Etter presidentvalget: Hvor går Brasil?

Denne kommentaren har vært hovedoppslaget på Dagsavisens nyemeninger.no i helga. Men av en eller annen grunn har de to siste avsnittene falt ut. Her er hele innlegget:

Etter presidentvalget: Hvor går Brasil?

Søndag 3. oktober går 136 millioner brasilianere til valg. Framtiden til en fremvoksende stormakt skal bestemmes.

Etter åtte år med president Lula ved makten har Brasil blitt en politisk og økonomisk stormakt. Hvem skal lede landet videre? Hvilken retning bærer det i? Og vil Norge og verden merke noen forskjell?

I realiteten ble valget avgjort for ett år siden, da Lula pekte ut Dilma Rouseff fra sitt eget Arbeidernes parti (PT) til å bli sin etterfølger. Lula er historiens mest populære brasilianske president, og etter åtte år ved makten synes fortsatt over 75 prosent av brasilianerne at han gjør en god eller meget god jobb.

Han har lagt all sin prestisje bak Dilma Rouseffs kandidatur, og har klart å oversette sin egen popularitet til støtte til sin håndplukkede arvtaker. For ett år siden var hun et ukjent ansikt for de fleste, og ikke engang hennes eget parti støttet kandidaturet.

Dilma leder i skrivende stund med litt over 50 prosent på meningsmålingene. Med et slikt resultat vil hun vinne allerede i første valgomgang. Spenningen den siste uken har dreid seg om de to andre kandidatene, José Serra fra det sosialdemokratiske partiet (PSDB) og Marina Silva fra De grønne (PV), vil klare å fravriste henne nok stemmer til at det blir en andre valgomgang. José Serra har nå litt over 30 prosent av de gyldige stemmene, Marina Silva har i overkant av 15.

Det er tvilsomt om de klarer det. Men uavhengig av om det blir en andre valgomgang eller ikke, Brasils neste president heter Dilma Rouseff. Hun blir den første kvinnelige presidenten i landets historie.

Dilma vinner valget på én ting: President Lula. Hele valgkampen har dreid seg om å framstille henne som videreføreren av landsfader Lulas store prosjekt: Høy økonomisk vekst koblet med omfattende programmer for sosial utjevning. Lula selv har ført en så aktiv valgkamp for Dilma at han flere ganger har blitt idømt bøter av valgdomstolen for å misbruke sin rolle som president.

Som den sittende presidentens stabssjef har Dilma de siste årene reist land og strand rundt sammen med Lula og åpnet veier, skoler, havneanlegg og kultursentre. Det er en oppskrift som gir stemmer i Brasil. Hun er plassert som frontfigur for regjeringens store program for ”akselerert økonomisk vekst” (PAC), som har satset tungt på offentlige investeringer i energi og infrastruktur, ikke minst i Amazonas. Der har hun vært så effektiv at hun i siste nummer av The Economist omtales slik: ”Dilma Rouseff has a record of favouring destructive infrastructure projects in the Amazon.”

Da er vi inne på en av de store konfliktene i brasiliansk politikk. Vekst eller vern? Miljøet, inkludert regnskogen i Amazonas og savannelandskapet cerrado, har tradisjonelt blitt sett på som hindre for utviklingen. Regnskogen og savannen har blitt rasert til fordel for gigantiske plantasjer og private beiteområder på størrelse med små europeiske land.

Under president Lula har Brasil klart å kombinere høy økonomisk vekst med vern av regnskogen. Avskogingen i Amazonas er i dag historisk lav, blant annet på grunn av strengere overholdelse av lovverket. Som en konsekvens av dette ser vi nå bekymringsfulle politiske signaler i Kongressen. Når de innflytelsesrike jordeierne blir tvunget til å følge loven, bestemmer de seg for å endre den. Miljølovgivningen er derfor under sterkt press i Kongressen, i systematiske angrep ledet av den mektige jordeierbenken bancada ruralista.

Dilma Rouseff er i dette maktspillet trygt plassert i den leiren som ønsker mer og raskere utbygging i Amazonas. President Lula har vært den store megleren av motstridende interesser. Han ga tidligere miljøvernminister Marina Silva rom til å sette i verk en omfattende verneplan for Amazonas, nettopp den som har gitt den fantastiske nedgangen i avskoging. Dilma Rouseff var en av miljøvernernes argeste motstandere og kanskje den direkte årsaken til at Marina Silva trakk seg fra regjeringen i 2008 fordi miljøinteressene i stadig større grad ble overkjørt.

Brasil under Dilma Rouseff vil altså satse videre på økt økonomisk vekst, om nødvendig på bekostning av miljøet. Begrunnelsen er at dette er påkrevet for å finansiere de store sosiale reformene Brasil trenger.

Vil verden og Norge merke noen forskjell? Det er mange grunner til at Brasil i dag er blitt en stormakt. For det første har landet endelig tatt steget opp til å bli den ledende nasjonen i Sør-Amerika, og gjennom det en storspiller også internasjonalt. Det henger sammen med utviklingen mot en mer multipolær verden, og USAs manglende vilje og evne til fortsatt å dominere Sør-Amerika som før.

For det andre har Brasil opplevd stor økonomisk vekst, samtidig som landet har åpnet opp økonomien og diversifisert handelspartnerne. Den viktigste årsaken til dette er Kinas umettelige behov for råvarer og dermed høye priser på Brasils viktigste eksportprodukter.

Den tredje årsaken til Brasils nye rolle i verden er president Lula selv. Hans bakgrunn, han legitimitet og hans karisma trekkes fram av alle verdens ledere. Han har også en egen evne til å oppnå kompromisser, både i Brasil og internasjonalt, som få andre er forunt. Disse egenskapene innehar ikke Dilma Rouseff. I hvert fall ikke ennå. Derfor vil verden i tiden som kommer trolig oppleve et Brasil som tar litt mindre plass på den internasjonale arenaen.

Men agendaene vil være de samme. Det gjelder å fremme Brasils interesser gjennom en mer rettferdig verdenshandel, mer legitime internasjonale institusjoner – og gjennom Brasils våte drøm: En fast plass i et reformert FNs sikkerhetsråd.

Brasil under Dilma Rouseff vil altså fortsette i samme spor som under Lula. Som hun sier det selv gjennom sitt valgkampmotto: ”For at Brasil skal fortsette å forandre seg”. Kontinuitet og forandring på en gang.