Hva kan Europa lære av Brasil?

14. mars  hadde jeg et innlegg i Klassekampen om Brasils økonomiske gulloppskrift sett opp mot krisa i Sør-Europa. Siden avisa ikke legger ut debattsidene sine på nett, her kommer innlegget. I en litt lenger versjon enn den som kom på trykk.

Hva kan Europa lære av Brasil?

Brasil går så det suser. Sør-Europa er i krise. Brasils president Dilma Rouseff presenterer Brasils gulloppskrift, men er vi i Europa rede til å lytte?

Det siste tiåret har Brasils økonomi vokst kraftig. Bare de to siste årene har Brasil gått forbi Storbritannia og Italia på listen over verdens største økonomier, og ligger i dag på en sjetteplass. Samtidig er 20-30 millioner mennesker løftet ut av fattigdom. Hvordan har Brasil klart det?

Brasils modell

Svaret er enkelt: Mer stat. Den brasilianske staten har på 2000-tallet spilt en mye mer aktiv rolle i økonomien enn under den nyliberale bølgen på 1990-tallet.

President Dilma Rouseff selv forklarer det tydelig i et innlegg i The Economists magasin The World in 2012: ”… markedets selvregulering er intet substitutt for statlig regulering”. Det verden trenger i dag er myndigheter som arbeider for ”å unngå den ustabiliteten og de inntekts-ulikhetene som skapes av uregulerte markeder.” Videre argumenterer hun for ”å heve lønningene i tråd med produktiviteten” så veksten kan komme alle til gode.

Slike uttalelser ville vært utenkelige fra en brasiliansk president på 1990-tallet. Da var landet dypt inne i nyliberale reformer etter påtrykk fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Det betød privatisering av statsbedrifter, deregulering av markedene og en krympende stat. Det er tre hovedårsaker til at Dilma Rouseff kan argumentere for mer stat i dag.

Mer stat virker

For det første  har Brasil på 2000-tallet vist at oppskriften med en mer aktiv stat virker. Godt hjulpet av høye råvarepriser og store oljefunn har landets økonomi vokst kraftig. Vekst har imidlertid Brasil opplevd før, ikke minst under første del av militærdiktaturet (1964-1985). Men da var vekstens grunnlag og intensjon en fortsatt skjev fordeling av inntekt. ”Før man kan dele kaken, må den vokse” var slagordet til daværende finansminister Delfim Neto.

Dagens statlige programmer for omfordeling har gitt fabelaktige resultater på kort tid. Programmet Bolsa Familia er mest kjent. Der mottar fattige familier økonomisk støtte hvis de oppfyller krav om at barna går på skole og følger vaksinasjonsprogrammer. For middelklassen har høyere minstelønn og lettere tilgang til lån vært viktigst. Til sammen har disse statlige grepene fått mange millioner familier ut av fattigdom.  Samtidig har det skapt et mye større hjemmemarked. Det var en av de viktigste grunnene til at Brasil kom raskt gjennom finanskrisen i 2008-2009, og styrket i forhold til Europa.

Sør-Europa er i krise

For det andre sliter Sør-Europa hardt. Så sent som i 1999 måtte Brasil ta i mot en krisepakke fra IMF for å redde sin valuta og økonomi. De nyliberale reformene klarte ikke å vaksinere landet mot krise, like lite som EU-samarbeid, liberalisering og felles valuta har klart det i Sør-Europa.

I dag er Brasil et av landene som gir mest penger til IMF for å redde de søreuropeiske økonomiene. Men illustrerende nok gjør Brasil det kun på vilkår av at de selv og resten av BRIKS (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) får mer innflytelse i IMF. Dette er et godt eksempel på hvordan verdens maktforhold er i endring.

Man lytter til Brasil

Den tredje årsaken til at Dilma Rouseff kan skryte av den brasilianske modellen er at landet i løpet av 2000-tallet har blitt en global stormakt. Brasil alene er blitt en storspiller på den internasjonale arenaen, ikke minst i gruppen av de største økonomiene G20, i Verdens handelsorganisasjon WTO og i de internasjonale klimaforhandlingene. BRIKS er i ferd med å bli en innflytelsesrik økonomisk og politisk blokk.

Norge er et godt eksempel på at Brasil har blitt mektigere. I fjor lanserte Regjeringen en egen Brasil-strategi. Ambassaden i Brasilia og konsulatet i Rio får flere ansatte. Det siste Espen Barth Eide gjorde før han ble forsvarsminister i november, var å reise til Brasil for å ha politiske samtaler med brasiliansk UD. I desember møtte utenriksminister Jonas Gahr Støre sin brasilianske kollega Antonio Patriota. Før var Brasil en irrelevant koloss i Sør-Amerika. I dag lytter man til det Brasil har å si.

Dette kan Europa lære av Brasil

I 2012 er det land i Sør-Europa som får krisepakker fra troikaen IMF, EU og Den europeiske sentralbanken (ECB). Mange av de samme kravene som ble stilt til Brasil på 1990-tallet, stilles til disse landene nå. Minstelønnen kuttes og arbeidsmarkedene dereguleres. Det er det motsatte av Brasils gulloppskrift.

Like utenkelig som at en brasiliansk president på 1990-tallet argumenterte for mer stat, er det å se for seg en søreuropeisk statsleder gjøre det i dag. Slik burde det ikke være. I Brasil er høy økonomisk vekst og historisk fordeling et direkte resultat av en mer aktiv stat. Det er selvfølgelig store forskjeller mellom Brasil og Sør-Europa, så sammenlikningen skal ikke dras for langt. Men én ting er sikkert: Mer regulering av markedene er en del av løsningen, ikke av problemet.