Noe historisk skjedde i Latin-Amerika
rundt årtusenskiftet. På noen få år ble 14 av 19 land overtatt av
venstreorienterte presidenter med støtte fra folkelige bevegelser. Brasil,
kontinentets klart største nasjon, har både tjent på og tjent som eksempel for
denne utviklingen. Men landet sliter med å bli den regionale lederen det
drømmer om å være.
Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.
Et godt bilde på venstrebølgen: Paraguays Lugo, Bolivias Morales, Brasils Lula, Ecuadors Correa og Venezuelas Chavez under Verdens Sosiale Forum i Belém i 2009.
Det startet i 1998 med Hugo Chavez i
Venezuela. Da ble den tidligere offiseren, som i 1992 hadde vært med på et
mislykket kuppforsøk mot styresmaktene, valgt til president for første gang.
Han satte i gang sin såkalte bolivarianske revolusjon, og irriterte raskt på
seg landets høyreorienterte elite. I 2002 ble han selv forsøkt styrtet i et
kupp, men kom tilbake.
Samme år, i 2002, vant venstresiden
presidentvalgene i Brasil og Ecuador. I Chile hadde det skjedd i år 2000. Argentina
fulgte etter i 2003, Uruguay i 2004 og Bolivia i 2005. De neste årene skyllet
venstrebølgen over land som Honduras, Nicaragua og Paraguay. Til sammen har 14
av 19 land, med to tredjedeler av Latin-Amerikas befolkning, vært styrt av
venstre- eller sentrum-venstrekoalisjoner det meste av 2000-tallet. Det har
aldri skjedd tidligere.
I tillegg blir følgende viktige poeng blir ofte oversett:
Venstrebølgen er også merkbar i andre land, selv om de der ikke vant
presidentvalg: Både i Mexico, Colombia og Costa Rica gikk venstresiden kraftig fram ved
valg. I Peru vant venstresiden endelig valget i 2011.
Hvorfor
venstrebølge?
Det er tre hovedårsaker til denne politiske dreiningen i Latin-Amerika.
Den første henger sammen med en av de lange linjene på kontinentet:
konsolidering av demokratiet. Etter tiår med militærdiktaturer på 1970- og
1980-tallet, der venstreopposisjon, fagbevegelser og folkelig organisering var
forbudt, tok det lang tid før venstresida klarte å komme tilbake. Ofte tok det årevis,
gjerne tiår, før de hadde nok erfaring og tillitt i befolkningen til å stille
til valg med realistiske alternativer.
Det startet i det små. Venstresida kom først til makta ved
lokalvalg og delstatsvalg, siden på nasjonalt nivå. Brasil er et godt eksempel.
Lulas parti PT vant sine første valg i byene Porto Alegre og São Paulo i 1988. I
Porto Alegre satt partiet sammenhengende med makta i 16 år. Med dette fikk PT gradvis
mer erfaring med styring, statsforvaltning og offentlige budsjettering. Samtidig
leverte de gode resultater. Folks og næringslivets tillitt vokste.
Stiftelsesmøtet til Arbeidernes Parti (PT) i São Paulo i februar 1980. Lula nummer to fra høyre. Foto: Arkivet til Unicamp.
En annen, mer konjunkturavhengig årsak, var de ekstreme
sosiale og økonomiske forskjellene. I 2001 levde 44% av befolkningen i
fattigdom, og Latin-Amerika var med det kontinentet med de
største sosiale og økonomiske forskjellene i verden.
Fattigdom i seg selv skaper like gjerne støtte til høyresida
som til venstresida. Men i Latin-Amerika hadde nyliberalistisk høyrepolitikk
skapt mer fattigdom og større forskjeller på 1990-tallet, og velgerne var klare
for noe nytt. Noen høyreorienterte analytikere mener derfor at venstrebølgen
kan avskrives som protestvalg, men jeg er uenig. Venstrebølgen er et resultat
av grunnleggende endringer i samfunnet og omfattende politisk mobilisering.
Også her er Brasil et godt eksempel: Tidlig på 2000-tallet kulminerte den globaliseringskritiske
bevegelsen i Verdens Sosiale Forum. Ikke tilfeldig ble både det første, andre
og tredje Verdens Sosiale Forum arrangert nettopp i Porto Alegre i årene
2001-2003.
Den tredje årsaken til venstrebølgen i Latin-Amerika handler
om internasjonale forhold. Muren falt i 1989 og Sovjetunionen kollapset i 1991.
Den kalde krigen var over. De første årene var venstrepolitikk, og spesielt
sosialistisk utgaver, var sterkt diskreditert. (Det var ”the end of history”,
ifølge noen analytikere.) Men ut over 1990-tallet ble det igjen mulig for
venstresida i Latin-Amerika å presentere radikale politiske plattformer uten å
bli beskyldt for å ville innføre kommunismen. De kunne til og med vinne frie valg
uten å bli kuppet, i motsetning til det som skjedde i mange land på 1960- og
1970-tallet.
Radikalt
skifte i politikk, men langt fra sosialisme
Venstrebølgen fikk nye koster inn i presidentpalassene over
hele kontinentet. Det har imidlertid skjedd før, uten at selve politikken har
endret seg nevneverdig. Latin-Amerika er full av eksempler på presidenter som
ble valgt på progressive programmer, men som førte høyrepolitikk da de kom til
makta. På 2000-tallet forandret også politikken seg i retning tradisjonelle
venstresaker som mer stat, mer regulering og mer omfordeling. Som Levitsky og
Roberts (2011) sier det: The ”left turn” therefore, changed not only who
governed in Latin America, but also how they
governed.”
Anbefales!
Levitsky og Roberts (red) Du får den på Amazon.
Selv om retningen er den samme, varierer politikken sterkt
fra land til land. Ofte blir Chavez´ Venezuela og Lulas Brasil sett på som motpoler,
der Chavez framstilles som den radikale, nasjonalistiske populisten som
splitter landet og Lula som den moderate, konsensussøkende statsmannen som
samler nasjonen. Her er det ikke plass til en diskusjon om dette, men det som
samler venstresida i Latin-Amerika er ambisjonene om likhet, sosiale
rettferdighet og folkelig deltakelse i åpne utviklingsprosjekter. Ingen av
landene i Latin-Amerika i dag, muligens med unntak av Cuba, er sosialistiske i
tradisjonell forstand. Den private eiendomsretten står like sterkt som før, det
holdes frie valg, den økonomiske politikken er markedsbasert. Men landene
satser alle på en mer aktiv stat for mer fordeling, mer regulering av
markedskreftene og mer fokus på rettigheter og deltakelse.
Brasil tjener på venstrebølgen
i Latin-Amerika
Brasil har tidligere ikke interessert
seg spesielt for resten av kontinentet, men heller orientert seg mot USA og
Europa. Dette begynte å endre seg på 1990-tallet. Og for Brasil har venstrebølgen
vært kjærkommen. Politisk, ideologisk og personlig affinitet har lettet
samarbeidet med nabolandene, gitt større muligheter for politisk
innflytelse og åpnet veien for brasilianske investeringer, varer og
tjenester. Brasil bruker også Sør-Amerika, og i stadig større grad
Latin-Amerika, som motvekt til USA.
Den siste, intense fasen i
integreringen i Sør-Amerika startet i år 2000. Da inviterte daværende president
i Brasil, Fernando Henrique Cardoso, til det første søramerikanske toppmøtet.
Det ble holdt i Brasilia, og ut av det kom to avgjørende prosesser. Den som har
hatt raskest framgang er det såkalte Initiativet for integrasjon av regional
infrastruktur i Sør-Amerika (IIRSA). Det er en paraply for hundrevis av
infrastrukturprosjekter på hele kontinentet, med den brasilianske
utviklingsbanken BNDES som hovedfinansieringskilde. Gjennom IIRSA-prosjektene
bygger brasilianske bedrifter seg opp i nabolandene.
Noen av de prioriterte veiprosjektene under IIRSA-paraplyen.
Det andre prosessen ledet fram til etableringen
av Unionen av søramerikanske nasjoner (Unasul). Traktaten om Unasul ble
underskrevet på det tredje søramerikanske toppmøtet som igjen ble holdt i
Brasilia i 2008. Unasuls målsetning er å bli et slags EU, og 12 av 13 land i
Sør-Amerika er med. (Fransk Guyana, som fransk ”oversjøisk departement”, eller
koloni som noen vil hevde, er ikke med). Unasul og IIRSA er altså Brasils
hovedspor i søramerikansk integrering.
Parallelt til dette har Venezuela ledet
et annet integrasjonsprosjekt, opprinnelig kalt Det bolivarianske alternativet
for Amerika (ALBA). Medlemsmassen utgjøres av de mest venstreorienterte
regjeringene i Sør-Amerika: Bolivia, Ecuador, Nicaragua, Cuba og noen andre
øystater i Karibia, i tillegg til Venezuela selv. De delvis parallelle initiativene
Unasur og Alba kan ses på som utslag av en rivalisering mellom Brasil og
Venezuela om en lederrolle for kontinentet. Begge integreringsprosessene er
alternativer til det USA-drevne initiativet ALCA/FTAA, og uttrykker slik
opposisjon til USA, et ønske om selv å styre utviklingen i Latin-Amerika.
Brasil
som regional leder?
Venstrebølgen i Latin-Amerika har hjulpet Brasil til å
fremme sine interesser på kontinentet. Likevel er ikke landet anerkjent som regionens
leder. Til det er rivalene for mange, og fordelene for små.
Både Mexico og Argentina, og til en viss grad Venezuela og
Colombia, trakter etter å være Latin-Amerikas ledende nasjon. Selv om Brasil er
større enn dem alle, både i folketall, areal og BNP, har de ingen interesse av
å gi Brasil den statusen det er å kunne kalle seg regional leder. Andre, mindre
land har kanskje mindre prestisje å tape, og mer å vinne ved å forholde seg til
Brasil som en stormakt. ”Peru ga etter for brasiliansk press og innførervisumplikt for haitianere” stod det i en brasiliansk avis for noen uker siden.
Å kunne presse andre land til å ta ”riktige” beslutninger er et kjennetegn for
stormakter.
Lederne fra Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika på BRICS-møte i forkant av G20-møtet i Mexico tidligere denne uka. Foto: AFP.
Det Brasil har å tilby er mindre enn det man tradisjonelt
har sett regionale stormakter gjøre. Selv med verdens tiende største
militærbudsjett, har Brasil verken pondus eller tradisjon til å gi
sikkerhetspolitiske garantier til andre land. Og selv med den sjette største
økonomien i verden, ønsker ikke landet å gi store økonomiske fordeler til sine
naboer.
Likevel har Brasil på 2000-tallet tatt et kvantesprang
oppover i internasjonal anerkjennelse. Men det har først og fremst skjedd på
globalt nivå. Landet har tatt en lederrolle i mange internasjonale
forhandlinger (WTO, G20, klima, etc.), og det har ledet FNs fredsbevarende
styrker på Haiti. Det ble også invitert inn i varmen som medlem av BRIC (Brasil, Russland, India, Kina) som
senere tok inn Sør-Afrika og ble til BRICS. Det er blitt en gruppe som blir stadig
viktigere i globale politiske og økonomiske spørsmål (mer om dette i neste tekst om Kina og BRICS).
Til tross for dette sliter Brasil fortsatt med å bli
oppfattet som en regional leder i Latin-Amerika. Men kanskje er det ikke så
viktig likevel? Kanskje global anerkjennelse enda gjevere? Mange observatører mener
vi i dag kan se tegn til mindre fokus på Latin-Amerika i brasiliansk
utenrikspolitikk, og muligens er global anerkjennelse en årsak til dette.
Dette er del fire av seks i en serie om Den brasilianske
forvandlingen på 2000-tallet. Les mer her:
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 4: Kina og BRICS
Kommer:
Forvandlingen 5: USA svekkes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar