Turen i tall og andre anekdoter

Jeg kom hjem fra Brasil for en uke siden. Masse inspirasjon og inntrykk! Driver og skriver ut intervjuer og historier til boka. Her er noen smakebiter som jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre med.

Fra fjellturen i nasjonalparken Chapada dos Veadeiros

Turen i tall
14 dager, 4 delstater, 1400 km buss, 400 km bil, 11 intervjuer, 75 sider notater, 601 bilder, 5 blogginnlegg, 30-37 grader, 15-20% luftfuktighet(= veldig tørt), 1 fjelltur, 2 netter på fly, 1 natt på buss, 1 natt i hengekøye, 1 indianerbryllup, 40% av kroppen dekket av krigsmaling, 120 runder dans med fløyte, 1 blånegl på høyre storetå etter barbeint fotballkamp i grusen, 2 kvelder på stambaren Beirute i Brasilia, 2 nye T-skjorter, vekslingskurs 2,8, null kriser og (61) 9995-1677 er min nye brasilianske mobil.

Rondônia, nå er du min!

Jeg har en personal quest. Jeg skal besøke alle delstatene i Brasil. Det er 27 av dem, og nå er Rondônia i Amazonas, helt i vest mot grensa til Bolivia, endelig inne på lista. Takk Rondônia, du var nummer 24. Nå mangler bare tre: Maranhão, Piauí og Tocantins i nordøst. Gleder meg!

Falske navn…

Dro til Brasil uten det aller mest basice – solbriller og caps. Drar med Marcão til Paraguay-markedet for å shoppe. Paraguay-markedet, eller Feira do Paraguay, er en institusjon i Brasília. Et kjempedigert marked som selger alt mulig av importert småelektronikk, mobildeksler, klær, solbriller, bagger, capser, leker, verktøy, osv. Det meste kommer fra Kina via Paraguay for å unngå skatter og avgifter. 

Alt, eller nesten alt, er fake, og alle vet det. Inkludert myndighetene. De har likevel bygd opp fire hangarer som huser markedet i dag. Nå må de som selger der betale moms, så det er god butikk. Om varene er importert ulovlig eller bryter merkevarebeskyttelser eller patenter spiller mindre rolle. Det eneste de forandret på var navnet. Paraguay-markedet kunne fornærme folk fra Paraguay, så på skiltene står det Feira dos Importados – Importmarkedet. Men ingen, absolutt ingen, bruker det navnet. Brasil er pragmatisk.

… og fake brilller

Jeg kjøper et par kule solbriller til 50 kroner. Dagen etter går jeg uforvarende inn på Mormaii, en superfancy surfebutikk og café ved innsjøen i Brasilia. En ung gutt kommer styrtende til, over-vennlig og intens.

- Bermuda? T-skjorte? Chinelos?

- Jeg er bare inne for å sjekke, sier jeg.

- Kule briller!

- Ja, jeg kjøpte dem på gata, sier jeg uten å skjønne hvor han vil. På Paraguay-markedet.

- Ok? Han drar litt på det. Har du lyst til å se originalen?

De kosta 600 kroner. Men selgeren var like blid. Han var faktisk litt imponert over kvaliteten på kopien. Begynte å dra og bøye i dem.

- Se her! De er like fleksible som det ekte!

 Selgeren syntes ikke det var det minste pinlig at jeg kom inn med et par fake solbriller i flaggskipbutikken til Mormaii. Brasil er pragmatisk.

Nok
Innholdsrikt. Tilfredsstillende. Nok. På tide å komme seg hjem. Nå ser jeg telemarkskysten under meg. Det føles trygt og godt. Om mindre enn to timer ser jeg ungene. Det skal bli fantastisk!

Andre innlegg fra turen:
Jeg elsker Brasilia
Bildeserie fra nasjoanlparken Chaapada dos Veadeiros
BR-364: En Amazonas-odyssé - del 1

BR-364: En Amazonas-odyssé - del 2

BR-364: En Amazonas-odyssé - del 3

Brasils svar på globale kriser

Finanskrise. Fattigdomskrise. Klimakrise. Verden har vært ridd av store kriser de siste fem årene. På tross av dette har noen land har klart seg bemerkelsesverdig bra. Brasil er ett av dem. Landet har oppnådd rask økonomisk vekst, betydelig mindre fattigdom og historisk lav avskoging i Amazonas. Hvordan har de klart det? Og kan vi lære noe?

Rask økonomisk vekst

Brasil har i dag verdens sjette største økonomi, bare de to siste årene har landet gått forbi Italia og Storbritannia. Krisen i eurosonen er én årsak til dette. Den viktigste årsaken er imidlertid Brasils raske økonomiske vekst, og den er i sin tur skapt av høye priser på Brasils eksportprodukter og bevisst diversifisering av handelspartnere. I dag er det Kina, ikke USA eller EU, som er landets viktigste handelspartner. Samtidig har Brasils myndigheter satset stort på sosialpolitikk og fordeling. Det har gitt et kvantesprang i hjemmemarkedet, noe som har holdt økonomien i gang mens deler av verdensmarkedet har gått i stå.

Mindre fattigdom

Statens fordelingspolitikk har gitt fabelaktige resultater i form av mindre fattigdom. Det største grepet for omfordeling er Bolsa Familia (familiestipend). I regi av dette sosialprogrammet mottar 13 millioner av de fattigste familiene i dag økonomisk støtte hvis de oppfyller visse  krav. De viktigste er at barna går på skole, følger vaksinasjonsprogrammer og at gravide følger programmer for reproduktiv helse. Bolsa Familia har hovedæren for at 30-40 millioner brasilianere ikke lenger lever i fattigdom.

Rekordlav avskoging

Avskogingstakten i Amazonas er redusert med 75 prosent siden 2004. Statlige grep er den viktigste årsaken. Aller viktigst har det vært å anerkjenne urfolks territorier og å opprette nye naturvernområder. Myndighetene har også kuttet statlige subsidier til skograsering, og de verste lovbryterne får ikke lenger lån eller adgang til markedene.  Dette kan virke banalt, men det er uhyre effektivt.

Baksiden av medaljen

Alt er selvfølgelig ikke fryd og gammen i Brasil. Den økonomiske veksten har stagnert de siste to årene. Fattigdomsreduksjonen er først og fremst et resultat av statlige overføringer, ikke strukturelle endringer i økonomien eller samfunnet. Den økonomiske veksten fører til mer forbruk, konflikter med urfolk og større klimagassutslipp. Jordreformen er gått helt i stå. Og miljøinteressene går på nederlag etter nederlag i kamp mot mektige krefter i regjeringen, Kongressen og industrijordbruket.

Mer stat virker

Analyserer vi de tre områdene vekst, fordeling og avskoging ser vi at en faktor går igjen: En mer aktiv stat. På 2000-tallet har Brasil, og mange andre land i Latin-Amerika, vært styrt av sentrum-venstreregjeringer. De har forkastet den nyliberale modellen fra 1990-tallet med privatisering, deregulering og nedbygging av staten. I stedet har de systematisk satset på regulering av markedene og på staten selv som en sentral aktør i økonomisk politikk. I Brasil har det så langt gitt svært gode resultater. Kanskje kan et Europa i krise lære noe? 

Vil du vite mer om de raske endringene i Brasil? Her kan du lese mer om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.

Endelig forró i Oslo!

Forró er den deiligste og letteste pardansen som finnes. Og nå på søndag blir det forró-konsert i Oslo. Bli med!




HVEM: Du og jeg og en av Brasils største forró-artister, Diego Oliveira
NÅR: Søndag 23. september kl. 20 (dørene åpner kl 19)
HVOR: Sawol, Grønland 18 (Gamle Gloria Flames)
CC: 120,-


Og så gir vi ordet til gjesteskribent Anne L. Grønlund:

Hva er egentlig forró?
Forró er en musikksjanger og pardans fra Nordøst-Brasil.  Musikken er rytmisk og fengende, med god driv. Besetningen i bandet består av (hold deg fast) trekkspill, tromme og triangel, noe som kanskje lyder avskrekkende på mange nordmenn, men som faktisk funker helt supert.

Tradisjonelt sett var dansen svært enkel, med to steg til hver side og få snurrer, og det ser man fortsatt mye av på landsbygda i Nordøst-Brasil. Den forródansen som har vokst fram i storbyene, som også er den stilen som nå sprer seg utover europa, har beveget seg et godt stykke vekk fra cowboyboots fjøslukt. Den kalles pe de serra, og kan kanskje beskrives som en blanding av salsa og tango. Mindre hofter og færre store bevegelser enn i salsa, mindre teknisk krevende enn tango - men med tangoens sensualitet...

Kort om historien til forró
Forromusikken oppsto i det fattige Nordøst-Brasil på slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet. Den ble spredt til resten av landet gjennom forrólegenden Luiz Gonzaga (som forøvrig har 100-årsjubileum i år) på 40- og 50-tallet. Deretter fikk forróen seg en smell under den største bossa-peridoen men fikk fornyet popularitet da artister som Gilberto Gil og Caetano Veloso begynte å covre Gonzagas sanger på 70- og 80-tallet, og bruke forrórytmer i annen musikk. Da forróbandet Falamansa dukket opp på 90-tallet, inntok dansen for alvor dansegulvene i storbyer som São Paulo og Rio de Janeiro – og det siste 10-året har forróen altså inntatt Europa.

Tradisjonelt handlet sangene ofte om dagliglivet og den ofte vanskelige hverdagen i Nordøst, med tørke, dårlige avlinger, arbeidsløshet, savn og hjemlengsel. I dag synges det ofte om kjælighet, hverdagslige dilemmaer og temaer man finner igjen i mange andre musikksjangre.

Funfact
Visste du at David Byrne (Talking Heads) har spilt inn en forrólåt sammen med det New York-baserte bandet Forro in the Dark? Byrne dumpet borti forro under en reise til Brasil og ble overrasket over å finne noe som var helt annerledes enn sambaen han hadde forventet å finne. Førsteinntrykket beskrev han slik: "Forró was not a sound I expected to hear, it sounded like a mixture of ska with polka in overdrive!" Tilbake i USA spilte han inn Luiz Gonzagas svært kjente låt Asa Branca sammen med Forro in the Dark.

Diego Oliveira
Diego Oliveira ga ut sitt første soloalbum “Mais um homem apaixonado” i 2010 og er en av de store, unge forróartistene i Brasil i dag. Oliveira har spilt på det som finnes av forróscener i Brasil, og stått på scenen med de største av de nålevende forróstjernene. I 2007 ble han kåret til Brasils beste forróartist, og nå håper han å få småstive nordmenn ut på dansegulvet!

Dj Ailton (BR) og DJ Incognito (NO) spiller det beste av ny og gammel forró og annen brasiliansk musikk som samba, bossa, funk etc. før og etter konserten.

BR-364: En Amazonas-odyssé - del 3

Tredje og siste del. Historier og refeleksjoner fra 1000 km i buss langs hovedveien BR-364 gjennom delstaten Rondônia i Amazonas. Du kan følge turen på kart eller satelittbilder ved å søke opp "Porto Velho" i Google Earth eller på iPhonen din, og så følge hovedveien BR-364 sørover.

Soloppgang over BR-364, hovedveien som går gjennom et av områdene med mest avskoging i Amazonas. Foto: Torkjell Leira.

Tredje stopp: Ouro Preto do Oeste.

Det svarte gullet i vest. Hvor kult er ikke det navnet! Ouro Preto do Oeste. Gullgraving var altså grunnen til at byen i det hele tatt ble til. Den opprinnelige Ouro Preto er en kjent by i kolonistil i delstaten Minas Gerais noen hundre mil lenger sørøst. Den var hjertet i gullrushet som finansierte Portugal det meste av 1700-tallet, ikke minst oppbygginga av Lisboa som ble fullstendig rasert i et jordskjelv i 1755.

- Nå er det ikke så mye gullgraving lenger, sier kioskverten som jeg kjøper cafezinho og frityrstekt banan av. 

– Men jeg husker da jeg var liten, da krydde det av gullgravere og oppkjøpere her. Nå går det mest i diamanter.

Diamanter. Om gull er et farlig dop, er diamanter verre. Der gullgravere må jobbe hardt og trutt og lenge for å skrape sammen nok gulkorn til en helt grei inntekt, kan de som leiter etter diamanter bli millionærer på et blunk. Ett funn er nok, avstanden mellom fattig og rik så liten, omtrent som kulda her inne på bussen og varmen utafor. 36 grader nå. Og kun 2 millimeter glass skiller oss.

Ivaneide Bandeira Cardozo har jobbet en kvinnesalder med urfolksspørsmål i Rondônia. Nå leder hun organisasjonen Kanindé. Foto: Torkjell Leira

Diamanter og massakrer

- Så du filmen Blood Diamond? Vel, akkurat sånn er det her, forklarte Ivaneide Bandeira Cardozo i organisasjonen Kanindé. 

Den store og tragiske casen her i Rondônia er handler om Cinta Larga-indianerne. De, som mange andre urfolksgrupper, ble regelrett jaktet ned og drept av mektige gummibaroner, gullgravere, tømmerhoggere eller kvegbønder da veiene kom. I en massakre i 1963 ble flere titalls indianere slaktet ned på grusomste vis. Senere fikk de endelig sitt eget territorium, og ting roet seg litt. Men i 1999 ble det funnet diamanter på territoriet deres, og området ble invadert av tusenvis av garimpeiros – betegnelsen på de som graver etter gull, diamanter og andre mineraler. Myndighetene grep aldri inn for å kaste ut diamantjegerne, og etter fem tok Cinta Larga-indianerne saken i egen hender. De gikk til krig og drepte 29 garimpeiros. Trageisk for alle parter.

All type gruvedrift på urfolks territorier er i dag forbudt. Men garimpeiros invaderer likevel indianernes områder over hele Nord-Brasil. Ofte er lokale myndigheter indirekte involvert, noen ganger også direkte. Nasjonale myndigheter, som sitter med ansvaret for å beskytte urfolksterritoriene, har ikke kapasitet til å stoppe dem, og deler av regjeringen har heller ikke interesse av å gjøre det. Kongressen behandler akkurat nå et lovforslag som vil åpne opp for gruvedrift på urfolks områder. Hvem står bak? Gruveindustrien og bancada ruralista. Imperiet…

Fjerde stopp: Jí-Paraná

Jí-Paraná betyr den store elva. På indianerspråket tupí betyr Jí elv og Paraná stor, forklarer Neide. Delstaten Paraná i Sør-Brasil har samme språklige opprinnelse. På portugisisk og spansk blir det Rio Grande. Og delstaten Rio Grande do Sul liger i sør ved den samme store elva som rett og slett heter Rio Paraná. Den store elva.

Jeg får kompani når vi går på bussen etter lunsj i Jí-Paraná. Maicon, en gutt på femten år har fått plass ved siden av meg. Han bor i Jí-Paraná, men vet ikke hva navnet betyr. Han skal besøke faren som kjører motorsykkeltaxi i Cuiabá, 24 timer med buss sørøstover. Mora er hushjelp. Selv vil han bli fotballproff på Flamengo. Samtalen går litt tregt. Vi snakker videre om fotball mens jeg tenker på utdanningssystemet i Brasil. Nå går så godt som alle barn på skolen, men kvaliteten på det offentlige grunnskolen, spesielt på bygda og i fattige urbane områder, er elendig.

Endelig framme: Riozinho

Vår Volvo Marcopolo med vannlekkasje har klart seg helt til Cacoal der jeg skal av.

500 km på drøye ni timer er ikke så verst, men jeg er likevel alt for seint ute til møtet mitt med urfolkslederen Arildo Suruí. Og jeg skal videre til Riozinho – den lille elva. (Det er rein portugisisk. Endingen –zinho betyr liten) Det er varmt, 37 grader. Det blir taxi.

Taxisjåføren kom hit som liten gutt i 1972. Familien var en av hundretusenvis av fattige familier som ble fristet av gratis jord i Amazonas i de gigantiske bosettingsprosjektene på 1960- og 1970-tallet. Det var militærregimets store drøm: Å utvikle Amazonas ved å bygge veier og fylle opp med folk fra andre deler av landet. To fluer i et smekk: Sikre grensene mot nabolandene i en tid preget av kald krig og paranoia; og løse fattigdomsproblemene i sør og nordøst. De oppnådde vel verken det ene eller det andre, men pådro seg i stedet masse gjeld som utløste gjeldskrisa på 1980-tallet.

- For hver fjerde kilometer langs hovedveien (BR-364) ble det åpnet en sidevei vinkelrett inn i skogen, sier taxisjåføren som jeg ikke husket å notere navnet til.

- Innover der dro folk til fots, med øks over den ene skuldra og en sekk med mat og såkorn over den andre. Det gjaldt å hugge ned skogen så fort som mulig, det var først da du kunne få skjøte på eiendommen, papirer på at jorda var di. Etter seks år i skogen flyttet vi inn til byen, til Cacoal. Det var ikke så lett å dyrke lenger, jorda begynte å bli dårlig. Mange andre gjorde som oss, og så kom kvegbøndene og kjøpte opp jorda.

Dette er den erketypiske historien om militærregimets bosettingsprosjekter i Amazonas. Jorda var for dårlig (Ikke for dårlig i seg selv, indianerne klarer seg fint, men uegnet for den type jordbruk innflytterne kom med). Oppfølgingen var for svak. Sykdommene for mange. Enden på visa var rask avskoging langs hovedveiene og de vinkelrette sideveiene. Det er det du ser på satellittbilder som fiskebeinsmønster. Rondônia går for å være den verste delstaten av dem alle. Her er det knapt ordentlig skog igjen utenfor verneområdene. Fiskebeinsmønsteret begynner til og med å forsvinne, fordi all skogen snart er borte. Skriv inn ”Rondonia” i søkefeltet i Google Earth og se selv.

Arildo Suruí. En av lederne for suruí-indianerne i Rondônia. Foto: Torkjell Leira

Etter ti minutter i taxi er vi framme i Riozinho. Der venter Arildo Suruí og vi får en superinteressant samtale hele ettermiddagen. Om navnet til urfolksgruppen som myndighetene misforsto. Om deres opprinnelsesmyter, der de hvite har fått en birolle. Om dagens tømmerhogst og drapstrusler, om REDD-prosjekter for det globale karbonmarkedet og om samarbeid med Google Earth. Jeg skal legge ut noen utdrag her på bloggen når jeg får gått gjennom det ordentlig. Imens kan du ta en titt på deres hjemmeside.

Og så tar jeg lokalbuss tilbake til Cacoal og nattbuss tilbake til Porto Velho. Neste dag fortsetter eventyret, med bryllup hos jiahuí-indianerne i en landsby som blir delt i to av den transamazonske hovedveien BR-230. Mer om det kommer…

Les mer fra turen 1000 km gjennom Amazonas her:

BR-364: En Amazonas-odyssé – del 1

BR-364: En Amazonas-odyssé – del 2

BR-364: En Amazonas-odyssé - del 2

Historier og refeleksjoner fra 1000 km i buss langs hovedveien BR-364 gjennom delstaten Rondônia i Amazonas. Du kan følge turen på kart eller satelittbilder ved å søke opp "Porto Velho" i Google Earth eller på iPhonen din, og så følge hovedveien BR-364 sørover.

Soloppgang over BR-364. Jeg strekker hals og kikker over seteryggen foran meg.

Første stopp

Bittelite, støvete sted. Fikk ikke med meg navnet, det stod ikke noe sted. Det er sju personer på bussholdeplassen. Seks menn. Tre sitter med nesa nedi mobilene sine, de tre andre henger langs en vegg og prater. Den eneste dama her er hun som jobber i busselskapet, hun ordner ut og inn med varer i det store bagasjerommet i første etasje i bussen. Og hun som står i den slitne cafeen.

Bussen er et digert beist. Volvo. Svensk kvalitet. Det er tillitsvekkende. Modellen heter Marcopolo. Lange reiser og oppdagelser. Det passer bra. Vi skal 500 km sørover. Men bussen lekker. Under fronten drypper det, vann ser det ut som, håper det ikke er kjølevann. Sjåføren åpner et deksel i grillen og kikker inn, stikker inn hånda i to sekunder og trekker på skuldrene. Så setter han dekselet på plass, bøyer seg ned, stikker en pekefinger borti vanndammen under bussen og smaker. Aha. Det er spylervæske, tenker vi parallelt. Vi er klare til å kjøre videre.

 Vår Volvo Marcopolo. Den lekker, men går

Andre stopp: Ariquemes.

Større by denne gangen. Hovedgata er ikke mindre enn 100 meter bred. Nesten som 9. juli-avenida´en i Buenos Aires. Men her er det foreløpig 90 meter tørt gress i midten, og en smal asfaltstripe på hver side. Kanskje de planlegger å bli som Buenos Aires? Utenfor asfalten er det hangarstore butikker med byggevarer, VVS og elektro. Og enda større butikker som huser alle felleskjøps mor. Her har du alt en gårdbruker kan drømme om. Nede langs hovedveien BR-364 ligger bensinstasjonene, bilverkstedene og bilforretningene der du får kjøpt pick-up´er, traktorer og landbruksmaskiner. Dette er kapitalvarene på den brasilianske landsbygda. Grunnmuren i det brasilianske landsbruksmiraklet.

Gutten og krøplingen

Jeg får meg endelig mat. På busstasjonen spiser jeg verdens største ostebolle (helt sant, den var på størrelse med en grapefrukt!) og drikker standard ferdigsøta cafezinho (= alt for søt kaffe). På forrige stopp så ikke maten spesielt fresh ut, jeg sto over. Nå er jeg så sulten at jeg kunne spist hva som helst. Jeg står med syltetøyglasset med kaffe i den ene hånda og ostebolla i den andre og kikker rundt meg. På avsatsen under meg sitter en ung mann med forkrøplede bein og snakker i en mobil. I den ene foten har han en mynt mellom stortåa og neste tå. Han er godt kledd og er nyklipt, tenker jeg, det er et bra tegn. Så kommer en gammel dame bort til ham og spør om noe. Han bruker hendene til å humpe inn forbi meg og bort til en sekk som står opp langs veggen. Han tar opp noen papirer, sjekker et eller annet, og ringer. Dama venter i døråpninga. Kult, han er en slags fikser. Han klarer seg.

Gutten er 4-5 år og jeg ser ham så vidt bak to voksne. Tydeligvis foreldrene. De står bøyd over ham begge to, og gir ham formaninger. Jeg synes ikke det ser bra ut, men kan ikke se ansiktet hans. Gråter han? Smiler han? Han har blå bermuda og blå T-skjorte, sandaler. Lyst blondt hår. Lys i huden. Det kunne vært min gutt, tenker jeg. Han får en gave av foreldrene, en rødbrun avlang boks med et slags plastvindu. Det er Bill! Inni boksen er det en bil. Den enfoldige tauebilen Bill, antihelten i filmene om Lynet McQueen, storsatsingen til Disney-Pixar de siste åra. Det kunne definitivt vært min gutt. Leiligheten hjemme flyter av Bill, Lynet, Doc, Sally, Sheriffen, Ramone, Luigi og Guido fra film en, og ikke minst den kule, James Bond-aktige spionen Finn McMissil fra film to.

Tredje stopp: Ouro Preto do Oeste.

Det svarte gullet i vest. Hvor kult er ikke det navnet! Ouro Preto do Oeste. 

Det var så langt jeg kom i dag, folkens. Nå er det natt til søndag, norsk tid, og jeg skal til Brasilia med fly. Der er det flere intervjuer, blant annet med en fyr i Odebrecht. Del tre i Amazonas-odysseen kommer om noen dager.

Her kan du lese mer:
BR-364: En Amazonas-odyssé - del 1.
BR-364: En Amazonas-odyssé - del 3

BR-364: En Amazonas-odyssé - del 1

Historier og refeleksjoner fra 1000 km i buss langs hovedveien BR-364 gjennom delstaten Rondônia i Amazonas. Du kan følge turen på kart eller satelittbilder ved å søke opp "Porto Velho" i Google Earth eller på iPhonen din, og så følge hovedveien BR-364 sørover.

Klokka er 04.45. Alarmen går på den brasilianske mobiltelefonen min, den billigste jeg fant, en ur-nokia hvis eneste fiffighet er at den kan koble et piksel-fjes i dårlig oppløsning til kontaktene mine. Det var gøy de første to gangene, nå er det bare irriterende.

Jeg sjekker ut av hotellet, lar kofferten stå igjen og håper den er der når jeg kommer tilbake. På ryggen en en liten ryggsekk, i hånda en flaske vann, ellers caps, T-skjorte, shorts og chinelos (sånne brasilianske sandaler, du vet). Rusler ut i mørket på vei til bussterminalen.

Frihet. Jeg puster inn en brusende følelse av frihet sammen med den varme Amazonaslufta. Dette er frihet. Å rusle ned mot bussen grytidlig, uten annet enn meg selv og ryggsekken. Det er sånn det var i gamle dager. Gode minner fra bussturer på kryss og tvers, til strender og fjell, små landsbyer og store metropoler. De siste åra har det vært mest taxi og fly, og mye mer stress.

Jeg nærmer meg bussterminalen. Det er flere folk i gata, det dukker opp kiosker, små cafeer, barer og hoteller av den tvilsomme sorten, der det handles både med øl, sprit og sex. Jeg har gledet meg til bussturen. Bare å sitte å stirre ut av vinduet. Se byen ta slutt. Først husene som blir mindre og fattigere. Så de svære bensinstasjonene. Bilverkstedene og byggevarebutikkene. Et og annet motell, det er der du leier deg inn på timesbasis for ikke å sove. Ei kirke, som regel en av de evangeliske. Overalt lastebiler og trailere. Alt tilsynelatende uten plan eller gjennomtenkt rekkefølge. Men så, etter det dieseldrevne elektrisitetsverftet, tar byen slutt. Nå er det bare tørr skog og støv langs veien. Og så begynner beitelandet.

Bussen er superfancy og moderne. To etasjer. Passasjerene øverst og bagasjen nederst. Inne er det iskaldt. Som alltid. Shorts og T-skjorte er helt feil. Jeg fryser før jeg rekker å sette meg ned. De andre passasjerene har jeans, gensere og tepper. Jeg visste det jo, det er alltid iskaldt på sånne busser, men jeg klarte ikke helt å ta det inn over meg. Jeg sitter i andre rekke, på plass fem, og hvis jeg strekker halsen og kikker over seteryggen foran meg, har jeg panoramautsikt til hovedveien BR-364 og verden.

