan man skal åpne palmebladene som ennå ikke er "sprunget ut" slik at de kan brukes som tak på husene.

De henter hundrevis av tre-fire meter lange skudd i skogen og bærer dem til landsbyen. Så skal de ristes slik at de åpner seg, og alle de 50-60 tynne bladene skal knekkes forsiktig ned i riktig vinkel. Jeg var ikke spesielt god...

Regnskogfondet og Iepé har bygd opp et utdanningsprogram for wajãpiene med midler fra Operasjon Dagsverk. Det er egentlig statens ansvar, men dessverre var ikke myndighetene spesielt interesserte. I dag er alle lærerne wajãpier, og det undervises kun på elevenes morsmål, wajãpi. Utdanningsprogrammet er i dag anerkjent av myndighetene og lærerne får lønn av staten. Dette er en elev på skolen i landsbyen Mariry.

En som virkelig hadde peiling var denne karen. Wayway Wajãpi, høvding i landsbyen vi bodde i. Min helt! Utrolig hyggelig, kjempehumør. Wayway var med oss rundt til alle de andre små landsbyene i området. Gjennom skogen forklarte, fortalte og gestikulerte han med stor innlevelse og stolthet. Jeg følte nesten jeg kunne skjønne wajãpi...

Her er Wayway og jeg på vei over elva for å besøke en annen liten landsby.

Her er forteller Wayway en av sine utallige historier, på en salig blanding av portugisisk og wajãpi. Hvis jeg ikke skjønner får vi hjelp av noen av ungdommene i bakgrunnen. De fleste unge i dag snakker brukbart portugisisk.

Et typisk wajãpi-hus står på stolper, blant annet for å komme opp fra regnet og gjørma, og for at dyr ikke så lett skal komme inn. Kjøkkenet er under, i skygge for sola og i le for regnet.

Siste bilde i båten på vei ut. Kasiripiná Wajãpi har med niste til oss: hjemmedyrka mais. Kasirinipiná er leder i wajãpi-organisasjonen APINA som er en av Regnskogfondets partnere i Brasil.Les mer om Regnskogfondets samarbeidspartnere i Amazonas her.

Copyright alle bilder: Regnskogfondet.

Bildeserie 2 fra Roraima, Brasil

Endelig hjemme! Laaang tur hjem med to netter på fly.

Her er flere bilder: Kule dyr, deilig mat, talende kirkearkitektur og vakre landskap. Og noen refleksjoner fra turen med Regnskogfondet til Roraima nord i brasiliansk Amazonas, helt opp mot grensa til Venezuela og Guyana.

Nå har jeg funnet ut hvilket dyr det var! Quati på portugisisk, Coati på engelsk (og norsk, så vidt jeg har klart å finne ut). Det er i slekt med vaskebjørner, men er slankere, har spissere nese og lengre hale. Her med Anne.

Vi ble helt forelska! Dette var fra turen på lørdag til Malacacheta der det bor ca. 1000 wapichana-indianere.

Over til noe helt annet: Her fra Boa Vistas beste fiskerestaurant - Peixemania (fiskemania). Og en aldeles nydelig Caldo de peixe - en smaksrik fiskesuppe. Jeg gjetter at den er laget cirka sånn her: Hvitløk, løk, tomat og masse fiskekraft i bånn, diverse fiskeslag i små, små biter oppi, sannsynligvis noe mel av maniok (kassava) for å gjøre den tykkere, koriander, gressløk, persille og noe olivenolje oppi mot slutten.

Og enda bedre blir det med noe chiligreier oppi. Her dypper vi beiju oppi suppa. Beiju er en slags lefse laget av maniok, som så tørkes til den blir tørr og stiv og kan lagres i uker og måneder. Veldig god helt fersk, ganske tørr og trist etter hvert. Men dyppet i fiskesuppe våkner den til liv!

Maniok er basiskosten til de aller fleste indianerne i Amazonas, og tilbredes på hundrevis av måter. Mer om det en annen gang. Hvis du vil se noen bilder, sjekk denne bloggen til indianermuseet i Rio

Noe jeg lærte første gang hos indianere i Brasil, var at tapioca er 100% indiansk. Det er rett og slett en liten beiju. Jeg trodde kanskje det var noe afrikanskinspirert fra nordøst, men dette er noe indianerne har spist siden tidenes morgen.

Hovedretten: Grillet Tambaqui. Det er en fisk som lever i de store elvene i Amazonas. Den ser ut som en diger piraya, og blir opp til 1 meter lang og 30 kilo tung. Og den smaker utmerket!

Øverst til høyre på bildet ser du en skål med maniokmel - farinha de mandioca - som brukes som tilbehør til nesten alt av mat i Brasil. Også en arv fra indianerne.

