Soloppgang over BR-364, hovedveien som går gjennom et av områdene med mest avskoging i Amazonas. Foto: Torkjell Leira.
Tredje stopp: Ouro
Preto do Oeste.
Det svarte gullet i vest. Hvor kult er ikke det navnet! Ouro
Preto do Oeste. Gullgraving var altså grunnen til at byen i det hele tatt ble
til. Den opprinnelige Ouro Preto er en kjent by i kolonistil i delstaten Minas
Gerais noen hundre mil lenger sørøst. Den var hjertet i gullrushet som finansierte
Portugal det meste av 1700-tallet, ikke minst oppbygginga av Lisboa som ble
fullstendig rasert i et jordskjelv i 1755.
- Nå er det ikke så mye gullgraving lenger, sier kioskverten
som jeg kjøper cafezinho og frityrstekt banan av.
– Men jeg husker da jeg var
liten, da krydde det av gullgravere og oppkjøpere her. Nå går det mest i
diamanter.
Diamanter. Om gull er et farlig dop, er diamanter verre. Der
gullgravere må jobbe hardt og trutt og lenge for å skrape sammen nok gulkorn
til en helt grei inntekt, kan de som leiter etter diamanter bli millionærer på
et blunk. Ett funn er nok, avstanden mellom fattig og rik så liten, omtrent som
kulda her inne på bussen og varmen utafor. 36 grader nå. Og kun 2 millimeter
glass skiller oss.
Ivaneide Bandeira Cardozo har jobbet en kvinnesalder med urfolksspørsmål i Rondônia. Nå leder hun organisasjonen Kanindé. Foto: Torkjell Leira
Diamanter og
massakrer
- Så du filmen Blood Diamond? Vel, akkurat sånn er det her, forklarte
Ivaneide Bandeira Cardozo i organisasjonen Kanindé.
Den
store og tragiske casen her i Rondônia er handler om Cinta Larga-indianerne.
De, som mange andre urfolksgrupper, ble regelrett jaktet ned og drept av
mektige gummibaroner, gullgravere, tømmerhoggere eller kvegbønder da veiene kom.
I en massakre i 1963 ble flere titalls indianere slaktet ned på grusomste vis.
Senere fikk de endelig sitt eget territorium, og ting roet seg litt. Men i 1999
ble det funnet diamanter på territoriet deres, og området ble invadert av
tusenvis av garimpeiros – betegnelsen
på de som graver etter gull, diamanter og andre mineraler. Myndighetene grep
aldri inn for å kaste ut diamantjegerne, og etter fem tok Cinta
Larga-indianerne saken i egen hender. De gikk til krig og drepte 29
garimpeiros. Trageisk for alle parter.
All type gruvedrift på urfolks territorier er i dag forbudt.
Men garimpeiros invaderer likevel indianernes områder over hele Nord-Brasil.
Ofte er lokale myndigheter indirekte involvert, noen ganger også direkte.
Nasjonale myndigheter, som sitter med ansvaret for å beskytte
urfolksterritoriene, har ikke kapasitet til å stoppe dem, og deler av
regjeringen har heller ikke interesse av å gjøre det. Kongressen behandler
akkurat nå et lovforslag som vil åpne opp for gruvedrift på urfolks områder.
Hvem står bak? Gruveindustrien og bancada ruralista. Imperiet…
Fjerde stopp:
Jí-Paraná
Jí-Paraná betyr den store elva. På indianerspråket tupí
betyr Jí elv og Paraná stor, forklarer Neide. Delstaten Paraná
i Sør-Brasil har samme språklige opprinnelse. På portugisisk og spansk blir det
Rio Grande. Og delstaten Rio Grande do Sul liger i sør ved den samme store elva
som rett og slett heter Rio Paraná. Den store elva.
Jeg får kompani når vi går på bussen etter lunsj i Jí-Paraná.
Maicon, en gutt på femten år har fått plass ved siden av meg. Han bor i
Jí-Paraná, men vet ikke hva navnet betyr. Han skal besøke faren som kjører
motorsykkeltaxi i Cuiabá, 24 timer med buss sørøstover. Mora er hushjelp. Selv
vil han bli fotballproff på Flamengo. Samtalen går litt tregt. Vi snakker
videre om fotball mens jeg tenker på utdanningssystemet i Brasil. Nå går så
godt som alle barn på skolen, men kvaliteten på det offentlige grunnskolen,
spesielt på bygda og i fattige urbane områder, er elendig.
Endelig framme:
Riozinho
Vår Volvo Marcopolo med vannlekkasje har klart seg helt til
Cacoal der jeg skal av.
500 km på drøye ni timer er ikke så verst, men jeg er
likevel alt for seint ute til møtet mitt med urfolkslederen Arildo Suruí. Og
jeg skal videre til Riozinho – den lille elva. (Det er rein portugisisk.
Endingen –zinho betyr liten) Det er
varmt, 37 grader. Det blir taxi.
Taxisjåføren kom hit som liten gutt i 1972. Familien var en
av hundretusenvis av fattige familier som ble fristet av gratis jord i Amazonas
i de gigantiske bosettingsprosjektene på 1960- og 1970-tallet. Det var
militærregimets store drøm: Å utvikle Amazonas ved å bygge veier og fylle opp med
folk fra andre deler av landet. To fluer i et smekk: Sikre grensene mot
nabolandene i en tid preget av kald krig og paranoia; og løse
fattigdomsproblemene i sør og nordøst. De oppnådde vel verken det ene eller det
andre, men pådro seg i stedet masse gjeld som utløste gjeldskrisa på
1980-tallet.
- For hver fjerde kilometer langs hovedveien (BR-364) ble
det åpnet en sidevei vinkelrett inn i skogen, sier taxisjåføren som jeg ikke
husket å notere navnet til.
- Innover der dro folk til fots, med øks over den ene
skuldra og en sekk med mat og såkorn over den andre. Det gjaldt å hugge ned
skogen så fort som mulig, det var først da du kunne få skjøte på eiendommen,
papirer på at jorda var di. Etter seks år i skogen flyttet vi inn til byen, til
Cacoal. Det var ikke så lett å dyrke lenger, jorda begynte å bli dårlig. Mange
andre gjorde som oss, og så kom kvegbøndene og kjøpte opp jorda.
Dette er den erketypiske historien om militærregimets
bosettingsprosjekter i Amazonas. Jorda var for dårlig (Ikke for dårlig i seg
selv, indianerne klarer seg fint, men uegnet for den type jordbruk innflytterne
kom med). Oppfølgingen var for svak. Sykdommene for mange. Enden på visa var
rask avskoging langs hovedveiene og de vinkelrette sideveiene. Det er det du
ser på satellittbilder som fiskebeinsmønster. Rondônia går for å være den
verste delstaten av dem alle. Her er det knapt ordentlig skog igjen utenfor
verneområdene. Fiskebeinsmønsteret begynner til og med å forsvinne, fordi all
skogen snart er borte. Skriv inn ”Rondonia” i søkefeltet i Google Earth og se
selv.
Arildo Suruí. En av lederne for suruí-indianerne i Rondônia. Foto: Torkjell Leira
Etter ti minutter i taxi er vi framme i Riozinho. Der venter
Arildo Suruí og vi får en superinteressant samtale hele ettermiddagen. Om
navnet til urfolksgruppen som myndighetene misforsto. Om deres
opprinnelsesmyter, der de hvite har fått en birolle. Om dagens tømmerhogst og drapstrusler, om
REDD-prosjekter for det globale karbonmarkedet og om samarbeid med Google
Earth. Jeg skal legge ut noen utdrag her på bloggen når jeg får gått gjennom
det ordentlig. Imens kan du ta en titt på deres hjemmeside.
Og så tar jeg lokalbuss tilbake til Cacoal og nattbuss
tilbake til Porto Velho. Neste dag fortsetter eventyret, med bryllup hos jiahuí-indianerne i
en landsby som blir delt i to av den transamazonske hovedveien BR-230. Mer om
det kommer…
Les mer fra turen 1000 km gjennom Amazonas her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar