Industridød i Brasil?

Nå begynner boka Det nye Brasil å ta form, ihvertfall i hodet mitt. Her er en smakebit på en analyse av den delen av Brasils økonomi som sliter mest.

Industridød i Brasil?

Siden 1930-tallet har Brasil systematisk bygd opp en industripark som i dag er Latin-Amerikas suverent største. Landet produserer det aller meste av industrivarer: tekstil, klær og sko, hvitevarer og elektronikk, kjemiske produkter, medisiner, motorsykler og biler, det eksporterer til og med fly. Men til tross for massive investeringer i oljeeventyret de siste årene, er industriens andel av økonomien på sitt laveste nivå på femti år.

Brasils industriorganisasjon CNI er bekymret over det de kaller landets deindustrialisering. Brasils industrisektor står i dag for 15% av landets BNP, en halvering siden 1980-tallet. Til sammenlikning er andelen i Kina 43%, Sør-Korea 30% og Tyskland 21%. Brasil ligger nærmere et land som virkelig har sett industrien flagge ut siden 1980-tallet, USA med 13%.

I absolutte tall har ikke Brasils industri blitt mindre, men veksten har stoppet opp. I en kapitalistisk verden er det et klart tegn på at noe er galt. Industriens stagnasjon og synkende betydning i Brasils økonomi gjør at man kan hevde at landet opplever en deindustrialisering.

Deindustrialisering. Og hva så?

Ifølge tradisjonell utviklingsteori er industrialisering veien å gå for å skape et moderne samfunn. Det skaper arbeid til de som flytter fra landsbygda til byene. Det skaper produkter som folk trenger. Det skaper muligheter for eksport av andre ting enn råvarer. Det skaper overskudd som kan investeres i ny produksjon og ny verdiskapning. Ringvirkningene i samfunnet er store, da industrien trenger råvarer, energi, transport og underleverandører. ”Hver arbeidsplass i industrien sørger for fire arbeidsplasser andre steder i samfunnet”, argumenterer CNI. Den tradisjonelle industrien er også forurensende, men det er en annen historie.

Derfor sliter Brasils industri

Årsakene til deindustrialiseringen er mange og sammensatte. Fem faktorer kan sies å være de viktigste. For det første har høye råvarepriser på 2000-tallet vært avgjørende. Asias vekst, spesielt Kina, har drevet prisene på jernmalm, råolje og matvarer i været. Og det er akkurat disse råvarene Brasil tilbyr. I 2011 kom halvparten av Brasils eksportinntekter fra kun seks produkter, alle råvarer: Jernmalm, råolje, soya, kjøtt, sukker og kaffe. Disse seks produktenes andelen av total eksportverdi økte fra 28% i 2006 til 47% i 2011.

Finanskrisen

En annen årsak til deindustrialiseringen er den globale finanskrisen. Brasil eksporterer råvarer til Asia. Industrivarer, derimot, eksporterer landet til USA og EU. Etter at finanskrisen satte inn i 2008 har både USAs og EUs import av industrivarer fra Brasil sunket, noe som igjen har bidratt til stagnasjon i Brasils industri.

Sterk valuta

Valutakurser er en tredje konjunkturavhengig årsak til deindustrialiseringen. Brasils valuta real har på 2000-tallet styrket seg kraftig i forhold til både dollar, euro og kinesiske ???. Bare i perioden 2004-2011, steg verdien av real 74% i forhold til dollaren, og 33% i forhold til kinesiske valuta. Det betyr at brasilianske varer blir dyre å eksportere til utlandet, og at utenlandske varer blir tilsvarende billige å importere. Ifølge industriorganisasjonen i São Paulo, FIESP, er 25% av industriprodukter i Brasil i dag importert. I 2003 var det kun 10%.

Lav produktivitet

En fjerde og mer grunnleggende årsak til industriens stagnasjon er lav produktivitet. Brasil sliter med mangel på kvalifisert arbeidskraft på grunn av et dårlig utdanningssystem. Brasiliansk industri klager også over dårlig infrastruktur, mye byråkrati, økende lønnsnivå og høyt skattetrykk. Kostnaden ved å produsere i Brasil, den såkalte Custo Brasil, er blitt høy.

Arven etter nyliberalismen

Advarsel: Denne delen er ikke helt gjennomarbeidet ennå. Men jeg mener dette har avgjørende betydning også i dag.

Den femte og siste (og kanskje viktigste) årsaken til deindustrialiseringen i dag er arven etter nyliberalismen på 1990-tallet. Over hele verden var tiåret var preget av det såkalte Washington-konsensuset, der streng, nyliberal økonomisk politikk var idealet. For Brasil betød det massiv privatisering av statsbedrifter, kraftig reduksjon av skatter og avgifter knyttet til import, kutt i statens utgifter, frislipp av telekomsektoren og energisektoren og mindre regulering av både arbeidsmarkeder og finansmarkeder. Penger i kassa for staten, et mer effektivt næringsliv og bedre tjenester til folket var argumentasjonen for å gjøre dette.

Og sant nok, mange av statsbedriftene gikk med underskudd. Å skaffe seg telefonlinje i Brasil tidlig på 1990-tallet kunne ta mange år fordi statsmonopolet Telebras ikke klarte å levere. Men på den negative siden var at mange statsbedrifter ble solgt for en slikk og ingenting. Verdens største gruveselskap, Vale do Rio Doce, ble solgt ”for prisen til bananer” som en kilde fortalte meg. Noen år senere var selskapet, nå omdøpt og forkortet til Vale, verdt ti gange mer enn det selskapet ble solgt for. Spørsmålet er: Kunne selskapet oppnådd tilsvarende verdiøkning som statsbedrift?

Tilbake til deindustrialiseringen i dag. Ifølge Washington-konsensuset skulle de nyliberale reformene gjøre næringslivet mer konkurransedyktig. Det skjedde også, forbigående, i form av at bedrifter i noen sektorer ble fullstendig feid av banen av billige importerte varer. I andre sektorer ble de beste igjen, mens andre forsvant. Noen strategisk viktige sektorer som bilindustrien vokste, delvis takket være statlige insentiver. Men de langsiktige fordelene forsvant pga. mangel på investering i infrastruktur, utdanning, forskning og utvikling og i et enda mer komplisert skattesystem. Den ønskede utviklingen i retning av mer spesialisert og høyteknologisk industri skjedde ikke.

De nyliberale reformene på 1990-tallet åpnet opp brasiliansk økonomi. Det ga en forbigående økt konkurransedyktighet for de industriene og selskapene som overlevde. Privatiseringen ga penger i kassa for staten, men de ble ikke investert for bedre produktivitet. Hvor tok pengene veien? Det er kanskje det mest stilte spørsmålet i Brasil… Og det får svært sjelden noe tilfredsstillende svar.

Hva betyr oljeboomen for Brasils industri?

Den betyr masse, ikke bare for industrien, men for hele Brasil. Jeg mener det er en av de fem viktigste årsakene til den brasilianske forvandlingen på 2000-tallet. Mer om det en annen gang...