Historier og refeleksjoner fra 1000 km i buss langs hovedveien BR-364 gjennom delstaten Rondônia i Amazonas. Du kan følge turen på kart eller satelittbilder ved å søke opp "Porto Velho" i Google Earth eller på iPhonen din, og så følge hovedveien BR-364 sørover.
Soloppgang over BR-364. Jeg strekker hals og kikker over seteryggen foran meg.
Første stopp
Bittelite, støvete sted. Fikk ikke med meg navnet, det stod
ikke noe sted. Det er sju personer på bussholdeplassen. Seks menn. Tre sitter
med nesa nedi mobilene sine, de tre andre henger langs en vegg og prater. Den
eneste dama her er hun som jobber i busselskapet, hun ordner ut og inn med
varer i det store bagasjerommet i første etasje i bussen. Og hun som står i den
slitne cafeen.
Bussen er et digert beist. Volvo. Svensk kvalitet. Det er
tillitsvekkende. Modellen heter Marcopolo. Lange reiser og oppdagelser. Det
passer bra. Vi skal 500 km sørover. Men bussen lekker. Under fronten drypper det, vann ser det ut som,
håper det ikke er kjølevann. Sjåføren åpner et deksel i grillen og kikker inn,
stikker inn hånda i to sekunder og trekker på skuldrene. Så setter han dekselet
på plass, bøyer seg ned, stikker en pekefinger borti vanndammen under bussen og
smaker. Aha. Det er spylervæske, tenker vi parallelt. Vi er klare til å kjøre
videre.
Vår Volvo Marcopolo. Den lekker, men går
Andre stopp:
Ariquemes.
Større by denne gangen. Hovedgata er ikke mindre enn 100
meter bred. Nesten som 9. juli-avenida´en i Buenos Aires. Men her er det
foreløpig 90 meter tørt gress i midten, og en smal asfaltstripe på hver side.
Kanskje de planlegger å bli som Buenos Aires? Utenfor asfalten er det
hangarstore butikker med byggevarer, VVS og elektro. Og enda større butikker
som huser alle felleskjøps mor. Her har du alt en gårdbruker kan drømme om.
Nede langs hovedveien BR-364 ligger bensinstasjonene, bilverkstedene og bilforretningene
der du får kjøpt pick-up´er, traktorer og landbruksmaskiner. Dette er
kapitalvarene på den brasilianske landsbygda. Grunnmuren i det brasilianske
landsbruksmiraklet.
Gutten og krøplingen
Jeg får meg endelig mat. På busstasjonen spiser jeg verdens
største ostebolle (helt sant, den var på størrelse med en grapefrukt!) og
drikker standard ferdigsøta cafezinho (= alt for søt kaffe). På forrige stopp
så ikke maten spesielt fresh ut, jeg sto over. Nå er jeg så sulten at jeg kunne
spist hva som helst. Jeg står med syltetøyglasset med kaffe i den ene hånda og
ostebolla i den andre og kikker rundt meg. På avsatsen under meg sitter en ung
mann med forkrøplede bein og snakker i en mobil. I den ene foten har han en
mynt mellom stortåa og neste tå. Han er godt kledd og er nyklipt, tenker jeg,
det er et bra tegn. Så kommer en gammel dame bort til ham og spør om noe. Han
bruker hendene til å humpe inn forbi meg og bort til en sekk som står opp langs
veggen. Han tar opp noen papirer, sjekker et eller annet, og ringer. Dama
venter i døråpninga. Kult, han er en slags fikser. Han klarer seg.
Gutten er 4-5 år og jeg ser ham så vidt bak to voksne.
Tydeligvis foreldrene. De står bøyd over ham begge to, og gir ham formaninger.
Jeg synes ikke det ser bra ut, men kan ikke se ansiktet hans. Gråter han?
Smiler han? Han har blå bermuda og blå T-skjorte, sandaler. Lyst blondt hår.
Lys i huden. Det kunne vært min gutt, tenker jeg. Han får en gave av foreldrene,
en rødbrun avlang boks med et slags plastvindu. Det er Bill! Inni boksen er det
en bil. Den enfoldige tauebilen Bill, antihelten i filmene om Lynet McQueen,
storsatsingen til Disney-Pixar de siste åra. Det kunne definitivt vært min
gutt. Leiligheten hjemme flyter av Bill, Lynet, Doc, Sally, Sheriffen, Ramone,
Luigi og Guido fra film en, og ikke minst den kule, James Bond-aktige spionen
Finn McMissil fra film to.
Tredje stopp: Ouro
Preto do Oeste.
Det svarte gullet i vest. Hvor kult er ikke det navnet! Ouro
Preto do Oeste.
Det var så langt jeg kom i dag, folkens. Nå er det natt til søndag, norsk tid, og jeg skal til Brasilia med fly. Der er det flere intervjuer, blant annet med en fyr i Odebrecht. Del tre i Amazonas-odysseen kommer om noen dager.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar