Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane

Den viktigste årsaken til den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet er banebrytende politiske og økonomiske grep på hjemmebane. Godt hjulpet av fordelaktige internasjonale forhold har dette skapt stabil økonomisk vekst, historisk fordeling av rikdom og rekordlav avskoging i Amazonas. Brasil har på denne måten funnet noen av svarene på de store utfordringene verden står overfor i dag: finanskrise, klimakrise og fattigdomskrise.

Dette er del to i en serie av seks innlegg i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Forutsetninger: Demokrati og stabilitet

Endringene startet selvfølgelig ikke ved årtusenskiftet. Gjeninnføringen av demokratiet på 1980-tallet, etter to tiår med militærdiktatur (1964-1985), og stabilisering av økonomien på 1990-tallet er nødvendige forutsetninger for politikken vi ser i dag.

Vi skal heller ikke glemme at 2000-tallet, til tross for globale finanskriser de siste årene, har vært gode tider for et land som Brasil. Verdensøkonomien har, særlig på grunn av Kinas vekst, vært vennlig overfor råvareeksporterende Brasil. Videre har omveltningene i globale maktforhold har gjort det mulig for landet å ta steget opp til å bli en internasjonale storspiller. Dette kommer jeg tilbake til i innleggene om Kina og USA.

De viktigste grepene er likevel blitt tatt i Brasil. Hva er så det landet har gjort? Kan resten av verden lære noe? La oss se nærmere på de tre områdene vekst, fordeling og avskoging.

De viktigste grepene for stabil økonomisk vekst

Langt inn på 1990-tallet var Brasil et økonomisk kaos. Utenlandsgjelda var skyhøy, prisstigningen var ute av kontroll. Mellom 1986 og 1994 hadde landet intet mindre enn fem valutaer og elleve finansministre! Med Plano Real fra 1994 klarte Brasil å stabilisere økonomien. Arkitekten var daværende finansminister Fernando Henrique Cardoso (FHC), og planens suksess sikret ham seier i presidentvalget senere samme år.

 Fernando Henrique Cardoso, president i Brasil 1995-2002.

Cardosos politikk var preget av den nyliberale ideologien som dominerte verden på 1990-tallet. Det betydde kutt i statens utgifter, privatisering av statsbedrifter og deregulering av markedene. Den nyliberale politikken var omstridt, men i Brasil virket det, i hvert fall i begynnelsen og på noen områder. Inflasjonen sank fra et gjennomsnitt på over tusen prosent årlig i perioden 1989-1994 til relativt beskjedne 23 prosent i 1995. Siden den gang har gjennomsnittlig prisstigning vært på seks-sju prosent i året. Telesektoren og energisektoren ble åpnet opp for konkurranse, og tjenestene til folk på disse områdene ble mye bedre.

Men Cardosos nyliberale politikk hadde sine baksider. Arbeidsledigheten ble nesten doblet, fra fem til ni prosent, mellom 1994 og 1998. Reallønningene til folk sto på stedet hvil. Statens kapasitet ble bygd ned. Veksten i økonomien var lav. Da Lula vant valget i 2002, var det delvis på grunn av folks protest mot konsekvensene av den nyliberale økonomiske politikken.

Likevel: Et av de viktigste grepene president Lula gjorde da han kom til makta i 2003 var IKKE å gjøre noe med den makroøkonomiske politikken. Han videreførte Cardosos modell, kjent som  tripé econômico, og hans etterfølger Dilma Rouseff har beholdt store deler av den til i dag.  Hva består denne modellen av? Tripé econômico er en økonomisk modell med tre hovedelementer. Veldig kort forklart: Tenk deg en trekant. I midten, i sentrum for modellen, står lav og stabil inflasjon. Det er hovedmålet. I hvert hjørne finner vi de viktigste virkemidlene: aktiv valutapolitikk (i begynnelsen fast vekslingskurs mot USD), høyt rentenivå og lave offentlige utgifter.

Lula, president i Brasil 2003-2010.

Lula og Dilma har altså beholdt den makroøkonomiske politikken, men til forskjell fra Cardoso har de gradvis bygget opp statens involvering i økonomien. Det viktigste instrumentet har vært utviklingsbanken BNDES. Banken brukes til alt fra å finansiere gigantiske infrastruktur-prosjekter som vannkraftverket Belo Monte i Amazonas, via motkonjunkturpolitikk for å stimulere økonomien under finanskrisa, til å til å være vertskap for Amazonasfondet som Norge støtter. BNDES har siden 2003 femdoblet sine utlån og er i dag en av verdens største finansinstitusjoner, større enn verdensbanken. Videre reguleres markedene mer, privatiseringen har i praksis stoppet opp og det offentlige ansetter flere folk.

Det største skillet i økonomisk politikk på 2000-tallet har likevel vært PT-regjeringenes fokus på fordeling. Det har for første gang blitt en av statens hovedprioriteringer, og innsatsen har vært så suksessrik at den fortjener et eget avsnitt.

De viktigste grepene for historisk fordeling

Ifølge Brasils myndigheter har omtrent 30 millioner brasilianere blitt ”løftet ut av fattigdom” siden Lula kom til makta i 2003. Det er et formidabelt antall personer på så kort tid. Samtidig er statens prioriteringer snudd på hodet i forhold til tidligere. Det intet mindre enn en liten politisk revolusjon.

”Kaka må vokse før den kan deles” var slagordet til finansminister Delfim Neto under militærdiktaturet (1964-1985). Med andre ord: La oss først sørge for vekst og velstandsøkning for noen få, så kan vi etterpå begynne å tenke på fordeling. På 2000-tallet har holdningen vært en annen. Omfordeling av rikdom (ikke ulikt det vi kjenner fra Norge via skattesystemer og trygdeordninger) er blitt sett på som et middel til vekst.

Sosialprogrammet Bolsa Familia (familiestipend) er det viktigste enkelttiltaket for de fattigste. Der mottar fattige familier økonomisk støtte mot at barn må gå på skole, gå til helsekontroll og følge offentlige vaksinasjonsprogrammer, samt at gravide og ammende må følge offentlige mor-barn programmer. Det startet i 2003, og bygde på flere programmer som startet under Cardosos regjeringstid. Men omfanget har økt dramatisk. Programmet når i dag over 13 millioner familier, og er slik et godt eksempel på satsingen på universelle rettigheter og programmer (et kjennetegn på de nordiske velferdsstatene). Bolsa Familia har gitt fabelaktige resultater. Færre fattige, bedre fordeling av rikdom, flere barn på skole. Og nokså overraskende for mange: flere voksne i jobb. Kostandene er ikke skremmende, de har ligget nokså stabilt på 0,3-0,4% av BNP.

Dilma Rouseff, president i Brasil siden januar 2011.

Bolsa familia er det mest kjente, men langt fra det eneste tiltaket for fordeling i Brasil på 2000-tallet. For mange har økt minimumslønn og flere ansettelser i den formelle økonomien vært viktigere. For den lavere middelklassen har enklere tilgang til lån vært viktigst. Nå kan de endelig investere i for eksempel hus og bil. På landsbygda har gamle fått rett til minstepensjon, selv om de ikke har vært i formelt, lønnet arbeid tidligere, og flere statlige programmer for familiejordbruket, som Pronaf og Programa Crescer, har blitt tilført mer ressurser. De siste årene har boligprogrammet Minha Casa, Minha Vida (mitt hus, mitt liv) tilbudt billige hus til hundretusenvis av familier. Til sammen har dette redusert antallet fattige i Brasil med flere titalls millioner. Samtidig har det skapt et større hjemmemarked, noe som har bidratt til å redde Brasil gjennom den internasjonale finanskrisa.

Det avgjørende spørsmålet i dag er om denne utviklingen er bærekraftig. Kritikerne hevder at innsatsen for fordeling i for stor grad hviler på pengeoverføringer fra staten, og i for liten grad har skapt strukturelle endringer i økonomien.

De viktigste grepene for rekordlav avskoging i Amazonas

De siste offisielle tallene for avskoging i brasiliansk Amazonas ble publisert 5. juni. De gjaldt ”skogåret” 2011, dvs. perioden august 2010 – juli 2011, og viste den laveste avskogingstakten i Brasil siden målingene startet i 1988. Det er strålende! Og enda bedre: Det skyldes ikke bare markedsutviklingen (i praksis internasjonale priser på storfekjøtt og soya) men minst like mye bevisst politikk og systematisk innsats fra Brasils myndigheter.

Avskoging i Amazonas har vært en ønsket utvikling. Under diktaturet på 1970-tallet ble det bygget tusenvis av kilometer vei gjennom regnskogen, og store offentlige bosettingsprosjekter stimulerte fattige familier til å dra inn i Amazonas for å prøve seg som småbønder. Det ble gitt saftige subsidier til landbruket, og reglene sa at avskoging var et bevis på bruk og en forutsetning for å få skjøte på eiendommer. Skogloven som krevde at 50% av opprinnelig vegetasjon skulle stå igjen ble ignorert. Ingen ble straffet for å bryte loven. Resultatet var skyhøy avskoging. Les mer her: ABC om avskoging i Amazonas

Fra slutten av 1980-tallet har landets miljømyndigheter nokså forgjeves forsøkt å redusere avskogingen. Men da Lula tok over i 2003 skjedde det noe. Med nyinnsatt miljøvernminister Marina Silva i spissen ble redusert avskoging et prioritert område for hele regjeringen, ikke bare for miljøverndepartementet. Det var tre hovedelementer i planen mot avskoging: 1) Mange nye og store beskytta områder – både urfolksterritorier og naturvernområder. 2) Mer inspeksjon i felt  og mer resolutt håndheving av miljølovgivningen. 3) Lovbryterne mistet adgang til markedene, de mistet retten til å ta opp lån og motta statlige subsidier. Dette kan virke elementært. Det ER elementært, men det var først politisk mulig å gjennomføre med Lula i presidentstolen.

I tillegg til statens tydelige grep var miljøbevegelsens press viktig. Det førte blant annet til stor støtte for vernesaken i opinionen, og til at både soya- og kjøttbransjen så seg nødt til å inngå frivillige avtaler for en grønnere praksis. Finanskrisen fra 2008 reduserte prisene på storfekjøtt og soya, og det bidro til å minske presset for skograsering og nydyrking.

Resultat: Siden toppåret 2004 er avskogingen redusert med 75%. Avskogingen for 2011 lå på 6400 kvadratkilometer, noe som bare er en tredjedel i forhold til det historiske gjennomsnittet. Det er veldig bra!

Men medaljen har også her en bakside. De siste årene har eksportjordbruks- og jordeierinteressene mobilisert kraftig mot miljølovgivningen som ligger til grunn for den suksessrike nedgangen i avskoging. En enkel analyse: Landbruksnæringen føler seg truet. Når myndighetene presser på for å få dem til å respektere miljølovene, da endrer de heller lovene! Det er akkurat det som ligger bak den årelange diskusjonen om skogloven – codigo florestal – som havnet på president Dilmas bord for noen uker siden. En tidligere god skoglov blir nå mye dårligere for miljøet, og mye bedre for Brasils storbønder. Det finnes en lang rekke andre eksempler.

Konklusjon 1: Mer stat

Denne korte analysen av Brasils viktigste grep for stabil vekst, mer fordeling og mindre avskoging viser at et gjennomgående trekk er en mer aktiv stat. Er det noe verden kan lære av Brasil i dag, stilt ovenfor finanskrise, fattigdomskrise og klimakrise, er det at det er nødvendig med en stat som regulerer markedene og driver selvstendig utviklings- og fordelingspolitikk. Det er nesten det motsatte av hva vi ser i Sør-Europa i dag. Les mer her: Hva kan Europa lære av Brasil?

En bakenforliggende årsak: Etter-diktaturgenerasjonen

Mange av de viktigste endringene i Brasil de siste 15 åra kan spores tilbake til én enkelt faktor: Etter-diktaturgenerasjonen har kommet til makta. Les mer her: Etter-diktaturgenerasjonen som endrer Brasil

Dette innlegget er nummer to i en ny serie på seks om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.  De neste innleggene vil handle om olje, venstrebølgen i Latin-Amerika, Kina og BRIKS og til slutt om USAs svekkede posisjon. Kom gjerne med dine synspunkter!