Reisebrev fra Barcelos, Amazonas, Brasil

Søndag kveld i Barcelos, en landsby langs Amazonaselva i Brasil. (Sjekk Google Earth...)

I dag har vi vært på et paradis av en elvesandstrand. Noe av det aller vakreste jeg har sett i hele mitt liv! I tørketida går vannstanden i elva ned og store sandbanker med helt hvit, finkornet sand dukker opp. De kan være hundrevis av meter lange, og de er fantastiske strender. Vannet holder kanskje 28 grader, i lufta er det enda varmere.

Vår søndag ettermiddag: Først bading i elva. Så en kjempelunsj på en strandrestaurant med fisk i alle varianter: ceviche (i lime), frityrstekt og grillet. Så mer bading og caipirinha. En vanlig dag på jobben...

Vi jobber også, ta det med ro. Her i Barcelos skal vi være med på generalforsamlinga til Regnskogfondets partner FOIRN, en sammenslutning av 88 lokale urfolksorganisasjoner i Rio Negro. Den begynner i morra, mandag, og er den viktigste politiske arenaen for urfolksbevegelsen i en region som er nesten like stor som Norge og hvor indianerne er i flertall. Regnskogfondet har støttet FOIRN og nyvinnende indiansk utdanning siden 1998, og jeg vil ubeskjedent nok kalle det skikkeli suksesshistorie. Sjekk denne saken:

http://www.regnskog.no/Hvor+vi+jobber/Amazonas/Prosjektland/Brasil/244.cms

Siden Manaus har i vært i São Gabriel da Cachoeira, helt oppe til venstre på Brasilkartet, så langt inn i brasiliansk Amazonas det er mulig å komme med rutefly, helt opp mot grensa til Colombia og Venezuela (Sjekk Google Earth en gang til...). Der har det også vært jobb, i form av møter med urfolksorganisasjoner, blant annet FOIRN.

Vi fikk heldigvis også tid til en overnattingstur til landsbyen São Jorge (den tror jeg ikke finnes på Google Earth...) en times tid ned elva fra SGC. Der bor indianere fra flere grupper, blant annet Tukano. Kjempespennende. Og kjempeviktig å få snakket med folk der de bor for å skjønne bedre hvor skoen trykker. Nytt for meg: et slags ananasøl, dvs fermentert ananasjuice. Overraskende godt.

I SGC spiste vi fabelaktig bra mat. Bare fisk fra elva, det aller beste var bare smakssatt med lokale urter og ingredienser. Høydepunktet for meg var maursausen til fisken på fredag.

Hmm. Det ble mye kulinariske utlegginger i dette reisebrevet. For å avslutte litt i folkeopplysningens ånd: Barcelos var hovedstaden i brasiliansk Amazonas til langt ut på 1800-tallet. I dag et lite og rolig sted (bortsett fra de obligatoriske bilene med diskotekhøytalere på taket som spyr ut reklame i tide og utide), men med mye sportsfisketurisme. Det er Tucunare folk er ute etter, en mellomstor Amazonasfisk (opp til ca 15 kg) som skal være svært så livlig å fange. Det meste er catch & release, de må altså slippe ut fisken etter at den er tatt for ikke å skade bestanden.

Som dere skjønner: Alt vel her. Bilder kommer, ting tar litt mer tid inne i Amazonas...