Tilbake til Malacacheta. Her er den katolske kirka i landsbyen. Litt sliten, men sannsynligvis godt brukt. Misjonærene har vært ivrige på å omvende indianere helt siden portugiserne kom til Brasil for over 500 år siden. Det var faktisk brukt som et hovedargument for å kolonisere landet.

Og her er den evangeliske kirka. Nyere, større, mer fancy. Akkurat som den evangeliske kirkas frammarsj i hele Brasil, eller hele Sør-Amerika, for den del. Anne og Erivaldo foran.

Vakker ettermiddagshimmel i det regnskyene tetner til over oss. Typisk hus på landsbygda foran til venstre.

Avslutter med dette. Like før det begynte å regne, og vi ruslet tilbake til skolen der yanomami-organisasjonen Hutukara hadde sin ekstraordinære generalforsamling. 10 timer seniere satt vi på flyet hjem...

Sjekk bildeserie 1 fra Roraima her.

Eller reisebrev fra Roraima her.

Bildeserie 1 fra Roraima, Brasil

Her er et kjapt utvalg bilder fra de siste dagene i Roraima, helt nord i Brasil opp mot grensa til Venezuela og Guyana.

Jeg har fått en ny venn!! Dette er et dyr som jeg ikke aner hva heter på norsk. Litt flaut, dette burde jeg visst. Det minte mest om en blanding mellom en apekatt, en gnager av et slag og en vanlig katt. Vi ble kjent i dag da Anne og jeg besøkte urfolksterritoriet Malacacheta.

Hun klatret rundt meg som en leken kattunge! (Altså dyret, ikke Anne...) Bare vent på videoen!

Her er cowboyen jeg skrev om i siste reisebrev, Mauro Costa, han som sa at avskoging er som kreft. Anledningen var et seminar om bærekraftig utvikling i Roraima som Regnskogfondets partner ISA arrangerte denne uka. Til venstre ISAs Rodrigo Junqueira som fortalte om erfaringene med gjenplanting av skog i Xingu i delstaten Mato Grosso.

Og her er det vi har gjort aller mest de siste dagene. Sittet inne i et airconditionrom i møte... 35-40 grader utafor - 25 grader inne. Anne foran til høyre. Ellers partnere fra Brasil og Venezuela:

• FOIRN - paraply som samler 90 urfolksorganisasjoner i øvre Rio Negro
• Hutukara - yanomamienes organisasjon i Brasil
• Horonami - en yanomamiorganisasjon i Venezuela som faktisk skal stiftes formelt nå i slutten av november!
• Wataniba - en NGO som jobber med miljø og urfolk i Venezuela
• ISA - en av Brasils største miljø- og rettighetsorganisasjoner.

I dag har vi heldigvis kommet oss ut av byen. Her er et bilde fra urfolksterritoriet Malacacheta som ligger like utenfor Boa Vista. Det ligger i et naturlig savannelandskap som her i Roraima kalles lavrado.

Vi var invitert som gjester på Hutukaras generalforsamling som ble arrangert der. Her snakker presidenten i Hutukara, Davi Yanomami. Omtalt som "regnskogens Dalai Lama" på TV Globo for noen uker siden, Brasils største kanal. Jeg våger påstanden at han er intet mindre enn en levende legende i kampen for urfolks rettigheter i Brasil.

Og her måtte vi registrere oss. Vanskelig å se her, men kolonnene var: Fornavn - Etternavn - etnisitet..." Første gang jeg har måttet skrive meg inn som norsk, det føltes litt rart. Men det var fem-seks undergrupper yanomamier der, pluss noen fra folket Ye'kuana, pluss en del gjester fra andre urfolksgrupper, så sikkert greit å ha oversikt. Noen av brasilianerne skrev seg inn som nape - yanomamienes ord for oss kvitinger.

 

Ok, nok for i kveld. Natt til søndag drar vi til São Paulo, og natt til mandag hjem til Norge. Flere bilder til uka - blan annet av masse god fisk! Nå er vi invitert ut av noen av ISA-folkene som jobber her og som er lei av fisk. Det blir pizza... 

Ha det!

- Avskoging er kreft!

Hei!
Nå har jeg vært en dag i Brasilia og to dager i Boa Vista, i delstaten Roraima helt nord i Brasil, sammen med kollega Anne fra Regnskogfondet. Nettet har vært nede i hele delstaten i to dager (de skylder på et kabelbrudd i Venezuela...), nå er det heldigvis oppe igjen. Her kommer noen kjappe inntykk.

- Avskoging er kreft!
Knallsterk melding fra Mauro Costa, kvegbonde leder av bondelaget i Paragominas i delstaten Para: "Avskoging er den verste kreftesvulsten vi har her i Amazonas!" Det er nye og veldig positive takter fra en næring som står for 75% av avskogingen.

Kommunen Paragominas klarte i mars å komme ut av lista over de verste skogødeleggerne i Brasil, takket være systematsik innsats fra politisk ledelse og bondelaget. Beskjeden til Roraima fra Mauro Costa: "Ikke gjør de samme feilene som oss. Det er mye dyrere å rette opp i ulovlig avskoging i etterkant, enn å gjøre ting riktig i første omgang. Og miljøkrav er ikke bare oppspinn fra NGO'er og miljømyndigheter, det er markedet som krever det! Å produsere lovlig er et markedfortrinn!"

Skogloven
På tirsdag gikk forslaget til den nye skogloven gjennom i både den andre og tredje av fire kommisjoner i Senatet. Det betyr at den snart skal til avstemning. Utsiktene er dårlige. Etter all sannsynlighet vil den bli vedtatt, inkludert de bestemmelsene som i praksis gir amnesti fro ulovlig avskoging fram til 2008.

President Dilma lovte under valgkampen at hun ville legge ned veto mot dette, men hun vil nok finne en måte å unngå dette på. Bakgrunnen er at regjeringen er så svekket etter korrupsjonsskandalen (5 ministre har måttet gå siden januar) at den ikke ønsker å krangle med hverken opposisjonen eller Kongressen (selv om de har flertall). Interessant men trist.

Skaper veier utvikling?
I Amazonas finnes det lite veier. All transport har historisk skjedd på elvene, og det gjør mesteparten av all vare- og persontransport fortsatt. Mange mener det er en grunn til at Amazonas ligger etter i økonomisk utvikling. Veier skaper utvikling, er en utbredt holdning.

Det er ikke nødvendigvis slik. Undesøkelser fra Rio Negro viser, stikk i strid med det folk flest tenker, at fattigdom er mer utbredt langs veiene enn langs elvene. Vi vet også at så godt som all avskogingn i Amazonas skjer langs veiene.

Endelig til Brasil igjen!

Mandag drar jeg på en kort tur til Brasil med Regnskogfondet. Deilig!! Det mest interessante blir å møte yanomami-indianerne igjen.

Yanomami-jente på skolen. Foto: Torkjell Leira

Det blir bare møter denne gangen. I Brasilia, Boa Vista og São Paulo. Men innholdet er jo supermotiverende: Vi skal planlegge hvordan vi best mulig kan beskytte regnskogen i Amazonas i årene fram til 2015.

Vi skal også delta på et lærerkurs med yanomamiene neste lørdag, koblet med en generalforsamling i yanomamiene organisasjon Hutukara.

Følg med her på BrasiLeira, jeg skal legge ut bilder og stoff så ofte det er mulig.

Se tidligere bilder og reisebrev fra yanomamiene her.

Bildeserie 2 fra Fransk Guyana

I juni var jeg på prosjektreise for Regnskogfondet i Fransk Guyana. Her er flere bilder og inntrykk:

Første møte med Fransk Guyana. Innflyging til hovedstaden Cayenne. Regnskogen strekker seg helt ned til kysten og møter havet som mangroveskog. Mangroveskog står i gjørma i sonen mellom flo og fjære, gjerne i brakkvann, og trærne har innfløkte rotsystemer delvis i friluft. Et eldorado for krabber (og krabbefiskere).

- Såå stor var fisken, påstår min nye venn, fiskehandleren Vigia. Han kom til Fransk Guyana fra Brasil for 30 år siden.

- Nei, såååå stor var den, skryter Dede. Han er fra Fransk Guyana men har bodd i Brasil i mange år. Det bor rundt 30.000 brasilianere i Fransk Guyana i dag, av en befolkning på ca 220.000. Ellers: 10.000 indianere.

Ser du den lille fiskebåten som kommer opp elva? Det er utfjære ble jeg fortalt, derfor ligger alle de andre båtene på land

Los tres amigos. Jeg har stående invitasjon til familien til Vigia, blant annet til huset til sønnen hans i skogen, der jaguarene er så innpåslitne at han må skyte noen iblant så de ikke stikker av med hønene hans. Det var ihvertfall det Vigia sa...

Visste du at ananas vokste sånn? Liksom midt oppi en aloe vera-plante?

Og hvem følger med på alle møter, fra veggen som en 7. far i huset ? President Sarkozy! Ingen tvil om at dette er Frankrike og EU. Flaggen vaier overalt.

Franske bilskilt! Og alt betales selvfølgelig i Euro. Merkelig følelse i Sør-Amerika.

 

Apropos bil. Jeg måtte kjøre, for jeg var den eneste i følget med europeisk førerkort. Vi dro 250 km vestover fra Cayenne, helt til grensa mot Surinam. Det var der jeg så havskilpaddene legge egg om natta. (Se forrige bildeserie her)

Luis og Marcia fra den brasilianske organisasjonen Iepe. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.