Hodet drar et døgn i forveien

Sitter på en varm og trang nettcafé på Guarulhos, den internasjonale flyplassen i São Paulo. Sliten og trøtt og irritabel. Det skal bli godt å komme hjem nå. Sånn er det alltid. Hodet drar et døgn i forveien.

De knappe to ukene i Brasil har vært veldig gode. Masse ideer, mye inspirasjon, gode samtaler, nye poenger, nye kontakter, en halv koffert med bøker, viktige innsigelser til tesen om etterdiktaturgenerasjonen. Og helt uventet: innholdsfortegnelse 1.0 falt på plass i et inpirert øyeblikk i Rio!

Denne turen har jeg jobbet mest med de store økonomiske og politiske linjene i Brasil de siste 20 åra. Noen helt klare brudd, Plano Real og valget av Fernando Henrique Cardoso (FHC) til president i 1994, og ikke minst valget av Lula til president i 2002. Det siste kaller jeg det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie. Men mye kontinuitet også, både politisk og økonomisk. Lulas regjering videreførte Cardosos makroøkonomiske politikk, for eksempel. Og Bolsa Família er vokst ut av små programmer som startet under FHC.

Jeg har også sett på forholdet Norge-Brasil, spesielt næringslivssamarbeidet som i dag er fullstendig dominert av olje. Over 100 norske selskaper er etablert i Brasil for å ta del i det brasilianske oljeeventyret. Visste du at Statoil er det nest største oljeselskapet på brasiliansk sokkel, målt i produksjon? Det største er selvfølgelig Petrobras, noe som gjør Statoil til det største internasjonale selskapet.

Og så har jeg hatt en fantastisk gjenoppdagelse av Rio! For en utrolig kul by!! Den slår deg hardt i mellomgulvet når du kommer, og er så vakker og intens at det er vanskelig å henge med. Men er man på den bølgen, finnes det ikke et eneste sted i verden som kan måle seg.

Neste tur skal jeg ut på bygda. Da blir det mer fokus på miljø og urfolk. Men nå: Oslo! Gleder meg til å komme hjem!