Vi kjører i krabbetempo forbi polícia rodoviária sin stasjon, veipolitiet. Hundrevis av beslaglagte biler og motorsykler står til spott og spe og advarsel i den brede midtrabatten. De steiker i sola, lakken ynker seg. Og støvet legger seg. Bilene som har stått her lengst er helt overgrodd av gress og buskas. Og så er det noen vrak fra kollisjoner.

Det er iskaldt. Det bringer minner som ikke er fullt så gode. Om hvordan jeg har hutret meg gjennom landet, offer for en aircondition på max. Ute av stand til å sove, akkurat som på telttur om vinteren når soveposen er for gammel og underlaget for tynt. Men her, i motsetning til i Norge på vinteren, er den deilige varmen bare to millimeter unna. Utafor er det 30 grader allerede, men det er umulig å åpne ruta. Jeg tar på meg alt det jeg har av klær i sekken og napper til meg det flortynne stoffet som henger over seteryggene for å beskytte mot hår og fett (?). Det hjelper litt.

Utafor ser jeg kyr. Plutselig er de der, avskogings-verstingene. Håper de ikke tar det personlig, men kyr er på den onde siden i historien om avskoging i Amazonas. La oss kalle dem stormtroppene til imperiet. Det er kyr som gresser på tre fjerdedeler av alt avskoget land, der regnskogen en gang stod. Litt rask hoderegning. Brasiliansk Amazonas er ca. 5 millioner kvadratkilometer. 20% er allerede avskoget, det vil si 1 million kvadratkilometer. Det er tre ganger Norge. Runder vi nedover kan vi si at to ganger Norge er beiteland i Amazonas. Skogen ble brent ned i enorme skyer av karbon. Og kyrne som promper ut metan, en klimagass som er mye farligere enn CO2. Det finnes millioner av dem, ti millioner tror jeg,  i Amazonas. Det blir mye promp.

Men det er selvfølgelig ikke deres skyld. Kyrne er bare små tannhjul i det enorme maskineriet som eter opp Amazonas. Hvem står bak? Imperiet er godseierlobbyen - bancada ruralista - i Kongressen. Selveste Darth Vader er lederen deres, senator Katia Abreu.

Les mer fra turen 1000 km gjennom Amazonas her:

BR-364: En Amazonas-odyssé - del 2

BR-364: En Amazonas-odyssé - del 3

Bildeserie fra nasjonalparken Chapada dos veadeiros

11. september er cerradoens dag i Brasil. Cerrado er Brasils vakre, tørre og truede savanne. Her er bilder fra turen til nasjonalparken Chapada dos veadeiros i helga, og en liten bekymringsmelding til slutt.

Chapada dos veadeiros ligger i cerradoen, 20 mil fra Brasilia. Anbefales på det varmeste. Dette er fossen og kulpen vi kom til på lørdag. Nydelig sted! I fjellene i bakgrunnen var det tidligere gruvedrift. Naa er det nasjonalpark.

Fuglereir som henger i greinene. Går det an å se det på dette bildet? Tørt gress vevd sammen til hengende hylstre. Fascinerende.

Søndag dro vil til "encontro das aguas" - der elvene møtes. Bak meg stein, ur og den tørre buskvegetasjonen som er karakteristisk for cerradoen i fjellene nær Brasilia. Alle dyr og planter er tilpasset lange tørkeperioder. Akkurat nå er vi på slutten av 3-4 måneder uten regn, og det er ekstremt tørt. Og skyfritt hver dag og varmt.

Selv etter fire måneders tørke er det bra med vann i elvene akkurat her. Vann er noe av det som gjør cerradoen viktig. Alle de største elvene i Brasil - bortsett fra Amazonas - har sitt utspring i cerradoen.

Når disse bærene åpner seg ser de ut som øyne som stirrer på deg. Cerradoen er verdens mest mangfoldige savannelandskap. 5% av verdens naturmangfold finnes her, ifølge brasiliansk presse i dag.

Til tross for at tørken er på sitt mest intense, blomstrer mange av trærne akkurat nå. På grunn av plantenes egenskaper for å stå i mot varme og tørke, forskes det nå stadig mer for å finne gener som kan brukes til å modifisere andre arter, blant annet med tanke på framtidige klimaendringer.

Solnedgang over cerradoen. Kanskje et enkelt bilde på tingenes tilstand? Cerrado er det mest utsatte økosystemet i Brasil i dag. Det er få verneområder og avskogingen er større her enn i Amazonas. Verdien av cerradoen er i det hele tatt kommet litt i skyggen av Amazonas.

Det er landbruket som spiser av cerradoen i Brasil. Her kan du lese mer om konfliktene industrijorbruk vs. miljø i cerradoen.

Jeg elsker Brasilia

Brasilia er en elsk-eller-hat historie. Byen er så merkelig at de fleste som besøker den ikke kan fordra den. De som er vokst opp her kan ikke leve andre steder.

 Kongressen. Ett av mange landemerker i Brasilia

Brasilia fylte femti år omtrent på denne tida i 2010. Religiøse visjoner, nasjonale strategier og politisk stormannsgalskap gikk opp i en høyere enhet da snoren ble klippet i 1960. På under fire år hadde Brasil bygd en ny hovedstad, 1000 km fra kysten og nesten like langt fra stålverk og sementfabrikker. Materialene måtte sendes inn med fly! ”Femti års framskritt på fem!” var president Kubitscheks slagord i valgkampen, da han lovte å få bygd Brasilia. Førti års inflasjon på fire, var den folkelige dommen i etterkant.

Det var denne kirka jeg ruslet forbi i kveld.

Min kjærlighet til Brasilia er i ferd med å ruste, har jeg  tenkt de første dagene her. Jeg har bodd her i flere år, og alltid vært hjemme. Nå følte jeg den var blitt for stor. For mye trafikk og kaos og alt som hører storby til. Men i kveld skjønte jeg det. Da jeg ruslet gjennom boligområdene langs vingene i den flyformede byplanen, langs de strengt planlagte seksetasjersblokkene hvorfra lyden av liv siver ut en varm mandagskveld, forbi den vakreste lille kirka som Oscar Niemeyer tegnet inspirert av nonnenes hodetørklær, under de gigantiske trærne som nå vokser høyere enn blokkene, på vei til favorittbaren min Beirute for å møte gamle venner, da skjønte jeg det. Jeg elsker Brasilia.

Til Brasil!

Torsdag drar jeg til Brasil. Denne gangen på research til boka ”Det nye Brasil” som jeg driver og skriver. Jeg skal til Brasília og Rondônia, og tema er miljø og urfolk.

Rondônia blir spennende. Jeg har aldri vært der før, og kjenner Rondônia mest som den verste delstaten i Amazonas når det gjelder avskoging. På slutten av 1960-tallet satte militærregimet i gang med veibygging gjennom regnskogen og hodeløse bosettingsprosjekter. Det fikk katastrofale følger for skogen og indianerne. Bruk 59 sekunder på denne NASA-videoen:

-->

Snakke med urfolk, besøke vannkraftverk

I Rondônia skal jeg opp til Rio Madeira for å se på  vannkraftverkene som bygges der. Men hovedoppdraget er å snakke med folk fra urfolksgruppen suruí paiter. Deres første møte med storsamfunnet og hvite mennesker kom som en følge av veibyggingen. Sykdommer, overgrep og sosiale kollaps førte til at så mye som 90 prosent av dem døde.

Nå er befolkningen i vekst, de er nå over 1000 mennesker, og de har intens kontakt med omverdenen. De samarbeider blant annet med Google Earth for å hindre at tømmerhuggere og gullgravere invaderer territoriet deres. De utvikler også et nyskapende, men omdiskutert, karbonprosjekt for det internasjonale karbonmarkedet. Sjekk videoen under. Sju minutter, men den er verdt det.

Det store spørsmålet er hvem som eier karbonet, og hvem som skal ha inntektene. Det brasilianske rettsvesenet har nettopp annulert en kontrakt der en annen urfolksgruppe solgte rettighetene til et irsk firma for titalls millioner dollar.

Presidenter, klimaforskere, miljøvernere og diplomater

I Brasília skal jeg intervjue presidenten i urfolksdirektoratet Funai, Marta Azevedo. Jeg kjenner henne fra tidligere da hun jobbet i organisasjonen ISA. Veldig dyktig dame. Her kan du lese et ferskt intervju med Marta Azevedo (på portugisisk) der hun kommenterer flere interessante funn i den siste folketellingen.

Bakgrunn: ABC om urfolk i Brasil

Jeg skal også snakke med klimaforskere ved universitetet og folk i miljøbevegelsen. Og så skal jeg innom den norske ambassaden for å snakke om de norske regnskogsmilliardene og Amazonasfondet. Jeg håper på masse stoff og inspirasjon til både bok, blogg, foredrag og artikler.

Følg med på bloggen

Som alltid legger jeg ut bilder, stoff og inntrykk fortløpende her på BrasiLeira.  Vet ikke hvor mye jeg vil være på nett i Rondônia, men jeg skal gjøre mitt beste.

Er det noe du lurer på? Eller noe du synes jeg burde spørre om? Skriv inn i kommentarfeltet nedenfor.