Dilma Rouseff i januar 1970 da hun ble fengslet. Bildet er fra hennes mappe hos spesialpolitiet DOPS i São Paulo. Hun satt i fengsel til slutten av 1972.
De militære tok makten ved et kupp i 1964. Noen år senere, da Dilma Rouseff ble student, gikk hun inn i organisasjoner som forsvarte væpnet kamp mot diktaturet. Hun skal ikke har deltatt i væpnede aksjoner selv. I 1970 ble hun tatt da hun kom inn i en kafé som var overvåket. Da var hun selv bevæpnet.
Nylig frigitt bilde av Dilma Rouseff under avhør. Legg merke til offiserene i bakgrunnen som skjuler ansiktet.
I fengsel ble hun torturert i 21 dager, med slag, ulike typer elektrosjokk og såkalt "papegøyepinne" - en metode der personen henegs opp etter knehasene. Hun ble dømt til fire års fengsel, men slapp ut etter knappe tre.
Dilma Rouseff snakker svært sjelden om denne perioden av sitt liv. Men ved en anledning, da hun allerede var energiminister og ble hun utsatt for en særdeles dårlig spøk i senatet, rant det over. Hun ble spurt av en opposisjonssenator Agripino Maia (nåværende president i DEM) om hun hadde for vane å lyve, siden hun løy under avhør.
"Enhver sammenlikning mellom militærdiktaturet og det brasilianske demokratiet kan kun komme fra en som ikke verdsetter demokratiet. Jeg var 19 år, jeg satt tre år i fengsel og ble torturert på de mest barbariske måter, senator. Og sier du sannheten til dem som avhører deg, setter du livet til dine like på spill og overgir mennesker til døden.
Jeg er svært stolt over å ha løyet, senator, fordi å lyve under tortur er ikke lett. Nå, under demokratiet, snakker man sant; under tortur snakker de med mot og verdighet usant. Og dette (applaus fra salen) og dette, senator, er en del av min biografi som jeg er svært stolt over."
Respekt!
Først i fjor, med Dilma Rouseff som president, ble en sannhetskommisjon opprettet for å etterforske drap, tortur og forsvinninger under diktaturet (1964-1985). Veldig bra, men 25 år for seint.
Sjekk denne sangen av Chico Buarque: Apesar de voçê. Den ble skrevet i 1970 og forbudt av militærregimet fordi den var for kritisk (og ja, det er en eksplistt hudfletting av regimet). Klikk på YouTube-klippet til høyre, se bilder, hør sangen, les teksten. Slik var Brasil da jeg ble født.
Så spennende at du setter dette på dagsorden! Selv er jeg spesielt interessert i denne perioden av Brasils historie, siden jeg skrev om den i masteroppgaven min i historie.
SvarSlettSom du sier; det er viktig å ikke glemme! Ofte blir jo militærdiktaturet i Brasil glemt fordi tallet på døde og forsvunnede var lavt sammenlignet med Chile og særlig Argentina. Men antall døde bør ikke være målestokk for alvorlighetsgraden. Det er godt å høre at det endelig er blitt opprettet en sannhetskommisjon, slik at de som ble rammet kan få en oppreisning.
Takk for god kommentar.
SvarSlettAmnestiloven som ble vedtatt/tvunget gjennom i overgangen diktatur/demokrati la i 30 år lokk på debatten om en sannhetskommisjon. Nå er mange nok av makthaverne, overgriperne og torturistene fra den tida døde, og det er endelig politisk mulig å ta opp saken.
Men diktaturet er ikke lenger unna enn at José Sarney, en sentral maktpolitiker på diktaturets side, nå er president i Senatet og en av Dilmas og PTs viktigste støttespillere...
Diktaturet er heller ikke lenger unna enn at overraskende mange man snakker med fra øvre middelklasse i Brasil sier at den beste presidenten Brasil har hatt heter Castello Branco...
SvarSlett