Brasil har funnet enorme
oljeforekomster på dypt vann de siste fem årene, nesten like mye som i resten
av verden til sammen. Dette har ført til massive investeringer i landets
oljeindustri. Brasil vil kunne bli en av verdens største oljeeksportører i
løpet av de neste tiårene, og dette har store ringvirkninger i landet allerede
i dag. For Norges oljenæring er Brasil det nye El Dorado.
Dette
er del tre av seks i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet.
Statoils plattform på Peregrino-feltet i Brasil.
Historien om olje i Brasil er eldre enn i Norge. Allerede på
slutten av 1800-tallet begynte man å
bore etter olje i São Paulo, men det var først i 1939 man oppdaget olje, da i
Bahia i nordøst. Produksjonen har imidlertid vært liten, langt lavere enn Brasils
eget forbruk, og oljeimport har både vært en kilde til avhengighet og en
hovedårsak til Brasils skyhøye utenlandsgjeld. Derfor har drømmen om
selvforsyning av energi vært et nasjonalt mantra i over femti år.
I 1974 fant Brasil nye olje utenfor kysten av delstatene og
Espirito Santo og Rio. Produksjonen økte gradvis, slik at landet nærmet seg
selvforsyning på 2000-tallet. Omtrent samtidig, i 2006/2007, ble de nye,
gigantiske pré-sal-feltene funnet, og
det ble starten på det vi kan kalle Brasils oljerevolusjon. Daværende president
Lula sparte ikke på superlativene da han åpnet testproduksjonen 1. mai 2009:
- Måtte det fra i dag
fortelles en ny og bedre historie om vårt land. I dag er Brasils andre
frigjøringsdag!
Pre-sal: Olje før salt
De nye funnene har fått navnet pré-sal - før saltet - fordi oljen ligger i berglag som dannet tidligere enn tykke saltlag. Funnene er gigantiske, men oljen er vanskelig å få
opp. For det første er det havdybden. Dette er såkalt ultradype havområder, havdyp
på 1000 til 2000 meter. Så kommer mellom 1000 og 3000 meter stein, så opptil
2000 meter salt, før man kommer til de oljeholdige berglagene, selve
reservoarene. Avstanden mellom havoverflaten og reservoarene kan altså være så
mye som 7 kilometer. Trykket på slike dybder enormt, og utsetter utstyret for
ekstreme påkjenninger. Og der oljeplattformene i Nordsjøen befinner seg 30-80
km fra land, altså en liten helikoptertur, ligger Brasils pré-sal 250-300 km
fra kysten. Tur-retur blir altså den samme avstanden som Trondheim-Oslo. Dagens
transporthelikoptre klarer ikke disse avstandene.
Illustrasjon av geologien i pré-sal-felten. Reservoarene ligger så mye som sju km med vann, berg og salt.
Dybden, trykket og avstanden fra land er likevel ikke den
største utfordringen. Det mest kompliserte er saltet. Salt er mindre stabilt
enn stein, og bare en liten forskyvning i saltmassene vil kunne skade boreutstyret.
Neste all teknologi fram til nå har vært skreddersydd for boring i fast fjell,
man vet fortsatt lite om hvordan saltlag av denne tykkelsen og på slike dyp vil
reagere på varme- og trykkforskjeller som boringen fører med seg. Samtidig er
saltet ”en venn”, som letesjef Breno
Wolf i Petrobras formulerte det: ”Saltet er det perfekte segl, det er som en
osteklokke av salt, to kilometer tykt og fullstendig ugjennomtrengelig for
olje. All oljen er der nede, ingenting har klart å unnslippe.”
- Vårt pass til
framtida
Tidligere president Lula henviste ofte til Gud og Historien
med stor H når han snakket om de nye funnene. Lula var ingen mann av små ord,
men når det gjeldt pré-sal kan han muligens
ha ordene i behold. Betydningen av dette oljefunnet er svært stor for Brasil,
og kan kun forstås opp mot et bakteppe av stor energi-usikkerhet, dyr
oljeimport og ikke minst at Brasil fortsatt har en stor, fattig befolkning.
Lula sa det slik:
- Pré-sal er et vårt
pass til framtida. Ressursene skal gå til utdanning og fattigdoms-bekjempelse.
Og vi skal satse på vitenskap og teknologi. Vi skal investere i det mest
lovende vi har: våre barn, våre barnebarn, vår framtid.
Hvor mye olje ligger
i pré-sal?
Ifølge Brasils oljedirektorat ANPs statistikk for 2010 er
Brasils påviste reserver 14,2 milliarder fat oljeekvivalenter, opp fra 8,5 i
2001. Pré-sal-feltene står for
omtrent halvparten av dagens reserver, men brasilianske myndigheter mener det
kan være så mye som 70-80 milliarder fat der ute. Til sammenlikning er Norges
reserver i samme oversikt estimert til 6,7 milliarder oljeekvivalenter, ned fra
11,6 i 2001. Det viser at vi nærmer oss slutten på vårt oljeeventyr, mens
Brasil er i starten av sitt.
For sammenlikningens skyld: Selv om Brasil vil kunne bli en
av verdens største oljeeksportører, vil landet i beste fall bare havne på
andreplass blant Latin-Amerikas oljenasjoner. Venezuela troner ensomt på toppen
av statistikken, langt der oppe, med 211 milliarder fat. Det er på en og samme
tid Venezuelas frelse og tragedie, landets økonomi og politikk er svært, svært
avhengig av oljeprisen. Saudi-Arabia topper listen over verdens største reserver
med 265 milliarder fat, ifølge ANP.
Det brasilianske oljeselskapet Petrobras gjennomførte i 2010 verdens største aksjeutvidelse for å stille bedre rustet til alle investeringene i pré-sal-utbyggingen.
Royalty-debatten
Det ligger utvilsomt store penger i Brasils nye pré-sal-funn. Men hvor skal pengene gå?
Hvem skal forvalte inntektene fra Brasils voksende oljeindustri? De nye
oljefunnene har satt i gang en het debatt om skattelegging, den såkalte
royalty-debatten.
Dette er en av de aller viktigste heteste debattene i dagens
Brasil. Under det tidligere regimet gikk det meste av inntektene til den
kommunen og den delstaten hvor oljebrønnene lå. Etter funnene av pré-sal la regjeringen fram et forslag
om å endre fordelingsnøkkelen så mer av inntektene skulle opp til
nasjonalstaten. Dette har ikke uventet skapt furore i de områdene som vil miste
inntekter. I Rio har det vært store demonstrasjoner med guvernøren i delstaten,
opprørt til tårer, i fremste rekke. Saken har gått fram og tilbake i Kongressen
og ennå er ingenting avgjort. Derfor er nye anbudsrunder og tildelinger av
letekonsesjoner i pré-sal-feltet er
innstilt inntil den nye loven er på plass.
Vil pré-sal bli det
samme for Brasil som Nordsjøen er for Norge?
Det første drivverdige oljefunnet i Nordsjøen ble, betimelig
nok, gjort juleaften 1969. Da fant riggen Ocean Viking, i boring nummer 38 på
norsk sokkel, det som skulle bli Ekofiskfeltet. For oss har oljeindustrien
betydd at Norge har blitt et av verdens rikeste land og at vi på 15 år har
klart å bygge opp verdens største pensjonsfond, Oljefondet. (Les mer om Oljefondets investeringer i Brasil her: Oljefondet investerer i 11 av 12 klimaverstinger i Brasil)
Hvordan vil det gå i Brasil? Det er ingen selvfølge at rike
naturressurser kommer befolkningen til gode. Tvert i mot, de fleste av landene
med store oljeforekomster i verden er udemokratiske regimer og diktaturer med
utbredt fattigdom. Men i Brasil ligger mye til rette for at det skal gå bra. Landet
fant de store oljeressursene etter at demokratiet var på plass, det har en
sterk stat og et, i latinamerikansk sammenheng, velfungerende statsapparat. Landets
oljedirektorat ANP fungerer godt og nyter respekt også i utlandet. Det statsdominerte oljeselskapet Petrobras er
blitt blant verdens største og er samtidig verdensledende på dypvannsteknologi.
Selv om pré-sal-funnene kan være betydelig større enn totale
reserver på norsk sokkel, vil det bety mindre for landet enn det Nordsjøen har
gjort for oss. Brasil er allerede verdens sjette største økonomi, med et BNP som
er nesten ti ganger større enn Norges. Oljens andel av den totale økonomien vil
derfor bli mye mindre enn hos oss.
Likevel: Pré-sal er utvilsomt en lykke for Brasils økonomi,
og vil forhåpentligvis bli det for landets befolkning. Investeringene i oljeindustrien
har ringvirkninger i store deler av økonomien. Etterspørselen i byggebransjen,
skipsverftene og de maritime næringene er så høy at det er et skrikende behov
for fagfolk. Men om 1. mai 2009 er en ny frigjøringsdag? Neppe, men det er et
godt retorisk poeng…
Forsiden til regjeringens Brasil-strategi fra 2011.
En honningkrukke for
norsk oljeindustri
De nye oljefunnene har fullstendig forandret forholdet
mellom Brasil og Norge. På få år er over 100 norske bedrifter knyttet til
oljenæringen etablert i Brasil. I 2010 var norsk eksport til Norge for første
gang på 150 år IKKE dominert av klippfisk. Nå er det utstyr til oljeindustrien
som gjelder. Statoil begynte sin produksjon på Peregrino-feltet i 2011, og er
allerede blant de aller største produsentene av olje i Brasil etter Petrobrás.
En egen Brasil-strategi ble lansert av regjeringen i 2011, og ikke tilfeldig
tronet en oljeplattform øverst på forsiden.
Samtidig er Brasil et vanskelig land å operere i. Det
kommer langt ned på lista over næringsvennlige land. Mye byråkrati, komplekst
skattesystem, høye krav til lokalt innhold og mangel på kvalifisert
arbeidskraft er blant gjengangerne på lista over kompliserende faktorer for
norske selskaper. Brasil har også en ganske annen business-kultur enn Norge,
noen mange erfarer. Gaute Jørpeland i K. Lund Offshore oppsummerte sine
egne opplevelser fra Brasil slik på et olje-seminar i Stavanger i vår.
- Hadde jeg lært meg
mer av brasiliansk kulturforståelse og litt mer av språket på forhånd kunne jeg
kanskje ha spart et år eller to med arbeid i oppstartsfasen.
Mange norske selskaper har gjort liknende erfaringer. Og for
å avslutte med å rette blikket innover: Norge trenger mer kunnskap om Brasil.
Prosjektet Det nye Brasil er et bidrag til dette.
Dette
er del tre av seks i en ny serie om Den brasilianske forvandlingen på
2000-tallet. Les mer her:
Forvandlingen 1: Grunnleggende grep på hjemmebane
Forvandlingen 2: Gigantiske oljefunn
Forvandlingen 3: Venstrebølgen i Latin-Amerika
Forvandlingen 4: Kina og BRICS
Kommer:
Forvandlingen 5: USA svekkes
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar