søndag 28. oktober 2012

Lula+10

Lørdag 27. oktober var det ti år siden Lula da Silva ble valgt til president i Brasil. Høy økonomisk vekst, historisk fordeling av rikdom og rekordlav avskoging i Amazonas er noe av den positive arven. Noen skjeletter begynner å ramle ut av skapet, likevel står Lula igjen som selve landsfaderen i det nye Brasil.

Det offisielle portrettet til Lula etter at han tok over som president 1. januar 2003.

Valget av Lula 27. oktober 2002 var det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie. For aller første gang ble en representant for folket valgt til president. Den symbolske verdien i at fattiggutten, fagforeningslederen og venstrepolitikeren Lula vant valget kan vanskelig overvurderes.
Lula satt som president i to perioder til desember 2010. Aldri har en avtroppende president i noe demokratisk land hatt så stor støtte. Hele 80 prosent av befolkningen mente han hadde gjort en god jobb. Lulas store prosjekt var økonomisk vekst koblet med fattigdomsreduksjon. Han lyktes på begge områder. Brasil er i dag verdens sjette største økonomi, og har nylig gått forbi både Italia og Storbritannia. 35 millioner mennesker har tatt steget ut av fattigdm det siste tiåret. Samtidig har landet klart å redusere avskogingen i Amazonas med 75 prosent.

En av de viktigste årsakene til Brasils framgang ligger i et oppgjør med nyliberalismen fra 1990-tallet. Med Lula og Arbeidernes parti (PT) ved makta har landet gjort store endringer i politikken. Mer stat og mer regulering er fellesnevneren.
Brasils økonomiske vekst er i stor grad skapt av en fordelaktig verdensøkonomi. Kina har støvsugd verdensmarkedene for mange av Brasils viktigste eksportprodukter, som mineraler, soya og råolje. Men Brasils regjering har parallelt satset på mer regulering av markedene, og på mer bruk av statlige banker og selskaper i utviklingspolitikken.
Det største grepet for fattigdomsreduksjon er Bolsa Familia (familiestipend). I regi av dette sosialprogrammet mottar 13 millioner av de fattigste familiene i dag økonomisk støtte. Til gjengjeld må de innfri krav om at barna går på skole og tar vaksiner, og gravide må følge programmer for reproduktiv helse. Samtidig har minstelønnen blitt kraftig oppjustert. Det har skapt en boom i hjemmemarkedet, noe som  har bidratt sterkt til den økonomiske veksten.
Statlige grep er også en årsak til redusert avskoging. Aller viktigst har det vært å anerkjenne urfolks territorier og opprette nye naturvernområder. Myndighetene har videre kuttet i statlige subsidier til skograsering, og de verste lovbryterne får ikke lenger lån eller adgang til markedene.

 

God stemning 27. oktober 2002 da Lula ble valgt til president for første gang. L-tegnet for Lula. V-tegnet for seier. Parykk for party. Foto: Torkjell Leira

Les en øyenvitneskildring fra valgnatta her: Lulas historiske seier.

Baksiden av medaljen begynner nå å komme til syne. Korrupsjonsskandalen mensalão (det månedlige bidraget) er den mest aktuelle. Saken dreier seg om at PT, som ironisk nok framstilte seg som det etiske alternativet i 2002, kjøpte stemmer i Kongressen. I disse dager blir Lulas nærmeste medarbeidere dømt for korrupsjon av Brasils høyesterett, og PTs tidligere president, kasserer og partisekretær kan ende opp i fengsel.
Den økonomiske veksten gått i stå. Finanskrisen og mindre import i andre land påvirker Brasil negativt, og avslører en økende avhengighet av råvareeksport. Den vellykkede fordelingspolitikken er først og fremst basert på pengeoverføringer fra staten. Middelklassens oppsving er basert på lettere adgang til å ta opp banklån. Framgangen skyldes altså i mindre grad varige, strukturelle endringer i økonomien.
Et problem på lengre sikt er at velstandsøkningen er lite bærekraftig. Brasils nye middelklasse kjøper større TV-apparater, flere mikrobølgeovner, motorsykler og biler. Samtidig stimulerer myndighetene til mer forbruk og mer energibruk. Bilindustrien får skatteletter og bensinprisene holdes kunstig lave for å holde inflasjonen i sjakk. Dette er gammeldags vekstpolitikk som fører til mer forurensing og større klimagassutslipp. Brasilianske myndigheter spiller her bort en gylden mulighet til å slå inn på en lavkarbon utviklingsvei.
Også suksessen i Amazonas truet. Skogloven, som er selve fundamentet i kampen mot avskoging, blir nå svekket etter press fra godseierlobbyen i Kongressen. Samtidig har Brasils økonomiske vekst ført til en voldsom økning i klimagassutslipp fra andre sektorer. Resultat: Brasils totale utslipp har økt kraftig siden 2010.

Framtida til Brasil er selvfølgelig vanskelig å spå. Jeg tror følgende tre faktorer blir mest utslagsgivende. På hjemmebane dreier det seg om den nye middelklassens politiske rolle. Vil middelklassen, som i dag består av 100 millioner mennesker, omtrent halvparten av Brasil befolkning, presse på for mer fordeling, mindre korrupsjon og mer bærekraftig utvikling? Eller vil den være fornøyd med materiell framgang? Så langt peker pilen i retning av det siste alternativet.
            Verdensøkonomien er den andre faktoren. Brasils framgang på 2000-tallet er i stor grad finansiert av eksport av råvarer til gode priser. Fortsetter finanskrisen – noe den etter alle solemerker vil gjøre – vil ikke Brasil klare å opprettholde det siste tiårets vekst.
Den tredje faktoren er klimaendringer. Brasil er et av de landene som kan bli hardest rammet av økte temperaturer. Det vil påvirke nedbørsmønsteret over hele det sørlige Sør-Amerika. Og det er nettopp der Brasil og nabolandene produserer mesteparten av sine matvarer, sin soya og sitt kjøtt.

Hva med Lula? Han stilte ikke selv til valg, men var likevel PTs stemmesanker nummer én i lokalvalget i Brasil i oktober. I landets viktigste by São Paulo kjempet den voksende PT-stjernen Fernando Haddad i andre valgomgang mot en gammel kjenning, José Serra fra det sosialdemokratiske partiet PSDB.
Det er den samme Serra som tapte mot Lula i presidentvalget i 2002, og ditto mot PTs Dilma Rouseff i 2010. Slik representerte valget i São Paulo ikke bare oppgjøret mellom høyre og venstre, men også møtet mellom to generasjoner i brasiliansk politikk. PT og Haddad vant. Lula har posisjonert seg godt.

4 kommentarer:

  1. Hei Torbjørn,

    Dette innlegget er jo noen måneder gammelt, men av en eller annen grunn lå det på NorLARNets forside idag. Så jeg leste det igjen og fikk lyst til å utfordre deg på et punkt:

    Du skriver at "En av de viktigste årsakene til Brasils framgang ligger i et oppgjør med nyliberalismen fra 1990-tallet."
    Jeg følger ikke det argumentet. Lula ble jo ofte kritisert av venstresiden, og hedret av høyresiden, fordi han ikke rørte ved hovedlinjene i den økonomiske politikken til hans forgjenger FHC. Svært mange i Brasil vil hevde at den økonomiske suksessen under Lula skyldes nettopp reformene og grunnlaget for bl.a. prisstabilitet (gjennom begrensinger på offentlig forbruk) som ble dannet under FHC. Og i tillegg økt etterspørsel etter brasilianske råvarer internasjonalt.

    Det er først de siste årene Brasil virkelig har sett "mer stat og mer regulering", og det i et land som allerede er i verdenstoppen på offentlig byråkrati. Internasjonale investorer og selskaper, som så sent som i 2011 var ville av begeistring og skøt penger inn i Brasil i rekordfart, ble langt mer lunkne i 2012. Veksten i BNP stoppet helt opp og inflasjonen er på vei oppover.

    Hvis det er riktig at mer stat og reguleringer fører til vekst, kan vi håpe at Dilma & co får fart på skuta igjen. Hvis ikke kan vi vente en tid med stagnering, og høyrevind noen år frem i tid. Ikke helt ulikt 80-tallet på våre kanter av verden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Thomas!

      Takk for kommentar. De tre viktigste endringene i Brasil på 2000-tallet er 1) relativt høy stabil øk. vekst, 2) bedre fordeling og mindre fattigdom, 3) mindre avskoging i Amazonas.

      Når jeg skriver at "En av de viktigste årsakene til Brasils framgang ligger i et oppgjør med nyliberalismen fra 1990-tallet" tenker jeg først og fremst på fordeling og avskoging. Begge er i høy grad resultater av kraftig, systematisk og langvarig satsing fra statens sin side på 2000-tallet. Dette til forskjell fra Brasil (og verden) på 1990-tallet som i tråd med nyliberalismen ville redusere staten til et minimum.

      Men også Brasils økonomiske vekst har nytt godt av statens økende involvering. Gigantiske motsykliske programmer som PAC, og andre bevilgninger via BNDES, har holdt hjulene i gang i Brasil gjennom finanskrisa. Og bedre fordeling har skapt et mye større hjemmemarked, som også bidro til å få Brasil helskinnet gjennom.

      Og så ma vi skille mellom byråkrati, som i Brasil er en pest og en plage, og statlig regulering av arbeidsmarkeder og finansmarkeder, som jeg mener er et gode.

      Håper alt er bra i Rio!

      Slett
  2. Alt er bra her! Jeg er omtrent like glad for at det går mot kaldere tider som antagelig mange er for at det går mot varmere tider nordpå. Sommer i Rio er varmt!

    Takk for presiseringen, det er klart at økt fordeling og kjøpekraft blant tidligere fattige har holdt etterspørselen oppe og dempet finanskrisens virkninger i Brasil. All ære til Lula og PT for å ha satt fart på fattigdomsbekjempelse.

    Samtidig er jeg noe skeptisk til den voldsomme bruken av skattepenger gjennom nettopp PAC og BNDES, som finansierer rikinger som Eike Batista sine gigant-prosjekter. Kvartalet ved Carioca metro i sentrum av Rio, hvor bl.a. BNDES, Petrobras og Caixa Federal er lokalisert, kalles Bermuda Triangelet; Det er dit alle pengene går, uten at noen vet helt hvor de blir av..

    Spørsmålet jeg stiller meg er: bygger den brasilianske staten nok et luftslott basert på store ord og visjoner, og massiv (men ineffektiv) pengebruk, eller er veksten faktisk bærekraftig? Jeg er forsåvidt positiv, men jeg tror ikke svaret er gitt.

    Jeg tror heller ikke det går an å skille helt mellom byråkrati og statlig regulering, det er to sider av samme sak. Større stat og mer byråkrati fordrer hverandre, og begge deler er massive i Brasil, uten at skattebetalerne ser noe særlig til offentlige tjenester av den grunn.

    Det betyr ikke at f.eks. arbeidsmarkedene ikke bør reguleres. Men noe som har forundret meg en tid er at ofte så er fagforeningene på samme side som industrieierne MOT reformer i kongressen. Hvordan kan det ha seg at industrieierne, som representerer eliten i Brasil, ofte med bakgrunn fra jord-eiende familier, går hånd i hånd med fagforeningen mot liberalisering av det brasilianske markedet? Fagforeningene og PT har jo hatt som sitt varemerke en heller aggressiv retorikk mot gamle eliter i Brasil og lat-am forøvrig. Svaret er at ingen av dem ønsker konkurranse utenfra. Elitene vil dominere uten å ta risiko, og fagforeningene vil ha sikre arbeidsplasser.

    Så kan Brasil fortsette stort sett som før; Litt rikere, ja. Litt mindre nød, ja. Men noen reell omveltning og omfordeling? Nåvel, det er vel heller sånn at alle har det litt bedre. Eller for å si det på en annen måte: det kan godt hende at gini-koeffisienten ser litt bedre ut på papiret, men den sosiale mobiliteten i Brasil er den samme som før.

    Håper forøvrig skrivingen går bra. Nå fikk du en lengre kommentar enn jeg hadde tenkt å skrive, håper den duger til noe. Jeg fikk i alle fall ut noen refleksjoner!

    Mvh
    Thomas

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Thomas!

      Gode refleksjoner, og jeg deler dine bekymringer. Når det gjelder bærekraft er jeg like bekymret for den økologiske eller miljømessige bærekraften til dagens utvikling. På alle andre indikatorer enn avskoging i Amazonas går det feil vei...

      t

      Slett